Romfølelse

Den fjerde utgaven av Trondheims biennale for kunst og teknologi, Meta.Morf, står for døren. Denne gang vil biennalen og kapteinen på skipet, Espen Gangvik, ta oss med ut til det ytre rom. En rekke visningsrom seiler under Meta.Morfs flagg de neste månedene:

Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum viser den danske designeren Verner Pantons romfartsaktige møbel- og interiørdesign − «space design» fra det futuristiske 60- og 70-tallet. På Babel setter den russiske kunstneren Dmitry Morozov opp et slags orbitalt installasjonsrom som undersøker de tekniske og perseptuelle begrensningene knyttet til lyd i bevegelse. Trøndelag Senter for Samtidskunst viser videoprogrammet Lost in Space, og Trondhjems Kunstforening presenterer romfartsbilledvevnader av Kristin Sæterdal. Espen Gangvik og makker Alex Adriaansens har selv plukket ut kunstnere som vier temaet romforsking og interstellar backpacking nitidig oppmerksomhet på TKM Gråmølna. I tillegg mangler det ikke på konserter, workshops og konferanser.

Espen Gangvik: Vi ønsker å engasjere flere aktører i byen. I år er kurateringen satt bort til hvert enkelt respektive visningsrom. Ved å gi dem dette eierskapet, håper vi at de vil føle seg som en naturlig del av biennalen og at dette igjen vil bidra til enda bedre kunstfaglige innspill. Akkurat det ser ut til å fungere godt i år, de ulike visningsstedene har deltatt med sin egen kunstneriske profil i bakhånd.

Eline Bjerkan: Årets biennale, med undertittelen «Nice to be in Orbit», er som sagt den fjerde i rekken. Hvordan vil du si Meta.Morf har utviklet seg?

EG: Temaene har blitt smalere, selv om årets tema selvfølgelig er svært omfangsrikt. Men vi favner smalere innenfor et stort tema. I 2010 arrangerte vi den aller første Meta.Morf-festivalen, den het «New Brave World» og ville undersøke hvilke muligheter som fantes innenfor feltet kunst og teknologi. To år senere sentrerte festivaltemaet seg rundt spørsmålet om alle prosesser i økosystemet inngår i et slags sensorisk fellesskap. Da begynte det å smale seg til. I 2014 tok vi for oss skjulte prosesser med temaet «Lost in Transition», som undersøkte hva som skjer i rommet mellom en status til en annen, i en prosess eller en transformasjon. Akkurat som når hjertet slår: Idet det slår, så slår det. Men det kan ikke slå hvis det ikke også står stille. I år drømmer vi altså om stjernene.

EB: Meta.Morf er en kunnskapsmettet festival, med tettpakket program. Det hender noe over alt – samtidig. Har du noen tips til hvordan vi skal navigere blant biennalens gravitasjonsfelter, uten å rote oss bort i stjernetåka?

EG: I motsetning til tidligere, så legger vi de ulike utstillingsåpningene til forskjellige tidspunkt. Det håper vi skal bidra til at folk får med seg så mye som mulig. I år har vi bare én konferansedag, men den varer til gjengjeld fra klokken ti til halv seks. Konsertene vi byr på i år er noe helt annet enn de vi har hatt tidligere. Før har festivalkonsertene være mer som en sosial happening å regne. I år er konsertserien kuratert av lydkunstner Frank Ekeberg, det blir virkelig spektakulært. Vi har blant annet en konsert med Biosphere (alias Geir Jenssen), på Dokkhuset den 11. mars, som er som ambientmusikkens far å regne. De fleste konsertene er svært visuelle.

EB: I april skal Den internasjonale stratigrafiske kommisjon avgjøre om vi har tatt steget over i antropocen – menneskets tidsalder. Mennesket har altså etterlatt seg geologiske spor på denne planeten som aldri vil forsvinne; vi erobrer og underlegger oss omgivelsene våre. Med årets festivaltema, menneskets plass i universet, vender dere ryggen mot moder jord og retter nesen mot kosmos. Blir vår egen planet fort ordinær for en festival med forkjærlighet for det nyeste innen banebrytende teknologi?

