Eventyrlige bølger
Kritikk, Sara Noelani Müller 12.03.2013
De sju maleriene i utstillingen I’m the Ocean har alle bølger som motiv og er gitt enkle, beskrivende titler som «Blue, blue, white, blue, blue, white, blue, white», «Red, white, blue, black» eller «Green, blue, pink, green, pink, black, white», som på rytmisk vis speiler det enkelte maleriets fargepalett. Denne formellignende rekkefølgen av korte ord kan minne om mantra.
Det største maleriet, til høyre for inngangspartiet, er det som først kaller på oppmerksomheten. Med sine 4.54 meter strekker det seg oppover langs veggen. Dette er det mest figurative av de sju maleriene, den bølgen som tydeligst ligner (vår forestilling av) en voldsom bølge. Jeg tenker umiddelbart på bølgene til Hokusai. I de andre seks maleriene er bølgene i større grad abstrahert, noe som avslører en kronologi i arrangeringen, en utvikling fra det figurative mot en stadig større grad av stilisering og en tiltagende eksperimentering med farger og kontraster. Bølgenes form opprettholdes imidlertid som gjenkjennelig motiv. Det er den samme rause, avrundete formen som rager på alle lerretene. Denne formen er ikke en klassisk eller typisk bølgeform, den kan likeså godt minne om runde (is)fjell eller en kolle i landskapet. Den har noe enkelt og barnslig, kanskje tegneserieaktig ved seg, jeg tenker på Mummitrollets runde hode eller dets nifse motstykke, Hufsas romslige kroppsfasong. Den forenklete formen gir bølgene snarere et «snilt» og rolig, enn et truende eller farlig uttrykk.
Likevel har maleriene en sterk tilstedeværelse i rommet, de oser av en energi og kraft som har sitt utspring nederst i billedflaten, der bølgen er på sitt bredeste, for så å kanaliseres oppover til bølgens topp og utover til sidene. Til tross for kunstnerens tilsynelatende insistering på bølgens form, får jeg en følelse av at maleriene insisterer på å speile selve essensen av en bølge snarere enn dens fysiske fremtoning.
Havet
Andreas Siqueland (f.1973) er stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo, og maleriene har blitt til under et opphold på Fogo Island, New Foundland, Canada, med utstillingen på Trøndelag Senter for Samtidskunst som mål. Lerretene ligner, med sin slitte karakter, på oppspente tekstiler. De er malt utendørs og stiftet direkte til veggen. Det geografiske og ‘fysiske’ stedet har med andre ord både påvirket maleriets stofflighet, helt direkte, og på en mer indirekte måte påvirket kunstnerens arbeidsprosess. Siqueland er opptatt av forholdet mellom maleri og sted, både stedet maleriet blir til og steder det blir stilt ut. Endrer maleriet seg når opplevelsen av stedet endrer seg? Hvordan påvirker omgivelsene maleriets fysiske materialisering? I beskrivelsen av hans stipendprosjekt, som har tittelen Maleriets sted, skriver Siqueland at han ”forstår maleri som en utopisk geskjeft; en beskrivelse av eller en leting etter et ikke-sted».
Det finnes flust av kunsthistoriske referanser i I´m the Ocean. Jeg tenker først og fremst på Rothko og abstrakt ekspresjonisme, men også på nasjonalromantiske naturskildringer, realisert med impresjonistenes interesse for utendørsmaleri. Siqueland henter inspirasjon fra avdøde og nålevende kunstnere og historiske personer, plukker de elementene som interesser han mest, for så å inkorporere disse. Kunstneren har sin bakgrunn i klassisk figurativt maleri, men har i tidligere prosjekter malt seg gjennom «deler av kunsthistorien» (jamfør Villa Moderne, 2009 på GAD i Oslo). Hans omfattende maleriske praksis kan nærmest ses som en vidtfavnende stilstudie av en rekke – i hovedsak modernistisk orienterte – sjangere. Interessen for stedspåvirkning kan også ses i tidligere arbeider, bl.a. i prosjektet Bermuda Triangle, 2009, og flere andre stedsspesifikke intervensjoner og aksjoner med den mobile plattformen aiPotu, samarbeidsprosjektet med Andreas Kjellesvik.
Arkivet
Innerst i utstillingslokalet befinner det seg for anledningen et «arkiv» inneholdende utallige skisser og studier av bølger i et mindre format, opphengt og oppstilt langs vegger, på bord og sokler. På åpningsdagen var skyvedøren til dette rommet først stengt, for så å bli åpnet etter hvert. Rommet er overfylt og skissene er noe tilfeldig plassert. Formålet med arkivet må være å illustrere prosessen som ligger bak de store maleriene. Spørsmålet er om det tilfører «hovedmaleriene» noe, eller om de snarere bidrar til å gjøre maleriene mer trivielle.
På den ene siden er noen av skissene vakre nok til å ha fortjent en plass som selvstendige verk i hovedrommet. Sammen med veldig mange andre, blir de «degradert» til skisser. Det som imidlertid blir veldig tydelig, og som kanskje er en kvalitet i seg selv, er Siquelands produksjonsmodell i I´m the Ocean. Denne modellen er basert på repetisjon, der utvikling skjer gjennom å male samme motiv og form om og om igjen. Praksisen kan kanskje ses som en tilbakevending til maleriets utgangspunkt, der kunstneren snarere er opptatt av «å lage» et maleri, enn å definere hva maleri er. Siquelands undersøkende arbeidspraksis, som arkivet gir innsikt i, understreker denne påstanden. Samtidig som kunstneren også gir uttrykk for et ønske om å definere hva samtidsmaleri kan, eller bør være i dag.
Utstillingstittelen indikerer kunstnerens tilstedeværelse i motivet: I stedet for å imitere naturen, prøver Siqueland å følge motivet. Det konseptuelle ved maleriene blir tydelig når man går ut ifra at maleriets stedsspesifikke tilblivelsesprosess, utendørs med lite kontroll, er like viktig som selve resultatet.