Kunstmuseet: innkjøp, rutiner og rapportering

Den 13. september publiserte ArtScene Trondheim (AST) et intervju med direktør ved Trondheim Kunstmuseum, Johan Börjesson. I kjølvannet av noen store og medieomtale innkjøp av verk av Lotte Konow Lund og Vanessa Baird, var ønsket å få et generelt innblikk i tilveksten til museet de siste årene, samt høre om museets overordnede innkjøpspolitikk. 

I intervjuet fremkom det at Trondheim Kunstmuseums innkjøpskomite er blitt avviklet under Börjesson. I det videre arbeidet med teksten ble det tydelig at museet synes å ha hatt dårlige rutiner med rapportering. Det var blant annet uklarheter om institusjonens årsberetninger i de siste åtte årene; tiden fra og med konstituert direktør Cathrine Hovdal Vik i 2010 og under hele perioden til forrige direktør, Pontus Kyander, som ble innsatt i 2011. Kunstmuseet gikk inn under den større kulturaktøren Museene i Sør-Trøndelag (MiST) i 2009. Kyander fratrådte sin stilling i 2014, i kjølvannet av personalkonflikter og fordi museet stod med 4.9 millioner kroner i underskudd.

I ukene etter høstens intervju med Börjesson har ArtScene Trondheim derfor etterspurt mer informasjon omkring samlingens tilvekst og museets øvrige forvaltning, blant annet hva gjelder årsrapportene. Det er nå bekreftet av museets driftsleder Jon Arild Johansen at da MiST ble opprettet, ble det også innført endrede rapporteringsrutiner til Kulturdepartementet.

 Han skriver til undertegnede: «I denne forbindelse var det ikke lenger nødvendig å bruke ressurser på å skrive årsrapporter. Så etter det har vi dessverre kun tørre tall og listen over tilveksten til samlingen fra 2010 og opp.»
Trondheim kunstmuseum er en offentlig institusjon med et faglig mandat på nasjonalt nivå. Hvordan ledelsen formulerer sine tanker om drift og rapportering omkring hvordan kunstinstitusjonen utvikles over tid er viktige markører, både internt for institusjonen selv og de ansatte, men også noe som tydeliggjør stedets oppgaver overfor offentligheten. AST har vært i kontakt med både direktør Petter Snare ved KODE i Bergen og Eirik Kydland, som svarer for administrasjonsdirektør Rune Bjerkås ved Nasjonalmuseet i Oslo. Begge bekrefter at deres institusjoner har en oppnevnt innkjøpskomite og at det føres årsberetninger. Denne informasjonen – der regnskapsrapporter, andre nøkkeltall og museenes visjoner er artikulert -, er også å finne på de respektive institusjonenes nettsider.

En ung institusjon

AST har fått tilgang til samtlige detaljerte årsrapporter som er skrevet ved Trondheim Kunstmuseum. Disse starter det året museet åpnet som knutepunktsinstitusjon i 1997 og er skrevet fram til 2009. Årsrapportene fra 1997 til og med 2001 finnes kun i fysisk format og i noen få eksemplarer.

Årsrapporten for 2009, signert 23. mars 2010, er altså er den siste i rekken. I det nevnte intervjuet med direktør Börjesson omtales det som «et mysterium hvordan man under forrige direktør, på to år, kunne få et så stort underskudd som det ble.» Etter at rapporteringen slutter i 2010, går altså museet nesten 5 millioner i underskudd, uten at det foreligger årsberetninger som kan kaste lys over hvordan institusjonen havnet i denne bakevja, og som Börjesson bekrefter at fremdeles setter sine tydelige begrensninger for hva museet kan gjennomføre.

Billedkunstner Per Formo har over flere år sittet i den forhenværende innkjøpskomiteen ved Trondheim Kunstmuseum, og er dessuten Trøndelag Bildene Kunstneres (TBK) nåværende representant i kunstmuseets styre. Han forstår ikke hvordan det er mulig å unngå å skrive detaljerte årsberetninger for hvert år. Han understreker også hvordan styret, etter opprettelsen av MiST, ikke har hatt innblikk i driften av museet.

