Matilde Westavik Gaustad: Framtidsscenarioer

Matilde Westavik Gaustad kombinerer billedvev og videoverk i en utforskning av framtidsvisjoner, og hvordan de manifesteres i arkitektur og landskap. Hun har lenge arbeidet med utgangspunkt i nazistenes ubåtbunker Dora i Trondheim. I sommer stilte hun ut på Falstadsenteret som blant annet var fangeleir under 2. verdenskrig. Idag er det et museum, minnested og senter for menneskerettigheter. Jeg ringte opp Westavik Gaustad for en samtale om et kunstnerskap preget av motsetninger. Vi prater også om viktigheten av å gjenfortelle historien for å forstå samtiden.

Märit: Hva er det som er så interessant med sporene etter 2. verdenskrig?

Matilde: Jeg er interessert i framtidsvisjonen som manifesterer seg i bygningene fra den perioden. Det er en infrastruktur som man kan lese som en utopisk drøm. En utopi for enkelte, men definitivt en dystopi for andre. Det er et voldsomt spenn mellom de to ideene, men det manifesterer seg jo helt likt. Det som skjer mellom det dystre og det lyse er veldig fascinerende. For hvem er det en utopi, og for hvem er det en dystopi?

I utstillingen får vi se tre nye videoverk og åtte billedvever, hvorav fem nyproduserte. Tittelverkene er to vever, Den ene fremtiden som vi møter i kommandantboligens glasstilbygg og Den andre fremtiden som vi finner litt lenger inn i huset. De oppleves som sentrale, stemmer det?

Ja, det kan man si. De er tvillinger, og har samme format. Den ene fremtiden er hvit og litt gjennomsiktig, og på den har jeg brodert både en plantegning over Dora og omrisset av hovedbygningen på Falstadsenteret med murene rundt og det lille treet som vokser der nå. Det var jo lenge en gammel bjørk der, som hadde mange fryktelige historier knyttet til seg. Blant annet ble fangene under krigen tvunget til å krype på alle fire og med munnen plukke opp falne løv for å samle sammen i en haug. Ganske nylig ble man nødt til å hogge ned bjørka, og har plantet et nytt på samme plass, som er veldig pjuskete og fin. Det er noe lyst ved det treet, synes jeg. Jeg har også filmet det, så det er med i et av videoverkene.

Den andre fremtiden er mørkrød, og ble ikke som jeg ville i det hele tatt, så jeg tenkte først ta det ut av utstillingen. Det var første gang jeg vevde med rødt garn på hvit renning, og det oppsto en optisk effekt av den fargekombinasjonen som gjorde meg helt svimmel og jeg ble nødt til å ta mange pauser i arbeidet fordi det rett og slett ble for fysisk ubehagelig å se på. Jeg jobber veldig metodisk, men samtidig helt åpent og uten kontroll, og da kan man få slike slitsomme overraskelser. Verket, som er blodrødt og viser den karakteristiske trappa på Doras fasade, viste seg å bli veldig fælt – og fungerte derfor veldig bra. Det ble ikke som jeg ville, men mye bedre.

Apropos Dora, som du jo har jobbet med en lengre tid, også før utstillingen på Falstad. Dora er ei endominerende bygningsmasse i en sentral bydel av Trondheim og har en grusom historie. Dette virker i grunnen helt opplagt å bruke som kunstnerisk materiale. Har du noen tanker om hvorfor det likevel ikke er så mange kunstnere som har tatt tak i denne tematikken tidligere?

Vanskelig å spekulere i hva andre interesserer seg for og ikke, syns jeg. Kanskje de syns det er traust og kjedelig, for musealt og tilbakeskuende? Jeg ser på det bygget og ser science fiction, det er mitt utgangspunkt, Dora er en fremtidsvisjon.

Kan du fortelle mer om prosessen bak utstillingen til Falstad? Det er jo ikke akkurat en nøytral white cube, men et sted fylt av historier. Jeg kan lure på hvor mye som faktisk sitter i veggene i de her bygningene? Selv får jeg frysninger så fort jeg nærmer meg stedet.

Jeg ble invitert for to-tre år siden, og har vært her med jevne mellomrom siden da. Både for å lære mer om stedets historie, og for å samle materiale. Jeg har skrevet notater, laget skisser og filmet mye. Jeg har overnattet her, og vært rundt aleine og filmet midt på natta uten å få frysninger, selv om jeg vet hva som har skjedd i området. Jeg har kanskje ikke sensibiliteten for det. Men jeg synes det er veldig spennende, og forestiller meg hendelser, det er en del av måten jeg jobber. Og jeg filmer jo med et formål, jeg leter etter et eller annet.

