Trøndelagsutstillingen, en kritisert publikumsfavoritt

Trøndelagsutstillingen er en institusjon med arv fra 1970-tallets grasrotbevegelse. I 50 år har den, gjennom anonym og fri innsending av kunst, skapt et lavterskel møte mellom amatører, nykommere og profesjonelle utøvere. Utstillingen viser et tverrsnitt av dagens kunstscene. Ofte kritisert, men også lett å like med sin gjenkjennelighet, har formatet overlevd. Sammen med Margrete Abelsen, produsent for utstillingen, og Kristin Tårnes, medlem av årets jury, ser jeg på hva utstillingen har hatt for betydning og hvorfor den er relevant i dag.

Märit: Hvorfor ble Trøndelagsutstillingen egentlig etablert?

Margrete: Da den ble etablert i 1977 fantes et stort engasjement blant kunstnerne selv og sterk politisk vilje. I 1974 fant Kunstneraksjonen sted (en fagpolitisk bevegelse som blant annet førte til opprettelse av statens kunstnerstipender red. anm.), og som et resultat av dette ble Trøndelag senter for samtidskunst  etablert i 1976 og Kunstskolen (forløperen til Kunstakademiet i Trondheim red. anm.) som hadde startet opp i 1946 av Trøndelag bildende kunstnere, ble dagskole i 1975. Man trengte helt enkelt et sted hvor kunstnere selv hadde regien på visning av egen kunst.

Märit: Trengs dette utstillingskonseptet fortsatt?

Margrete: Det å oppsummere og se tilbake på hva som har skjedd disse årene mener vi er en gyllen anledning, nå som mønstringen feirer 50 år. Hvorfor ble utstillingen etablert, og dekker den de samme behovene man hadde da, eller imøtekommer den noen nye? At utstillingen er fagfellevurdert er et viktig grunnprinsipp. Den er en motvekt til de fleste andre utstillinger som er kuratert av noen som ikke nødvendigvis er utøvende kunstnere selv. Så på den måten fyller Trøndelagsutstillingen et hull i det landskapet. Så ja, vi trenger den fortsatt. Den er lavterskel, en deltar med ett verk, og det er fri og anonym innsendelse.

Märit: I starten var Trøndelagsutstillingen på turné og ble vist i flere kommuner i hele regionen i sann 70-tallsånd?

Margrete: Ja, da de dro ut på turné med Trøndelagsutstillingen på 70-tallet og langt ut på 90-tallet, så hadde man med seg løsvegger for å montere verkene. Lokalene var ikke tilrettelagt for å vise kunst, det var gjerne forsamlingshus eller bibliotek. Da begrenset det seg selvfølgelig hva man kunne vise, men likevel ble utstillingen vist veldig mange steder. Et år turnerte den til 24 steder! Men det hadde ikke vært mulig i dag. 

I årene som har gått har kunstfeltet blitt profesjonalisert. Kunstnerne har helt andre krav til hvordan verkene skal presenteres, det er ikke bare å henge dem opp på en spiker. Så utstillingsformatet har endret seg i forhold til slike krav. Vi har heller ikke råd til å sende verkene på turne så lenge, fordi vi følger honorarsatsene til kunstnere som baseres på periode og verdi. De senere år har utstillingen blitt vist på to steder, først i Trondheim og så reiser den videre til et annet sted i Trøndelag, og vi samarbeider kun med andre profesjonelle visningssteder for kunst.

Märit: Noe av det særegne ved landsdelsutstillingene er at hvem som helst kan sende inn bidrag til juryering. Hvorfor er det så viktig?