– Jeg spør meg hvordan dette er mulig, og hvorvidt en slik praksis er juridisk holdbar. Bevilgninger må jo gjøres rede for. Og alle offentlige instanser som gir penger, vil vel ha tilbakemelding omkring hvordan pengene er blitt brukt. Kunstmuseets styre, som jeg sitter i nå, har bare hatt ett styremøte siden jeg kom inn der. TKM-styret har uansett kun ansvar for eiendomsforvaltning, det vil si bygning og samling. Det har ingen ting med driften av museet å gjøre.

Formo understreker hvordan rapportering ikke bare er en formalitet, men et ansvarsområde. -Dette dreier seg om vårt Midt-Norske kulturliv. Å rapportere inn er å ta vare på historien for dette miljøet.
Det at stiftelsesstyret til Kunstmuseet har ansvar for bygningen og samlingen tyder likevel på at det burde vært tradisjon for utveksling av informasjon mellom kunstmuseets styre, ledelsen ved kunstmuseet og styret i paraplyorganisasjonen MiST. På henvendelse omkring museets rapportering skriver leder for MiST, Nina Refseth, i en epost: «Dei fleste musea har separate årsrapportar, medan MiST utarbeider ein sentral.» Refseth er nyansatt i jobben fra 1. mars, 2018, og ber oss om å kontakte museet direkte, for: «Da fangar du også opp det som eventuelt ligg til stiftinga som formelt eig samlinga.» Hun avslutter med å skrive at de årlige innkjøpene også er noe som bør stå i slike rapporter.

På spørsmål fra AST skriver Jon Arild Johansen at de ved Trondheim Kunstmuseum har diskutert årsrapporteringen og nylig kommet frem til at dette er en praksis som skal tas opp igjen: «Vi har diskutert dette i år, og er kommet frem til at det var en feil å slutte med årlige rapporter om virksomheten. Man mister så mye når man ikke har årsberetninger, de sier langt mer om virksomheten enn tallene i departementsrapport. Så vi kommer til å ta opp den tradisjonen igjen.»


Hva så med oversikten over samlingens tilkomst?

Etter flere runder med korrespondanse har undertegnede denne uken fått samlet noteringer fra de eksisterende årsrapportene i perioden 1997 til 2009, og det som omhandler tilvekst til museets samling. Jeg har videre etterspurt en oversikt mellom 2010 til dags dato og laget ett dokument i digital form over alle kunstverkene som museets samling har vokst med i denne perioden på 21 år. Et slikt dokument har ikke eksistert før nå. 40 % av dagens kunstsamling stammer fra denne perioden. (Den komplette oversikten, i den grad materialet er fullstendig, samler gaver, donasjoner og innkjøp, og publiseres som appendix til herværende sak.)

Det fremkommer av dokumentasjonen frem til og med 2007 at Kulturrådets innkjøpsordning har spilt en viktig rolle i Trondheim Kunstmuseums samlingsvekst. Denne ordningen ble avviklet nasjonalt i 2007.

Billedkunstner Jostein Kirkerud var involvert både i den forhenværende Kunstforeningen og i Kunstmuseet. For ham har det skjedd en endring i innkjøpspolitikken de siste 15 årene.

– Slik jeg ser på denne utviklingen, har ikke lenger samlingen røtter i lokalmiljøet. Kunstmuseet, mener jeg, har tatt en vending fra det museale til det kontemporære. Med dette også en vending mot det internasjonale, og det er mot det internasjonale miljøet at museet føler de har en rapporteringsplikt. Ut mot andre institusjoner og kuratorer på den internasjonale kunstscenen. Da spiller ikke årsrapportering en så stor rolle, sannsynligvis: Det at det ikke finnes en helhetlig oversikt over tilkomsten til samlingen siden opprettelsen i 1997 sier sitt.

For Kirkerud er det ikke et godt tegn når for mye makt angående innkjøp konsentreres rundt én person.