EG: Meta.Morf tar ikke noe politisk ståsted i den forbindelse. Men, for å oppnå bærekraft her hjemme, så må vi finne ut mer om systemet rundt oss. Da vi etter andre verdenskrig begynte å sende satellitter ut i verdensrommet, startet samtidig en prosess som ledet opp mot de første økologiske bevegelsene på jorda. Det er nok ikke usannsynlig at folk ble inspirert av å se jorda som et lite fnugg i universet. I et tidligere intervju ble jeg konfrontert med at festivalen i år preges av optimisme, at alt ser så festlig ut. De etterspurte det mørke ved årets tematikk; frykten for sammenbruddet, for solen skal jo til slutt knuse oss alle likevel. Det mørke er jo der, men vi peker ikke så hardt på det. Alle prosjektene vi viser handler om å reise, være i universet. Dermed ligger det en dystopi i bunnen som hentyder at på et eller annet tidspunkt må vi komme oss vekk herifra, på et tidspunkt er det slutt.

EB: Hvorfor har dere valgt det intergalaktisk reisende mennesket som tema for årets festival?

EG: Mange mener at vi aldri kommer til å kunne reise skikkelig i verdensrommet, på grunn av de enorme avstandene. Jeg tror det bare er et spørsmål om hvordan vi skal komme oss forbi de begrensingene. Dette drømmer mennesket om, og når mennesket oppnår konsensus, får vi til ting. Med Voyager 1 har vi mennesker for første gang i historien skapt et objekt som er i ferd med å reise ut forbi vårt eget solsystem. Vi er på vei mot et gjennombrudd. Dette årtusenet blir årtusenet der vi virkelig begynner å se oss omkring − hvis vi ikke sprenger planeten før den tid, da.

EB: Dere har vært svinheldige med timingen. Rett før Meta.Morf 2016 tar av i Trondheim, så får forskere ved LIGO (Laser Interferometer Gravitational-Wave Observator) i USA ferten av Einsteins etterlengtede gravitasjonsbølge; et intergalaktisk jordskjelv som brukte 1,3 milliarder lysår på å nå kloden vår, skriver seniorforsker Bjørn H. Samset i Morgenbladet. Hadde bølgen kommet en skarve uke tidligere, hadde den imidlertid forblitt uoppdaget da maskinen som Samset kaller for et gravitasjonsbølgemikroskop, «Advanced LIGO», ennå ikke var skrudd på. Hvordan preger denne begivenheten festivalen?

EG: Det vil nevnes i innledningen til konferansen. Det er spektakulært, og mye kan skje på kort tid nå, som følge av denne gravitasjonsbølgen. Likevel, den ankom nok jorda litt for sent til at den fikk satt sitt preg på festivalprogrammet denne gang.

EB: Under Meta.Morf formidles teknologisk kunst, kunst som teknologi, teknologi som kunst. Kristin Sæterdal, for eksempel, forener på et vis begge ytterpunktene når hun i sine billedvevnader av lin og ull fremstiller det som ligner romstasjoner og astrale landskap. Samtidig er ikke forsoningen så radikal, allerede med fotografiet smeltet grensene mellom teknologi og kunst sammen. Hva er det som kjennetegner dette arbeidsfeltet og hvordan har sjangeren endret seg i takt med den teknologiske utviklingen vi ser i samfunnet generelt?

EG: Kunst- og teknologifeltet er et felt hvor kunstneriske prosjekter nyttiggjør seg nye teknologier, noe som er med på å åpne nye dører for prosjektene. Teknologien kan være et verktøy som gjør det mulig å tenke på nye måter. Kunst- og teknologi som kunstnerisk praksis har endret seg fra å være kun elektronisk og digitalbasert på 80- og 90-tallet, til å favne bredere teknologisk. I Australia finnes et universitet med et eget institutt for kunst og bioteknologi. Når teknologien utvikler seg, utvikler dette kunstfeltet seg. Kommunikasjonsteknologi, nanoteknologi og nye nevrologiteknologier… De kunstneriske uttrykkene og problemstillingene endrer seg i takt med de teknologiske mulighetene som åpner seg. Det er et svært dynamisk felt, noe som kanskje er en av grunnene til at feltet ikke er kommet inn i varmen hos den tradisjonelle kunstscenen. Jeg tror en del av problematikken ligger i at mange av kunst- og teknologiprosjektene er flyktige og temporære, eller at de må vedlikeholdes. Det appelerer ikke til samlere. Samtidskunstscenen er jo basert på at det finnes kapitalister i verden.

Meta.Morf 2016 Nice to be in the orbit!
Biennale for kunst og teknologi, 10. mars – 8. mai 2016
Foregår b.la. på TKM Gråmølna, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Babel, Galleri KiT, Trøndelag Senter for Samtidskunst