La fjella leve – en samtale med Håvard Bustnes

Håvard Bustnes er dokumentarfilmskaper med en rekke både lange og korte filmer i bagasjen. 28. juli har La fjella leve norsk førpremiere i Trondheim under Olavsfest. Den handler om Fosen-samenes kamp for sine rettigheter og statens brudd på menneskerettighetene. Det som driver Håvard Bustnes er lysten til å sette seg inn i menneskeskjebner, og viljen til å belyse urettferdighet. ArtScene Trondheim besøkte ham på kontoret på Piren.

Märit: De seneste tre årene har du hatt premiere på en fullengdes dokumentarfilm hvert år. Nå kommer La fjella leve. I fjor kom Gartneren, buddhisten og spionen som handler om spionasje innen asbestindustrien, og året før kom Geronimos tapte stamme som handler om jakten på en forsvunnet apachestamme. Noe som forener alle tre synes å være en vilje til å belyse urettferdigheter og det å gjøre godt?

Håvard: Jeg tror vi alle har noe vi er dypt interessert i, man kan kalle det en stemme, eller noe man er nysgjerrig på. Helt siden jeg var liten har jeg vært opptatt av urettferdigheter. Så du treffer noe der, altså. På slutten av 1970-tallet, da jeg var barn og bodde i Tromsø, deltok jeg sammen med foreldrene mine i samiske demonstrasjoner i anledning Alta-saken. Vi gikk også i demonstrasjonstog mot atomvåpen og sånt. Uansett hva jeg tar i, hvis jeg så prøver å lage en film om en gutteromsdrøm om å dra til Sierra Madre-fjellene, så blir jo det også politisk, selv om jeg ikke nødvendigvis tenkte det slik i starten.

Så du er oppvokst i en familie med høy rettferdighetssans og hvor man viser sine meninger offentlig. Og tittelen La fjella leve er vel et vink til Alta-sakens parole La elva leve?

Ja, absolutt, og det stemmer ja.

Fortell om prosessen bak La fjella leve!

Jeg tror det var i oktober 2021 jeg leste i en notis i Aftenposten at samiske reineiere på Fosen hadde vunnet i høyesterett mot Europas største landbaserte vindkraftanlegg. Da tenkte jeg: Wow, hva skjer nå, nå må de vel rives da? Det er jo helt utrolig! Jeg bor på Ladehammeren, og ser rett over fjorden til Fosenfjellene. Jeg visste ikke at samer holder til der, jeg visste i hvert fall ikke at det var reindrift der. Jeg ble interessert og lurte på hva som ville skje når anleggene skulle rives, det her må bare noen lage film om! Jeg og min kollega Henrik Schefte prøvde å få kontakt med reineierne på e-post, men det var vanskelig. Det var først da det samlet seg demonstranter der i februar-mars 2022 som jeg møtte reineierne og fikk lov til å filme. De er delt opp i Nord- og Sør-Fosen, og etter hvert ble det Nord-Fosen som jeg valgte å fokusere på. Det var Leif Arne Jåma på Sør-Fosen som sa at jeg heller måtte filme Sissel Stormo Holtan på Nord-Fosen, han sa at hun er bra på film. Og det hadde han helt rett i. Så jeg begynte å filme, og det var egentlig lite oppmerksomhet rundt saken. Selv om det var ganske store demonstrasjoner på Fosen så hadde det ikke nådd pressen ennå. Det var bare Adresseavisen og noen samiske aviser der. 

Det er jo en verdenssensasjon!

Ja, det er jo virkelig det. Men så kom de her store demonstrasjonene i Oslo, og plutselig så var det på alle forsider, og det ble en stor sak.

Hovedpersonene, blant annet reineierne Terje Haugen og Sissel Stormo Holtan med familie, er veldig avslappet og naturlig foran kameraet. Hvordan går du frem for å få den tilliten?

Det er egentlig ingen hemmelighet, det er bare å være en del sammen med folk. Men jeg synes jo at de hadde naturtalent. Det virket ikke som om de brydde seg om kameraet, de gjorde bare det de skulle, og var så fokusert på saken. Og det er jo det man ønsker seg.

Ble dere gode venner?

Ja, det vil jeg si. Jeg har jo vært sammen med dem i veldig spesielle situasjoner, også oppe på fjellet på sommeren og med innsamling av rein. Noe av det beste med å lage dokumentarfilmer er at du får en unnskyldning for å komme inn i et miljø som du ikke har tilgang på ellers. Du kan ikke bare ringe på døra og spørre om du får bli med på reinsamlinga, liksom. Det går ikke.

Du nevnte at du ikke visste det fantes samer på Fosen, selv om du har bodd i Trondheim størsteparten av livet. Den uvitenheten tror jeg er ganske vanlig. Var det noe du ville rette opp igjennom filmen?