I forrige intervju fortalte Börjesson: «(…)den siste innkjøpskomiteen (…) ble ikke nedlagt fordi det var noen form for problemer innad i denne gruppen, men innkjøp ble veldig byråkratisk med denne ordningen.» Elin Andreassen, som satt i komiteen på dette tidspunktet, oppnevnt av Trøndelag Bildende Kunstnere, deler dette synet. Hun skriver i en epost at hun mener det er uproblematisk at det ikke er eksterne representanter i komiteen, og forteller at TBK selv hadde en runde med alle vervene knyttet til museet i 2014: «Inntil da hadde jeg ikke fått innkalling til innkjøpskomiteen. Min vurdering denne høsten ble etterhvert at vervet i innkjøpskomiteen egentlig var overflødig. Jeg mente museet hadde tilstrekkelig kompetanse til å gjøre dette selv. Og i bunnen ligger en grunnleggende holdning til at direktør og fagstab ved et hvert museum bør få forme den samlingen de ønsker, i den perioden de sitter.»

Her kommer det samtidig frem at tanken skal ha vært å erstatte innkjøpskomiteen med en innkjøpsplan: «Den 5. mars 2015 hadde Karianne (Stensland journ.anm.) og jeg et møte med Johan Börjesson hvor vi åpent diskuterte ordningen. Det ble besluttet at TKM skulle foreslå å erstatte innkjøpskomiteen med en tilvekstplan. Den skulle godkjennes av styret for TKM’s stiftelse, der TBK har en representant. Dette mente vi var en god plan. Men TKM sine stiftelsesvedtekter måtte dermed endres og det ville ta litt tid. Vi ble enige om at inntil videre skulle komiteen orienteres om kommende innkjøp. Det ble vi. 17. mars 2015 kjøpte de inn et verk av Sletvold Moe, med min og Kariannes godkjenning», avslutter Andreassen.

Det skal presiseres at det ikke nødvendigvis er noe i veien med innkjøpene museet har gjort. Når det likevel stilles spørsmål ved praksisen og at komiteen tas vekk, handler det om forvaltningen av offentlige midler til kunstkjøp generelt. Det handler deretter om det å kunne verifisere beslutninger, gjøres oppmerksom på eventuelle egne blindsoner og unngå impulskjøp. For akkurat ti år siden hadde Nasjonalmuseet en sak hvor daværende direktør Allis Helland hadde gått til innkjøp av verker av Unni Askeland for over kr. 600 000, mot innkjøpskomiteens anbefaling.

Dagens innkjøp og endringer

Direktør Börjesson har på sin side understreket at deres mandat hva gjelder innkjøp skal speile både det internasjonale, det nasjonale og det lokale, men mener at dette nærmest er en umulighet med det nåværende innkjøpsbudsjettet på kr. 400.000.

Til dette må det bemerkes at det i de statlige bevilgningene ikke øremerkes. Dette er helt og holdent museets egen disponering. Deler av de kr. 400.000 som årlig har gått til innkjøp ved Trondheim Kunstmuseum er også blitt brukt for å dekke andre utgifter under Börjessons tid. Størrelsen på innkjøpspotten er altså til en viss grad en prioriteringssak.

Börjesson svarer bekreftende på dette:

– Disse pengene er ikke øremerket til innkjøp, nei. Så i teorien stemmer det at jeg kan flytte penger fra for eksempel utstillingsbudsjettet over på innkjøpsbudsjettet. Men om det er snakk om over hundre tusen kroner, må det nok fattes et styrevedtak for slikt. Vi skiller oss fra for eksempel Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum – en annen MiST-institusjon – som har en egen tildeling fra innkjøpsfondet for norsk kunsthåndverk på det jeg tror er 1,8 millioner kroner i året. Disse er nettopp øremerket til innkjøp og forvaltet av en egen innkjøpskomite.

Börjesson svarer også bekreftende på at det nok har skjedd et skifte over tid, der kunstnere eller andre eksterne fagpersoner i mindre grad har innflytelse på innkjøpspolitikk. Han kommenterer også hvordan museene har endret seg over tid, hva gjelder satsing på den lokale kunstscenen.

– Jeg vil ha et museum man merker i europeisk sammenheng. Normalsituasjonen er ikke lenger den at lokale kunstnere har laget nye verk og kommer til museet og henger dem opp, slik det har vært over mange tiår. Slik jeg ser vårt oppdrag, også når det gjelder innkjøp, så skal vi vise utviklingen i kunsten med stor K.