Kristin: Det at alle blir vurdert på lik linje er viktig her. Men sett fra juryens side så er kanskje ikke anonymitet så viktig, og heller ikke om det er et verk av en profesjonell eller amatør man bedømmer. I juryeringen er det fokus på enkeltverk, ikke hele kunstnerskap. Enkeltverkene skal sammen bli til en gruppeutstilling, som ofte blir en slags kakafoni av mange forskjellige uttrykk. Det er forsåvidt en forskjell mellom profesjonelle kunstnere og amatørkunstnere. Vi har jo lært en del gjennom utdanningen vår, og det ser man ofte på verkene. Men det betyr ikke at noen har lurt oss, hvis vi tar inn amatører. De har jo truffet noe interessant.

Margrete: At ikke alle er godt etablerte kunstnere kan være et friskt pust, fordi feltet er så gjennomprofesjonalisert. Mange er så flinke og gjør ting på en riktig måte. Så kan det komme inn en løs kanon fra sidelinjen som gjør at det løsner opp litt. Man kan trenge en sånn joker som rister litt i utstillingen.

Märit: Ja, den her typen utstilling er en av de få stedene hvor møter mellom veletablerte kunstnere og nykommere kan oppstå, og en mulighet for ukjente kunstnere å få en plattform. Sammenlignet med en kuratert utstilling, er Trøndelagsutstillingen friere gjennom dette med åpen innsendelse og anonymitet, men til syvende og sist skjer likevel en utvelgelse. Så hva utgjør forskjellen mellom Trøndelagsutstillingen og en kuratert utstilling med inviterte kunstnere for publikum?

Margrete: Siden den er bygget opp av enkeltverker finnes det ikke et overordnet perspektiv som de besøkende vil kunne lese verkene igjennom. Men de seneste ti årene synes jeg likevel at juryen har klart å finne noen felles tråder mellom verkene de velger ut. Det har gitt en samlet opplevelse, selv om enkelteverkene er forskjellige. Kanskje har juryene gått vekk fra den kakafonien som Kristin nevner, og skaper i stedet en slags symfoni. Jeg tror nettopp dette har å gjøre med den høye kompetansen generelt på kunstfeltet i dag og at juryen er så faglig sterk. Kunstnerne i juryen er veldig gode på å se både kvalitet og sammenhenger. Man kan også se hvilke verk som kan løfte hverandre.

Kristin: Juryen diskuterer selvfølgelig om man skal vektlegge at et verk løfter et annet som allerede er valgt inn. Jeg har også sittet i juryen for landsdelsutstillingen Nordnorsken et par ganger, og der var vi enig om at man kun skal vurdere et og et enkeltverk og ikke tenke på hvordan det passer sammen som en helhet. I denne juryen har vi tillatt oss å se sammenhenger, og i og med at årets utstilling er utvidet til å også innefatte de råe lokalene i Kullbingen på Nyhavna, så har vi tatt bevisste valg i juryeringen for akkurat det lokalet. Og for å svare på spørsmålet ditt, så var det en besøkende som sa at «alle kan finne noe de liker» her. Utstillingen treffer bredere enn en ordinær utstilling.

Märit: Hvis vi ser tilbake i tid så har populariteten til Trøndelagsutstillingen variert veldig. Har du noen eksempler på det, Margrete?

Margrete: Ja, Trøndelagutstillingen har fått en hel del kritikk i løpet av årene. Den har for eksempel blitt kritisert både for å ha vært for amatørmessig, men samtidig for å være for elitistisk. Ett år da juryen valgte ut kun et fåtall verk til å delta, så skrev avisen Arbeiderbladet «Snaubarbert eliteutstilling uten appell til et større publikum». Og da juryen et annet år tok inn over 100 verk hadde samme avis overskriften «Sjokkerende svak». Men det å ta inn kunst av så mange kunstnere var faktisk et grep for å profesjonalisere feltet. Frem til 2012 var det et poenggivende system hvor det å stille ut på Trøndelagsutstillingen telte hvis de skulle søke om å bli opptatt i kunstnerorganisasjonen.