Ja, hva er det du leter etter?

Det vet jeg ikke før jeg plutselig finner det. Det kan være en stemning, for eksempel. 

Når jeg ser verkene og titlene, og utstillingstittelen etter den andre, den ene framtiden, så fremstår det tydelig at du liker å jobbe i en type motsatspar?

Ja, ofte henger verkene sammen i par. Jeg har lenge hatt et bilde i hodet av en pendel som svinger mellom det lyse og det mørke. Pendelen drar med seg litt av det lyse over i det mørke, og omvendt. Det lyse og mørke henger sammen. Det er også sånn jeg har tenkt når jeg har jobbet med utstillingen på Falstadsenteret. Man blir ikke kvitt historien, men går jo videre. Idéen om Neu Drontheim og Tredje Riket er  en framtidsvisjon som er gammel nå, men paradoksalt nok er det  fortsatt enkelte mennesker som fremdeles jobber hardt for at lignende visjoner skal bli virkelighet. Da er det  kjempeviktig med sånne steder som Falstad som både formidler historien og arbeider fremadrettet med forskning. Og samtidig kommer besøkende dit for å bo på hotell, helt uavhengig hva som ellers skjer på stedet. Det syns jeg er fint.

Når ble du bevisst at spor etter okkupasjonen var noe du ville jobbe med i kunsten?

Jeg har så å si vokst opp i et okkupasjonslandskap, på Byåsen i Trondheim. For meg var det helt naturlig å fra tidlig alder utforske bunkere både på Byåsen og ut mot Trolla. Men etter noen år på studier ved Det Kongelige Danske Kunstakademi i København kom jeg tilbake med et nytt blikk og begynte å interessere meg for krigssporene på en ny måte. Jeg hadde da gått et et politisk orientert kunststudium kalt Walls and Space, hvor vi fokuserte på offentlig rom og utopiske fremtidsvisjoner, og leste mye filosofi. Jeg blir fortsatt veldig inspirert av å lese. Min metode er at jeg leser først og lager bilder etterpå. Det kan være faglitteratur, historie, filosofi eller skjønnlitteratur og poesi. Jeg har ikke noen stram kustus, men går etter begjæret og leser det jeg har lyst å lese.

Vev og video virker svært forskjellig, den ene en urgammel og analog teknikk, den andre moderne og digital. Det er et historisk tidsspenn mellom teknikkene, som passer bra til tematikken din. Kan du fortelle noe om hva de forskjellige prosessene gir hverandre og de ferdige installasjonene?

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg startet med akkurat de teknikkene, men jeg vet hvorfor jeg fortsetter med dem. Jeg synes vev og video kler hverandre veldig godt i en installasjon. En video har en glatt estetikk, den er lysende og skarp og det er deilig at den beveger seg. Den påvirker også lyset i rommet. Mens veven er veldig taktil og som objekt har den en tydeligere tilstedeværelse i rommet enn videoen, som jo er mer som et vindu inn i et annet univers. I hvert fall for min egen del så må jeg bruke to vidt forskjellig type forestillingsevner når jeg opplever vev og video sammen, og det er artig. Prosessmessig er det stor forskjell. Billedveven må planlegges og er veldig arbeidskrevende. Det tar lang tid og kan ærlig talt være ganske kjedelig. Videoarbeid tar jo også tid, men på en annen måte. Jeg har et stort arkiv av eget videomateriale, som jeg har samlet opp over lang tid. Når jeg komponerer en video så ser jeg det som bevegelige bilder som går i loop. Ofte er de bare noen minutter lange, ordløse og uten narrativ. Videoredigeringen kan være litt mer åpen enn vevinga. Men jeg er fri i ulike deler av prosessen, og hvis jeg blir lei det ene så kan jeg gå til det andre.

I en av videoene har du med et kor som synger?

Ja, jeg har vært så heldig å ha samarbeidet med det ukrainske koret Korali. De sang i en av videoene og kom også på åpningen og fremførte sanger. Medlemmene i koret bor jo i Trondheim nå som det er krig i Ukraina. Siden bakteppet for utstillingen er krig, så gjør samarbeidet med dem nå at utstillingen blir mer samtidsrettet. Selv om det er historiske temaer jeg jobber med, så er det paradoksalt nok samtiden og framtiden som jeg er interessert i. For eksempel det som skjer nå i Europa. Så for meg var det veldig storslått at de kom og sang på åpningen.

Mathilde Westavik Gaustad
etter den andre, den ene framtiden
Falstadsenteret 21. juni–16. august 2026