– Etter at jeg har etterspurt årsrapporter, både til MiST-leder Nina Refseth, deg og driftsleder Johansen, så kommer det frem at dere nå vil ta opp igjen denne praksisen. Hva er grunnen til dette skiftet?

– Først og fremst handler det nok om transparens overfor publikum. Det dokumenterer nok bedre for ettertiden. Det er også bra for vår oversikt. Men vi har hatt god kontroll over tallene. Jeg rapporterer inn tre ganger i året til de økonomisk ansvarlige i MiST. Og det som var vår årsberetning har blitt erstattet av MiSTs årsrapport.

– Men MiSTs årsrapport inneholder ingen egen seksjon om driften av og årets gang ved Trondheim Kunstmuseum. Det å rapportere tall opp til et departement er noe helt annet enn å skrive en årlig rapport, som også det offentlige kan få innsikt i. Den er jo mer enn tall, den er museumsstrategi og av et mer faglig anliggende enn å holde seg innenfor budsjettet. Det handler jo dessuten om å ha oversikt over egne aktiviteter gjennom årene.

– Ja, det er klart at MiSTs årsrapport ikke fyller disse hullene. Den er i stor grad skrevet som om MiST var et museum, ikke en sammenslåing av flere museer. Vi har bestemt oss for å gå tilbake til praksisen med å skrive årsrapporter fordi vi innser at dette er en arbeidsoppgave som ikke kan rasjonaliseres bort. Gjennom en årsrapport kan både vi og publikum få en bedre oversikt over alt det faglige vi gjør gjennom et år. Og i en tid som denne, under press fra populistisk klikkjournalistikk og andre som skal måle alt i tall og etter produktivitet, så kan slike årsberetninger være med på å tydeliggjøre alt vi gjør, som ikke nødvendigvis kan måles i tall.

– Og du har også blitt mer oppmerksom på betydningen av en oppdatert katalog etter forrige måneds intervju?

– Ja, jeg skal innrømme at det intervjuet var en øyeåpner. Jeg har nok sett på katalogen fra 1987 mer som et arbeidsverktøy, enn som noe folk har i hyllene og har et forhold til. Så en større og oppdatert oversikt over samlingen i katalogsform må vi få gjort noe med.

Nye rutiner

For Per Formo er innsikten i Kunstmuseets drift de siste ti årene alarmerende:

– At man har gått bort fra årsrapporter er uholdbart. Og har ikke kunstmuseet en plikt til å rapportere detaljert om driften videre til MiST? Og dette handler jo om det offentliges og publikums rett til innsikt i det lokale kunstmuseets drift gjennom årene.

Også Jostein Kirkerud er skeptisk til at visse årsrapporter kun finnes i noen få fysiske formater. Han mener han heller aldri hørt om et lignende driftstilfelle i det profesjonelle Kunst-Norge.

– Hva skjer om museet brenner? Mister vi da også masse informasjon som ikke finnes andre steder? sier han og viser til brannen som totalskadet Brasils Nasjonalmuseum i Rio de Janeiro forrige måned, der enorme og uerstattelige verdier som ikke var dokumenterte, gikk tapt.

– Umiddelbart må jeg si at dette ikke høres oversiktlig ut. Når det ikke finnes komplett førte lister over samtlige innkjøp, gaver og donasjoner, og når det nærmest går ti år uten at det er skrevet en eneste årsberetning, sier det seg selv at man mister noe av oversikten. At man må samle inn slikt på spørsmål fra pressen er helt feil.

Kirkerud avrunder med å etterlyse en større kontroll med rutinene.

I en ny epost fra Nina Refseth i MiST svarer hun slik på det fremkomne: «Som du kjenner til, har ikkje eg vore her under dei tidlegare årsrapporteringane, sidan eg starta 1. mars i år. Eg var derfor like overraska som deg over at Kunstmuseet ikkje utarbeider eigen årsrapport, sidan andre museum gjer dette. Eg er derfor glad for at det kjem på plass no, både av omsyn til transparens og til dokumentasjon for ettertida.»

Listen utarbeidet av undertegnede, Trondheim Kunstmuseums samling: Tilvekst 1997 – 2018