I 2006 gikk Trøndelagsutstillings-juryen ut i Adresseavisen og uttrykte skuffelse over hvor dårlig kunst som ble sendt inn. Kun 16 av 508 bidrag ble det året med i utstillingen. Juryen deltok selv med egne verk, og en av dem stakk av med kritikerprisen. Det så ikke så bra ut, så man bestemte seg for å gjøre noen endringer. Juryen kunne ikke lenger delta, og man gikk fra fem til tre jurymedlemmer. 

Det har vært prøvd forskjellige visningsmodeller gjennom tidene. På 1990-tallet hadde man tematiske utstillinger, og man har invitert inn kunstnere spesifikt for å lage utstillingen. I 1990 inviterte juryen hele Intermedia-avdelingen på Kunstakademiet i Trondheim til å stille ut. Det tenker jeg er en genial måte å løfte nye medier. Man var faktisk med på å utvide kunstbegrepet til befolkningen gjennom dette. Og til 40-årsjubileet valgte juryen syv verk som hadde vært med i utstillinga tidligere og sammenstilte det med nyproduserte verk laget av syv direkteinviterte kunstnere. De ble bedt om å lage et verk i respons til de første. Det ble på en måte et møte mellom fortidens kunstuttrykk og nåtiden.

Det vanligste har vært salongutstillinger med veldig mange verk, men over tid har det som sagt blitt noe færre verk. Det tror jeg har å gjøre med en generell profesjonalisering i feltet. Man må behandle hvert verk med respekt og hver kunstner skal få betalt vederlag.

Märit: Er det noen verk som har gjort ekstra stort inntrykk gjennom årene?

Margrete: Det et verk som jeg husker veldig godt var en performance i 2019. Kunstneren var en ung student. Hun var naken, pakket seg inn i cellofan og kuttet deretter opp cellofanen med kniv. Jeg tror pulsen min var oppe i 100 slag gjennom hele performancen, fordi det var så mange ting som kunne gå galt. Hun var nervøs, juryen var nervøs, og publikum ble også litt nervøse. Heldigvis ble det vellykket, hun var så modig.

Märit: Hvis det er noe for alle i Trøndelagsutstillingen, gjenspeiles dette i salget av kunsten også?

Margrete: Det har de siste årene jevnt over blitt kjøpt en del verk under Trøndelagsutstillingen. Det er flest offentlige innkjøp, men det selges også årlig til private kjøpere. I 2021 kjøpte for eksempel Spontan vinbar noen verk. Disse henger nå i restauranten – blant andre verk av Madeleine Heyman og Julie Ebbing. Det synes jeg er stas.

Märit: Hvordan ser framtiden til Trøndelagsutstillingen ut?

Kristin: Jeg har troen på at vi skal fortsette med landsdelsutstillingene. Vi har fått flere visningsrom for kunst her i Trondheim de seneste årene, men jeg opplever ikke nødvendigvis at det er blitt flere muligheter for kunstnerne til å få utstillingsplass. Egentlig er det blitt vanskeligere, ikke bare i Trondheim, så man trenger faktisk muligheten til å søke på denne type utstillinger. Både kunstnere og publikum trenger mangfoldet av visningsrom. 

Margrete: Ja, det er en solid institusjon, som klarer å følge med i tiden og som kommer til å fylle en funksjon fremover også. Jeg har tro på femti nye år, jeg! Jeg mener det er vel så nødvendig å ha den i dag, som det var i 1977. Den kommer fortsatt til å bli kritisert og man vil fortsette å spørre om den er relevant. Det vil fortsatt bli testet nye formater, og utstillingen kommer alltid til å bære preg av hvilke preferanser de som sitter i juryen har. Det gjør at den fortsatt kommer til å fornye seg og dermed holde seg aktuell.

Trøndelagsutstillingen 2026
22. august–27. september 2026
Trøndelag senter for samtidskunst og Kullbingen, Nyhavna

Artikkelfoto: Lisa Størseth Pettersen, Bli hos oss 2026. Situasjon. Performance under Trøndelagsutstillingen 2026 Kullbingen. F. Monica Svorstøl/Trøndelagsutstillingen