Jeg syns vel egentlig det er helt ok at de driver med sitt. De har nok ikke et kjempebehov for at folk skal vite om hva de driver med, heller. Det jeg er mest opptatt av å formidle, handler mer om hvordan vi som majoritetsbefolkning bare tar for oss av det vi trenger. Selvfølgelig er det grønne skiftet viktig, det er de fleste av oss enig i, men selv om noe er viktig, så må en klare å se den større sammenhengen. Jeg trodde forresten at det var en typisk norsk film, eller mest interessant for et norsk publikum, men slik er det jo ikke. For mange utenfor Norge så er det veldig eksotisk med reinsdyr og reindrift, så filmen har kommet med på en ti-tolv internasjonale filmfestivaler allerede.

For at en skal forstå hvorfor det er nødvendig å beholde akkurat denne delen av naturen uberørt, så må en ha kunnskap om hva som trengs for reinsdrifta. Og din kunnskapsformidling har jo de ringvirkningene, tenker jeg. 

Absolutt, og det er viktig. Det er jo fosensamene også opptatt av. Det finnes mange myter og fordommer rundt det de driver med. Ikke minst finnes det en idé om at de sier nei til alt, men de har jo sagt ja til fem vindkraftverksanlegg!

I flere av filmene dine har du valgt å være med selv. Selve filmingen blir en del av innholdet, som for eksempel i Gartneren, buddhisten og spionen. Mens i La fjella leve så tror jeg ikke man engang så snurten av deg?

Hver film må ha sitt språk. Da jeg gikk på filmskole så tenkte jeg at jeg aldri skulle ha voiceover, eller være foran kameraet selv. Men jeg har gjort alle de tingene jeg ikke skulle gjøre. Man må gjøre det filmen trenger. Da jeg lager filmene hvor jeg selv er med så har jeg oftest ikke planlagt det. Jeg vil helst ikke være med, men blir tvunget til det. Første gang var i Hatets vugge (2017), som handler om nynazister i det greske partiet Gyllent Daggry – det tredje største partiet i Hellas på den tiden. Jeg hadde en testvisning for noen tyskere blant annet, og flere i publikum klarte ikke å se ferdig filmen, de gikk underveis. Det var en rent observerende film, og de som gikk trodde helt enkelt at jeg var nynazist. Så da måtte vi legge til voiceoverpå enkelte klipp for å vise publikum hva mitt standpunkt var, sånn at de kunne føle seg trygge og at vi sammen kunne se og lære å forstå nynazistene, for å forstå det vi skal bekjempe. I La fjella leve behøvde ikke jeg å være med. Det er sterkt nok å bare se det de gjør. Det er egentlig den typen film jeg liker best der man klarer å lage en observerende dokumentar hvor det som skjer foran kameraet står for seg selv.

Du har en stor makt i fortellerformen. Jeg blir lett sugd inn i filmene, føler sympati med det du fremhever og endrer mening når personene gjør det, alt ettersom nye fakta presenteres. I La fjella leve opplevde jeg sympati kun med samene, av gode grunner. Men prøvde du noen gang å skape mer sympati for politikerne?

Akkurat det der diskuterte vi en god del. Det er jo viktig å få alle partene sine synsvinkler med, det er ingen poeng å gjøre en film ensidig. Jeg hadde bestemt at det skulle være en observerende film, og mener den er rettferdig og forteller begge perspektivene. Istedenfor et intervju med energiminister Terje Åsland, så filmer vi i retten da Fosen-saken fortelles i retrospekt og han har sjansen å fortelle sin versjon av saken. Olje- og energidepartementet har sitt narrativ og fosensamene sitt. Jeg har vært opptatt av å lage en historie vi alle kan leve med.

Det er veldig fint at du viser det mellommenneskelige i deres relasjon, hvor for eksempel Terje Åsland er med opp på fjellet, og de kan spøke med hverandre.

Ja, det er veldig viktig. De fleste har jo gode intensjoner, man føler i hvert fall selv at en har det, men det kan jo bli feil allikevel. Man sier at «the road to hell is paved by good intentions». Det er menneskelig å ville konstruere historien sånn at det en har gjort skal framstå bra i ettertid, i hvert fall i vårt eget hode. Slik blir det lettere å kunne leve med seg selv. Staten kan jo si at samene signerte frivillig, men gjorde de egentlig det når alternativet var ti nye år i retten?

Hvordan var det med de greske nynazistene da, kunne de leve med filmen, selv om du la til materiale som tydeliggjorde at du var kritisk mot dem?

En av de ble veldig sint da hun så filmen. Hun mente den ikke var riktig, men det er jeg jo uenig i. Mens andre syntes filmen var helt fin.

Er du noen gang redd? Du lager kritiske filmer om nynazister i Hatets vugge og russiske oligarker i Gartneren, buddhisten og spionen?

Nei, egentlig ikke. Det er kanskje litt naivt. Men min kone er litt redd noen ganger.

Ja, for du tror på de gode intensjonene?

Ja, jeg tror vel stort sett godt om mennesker.

Du sier at du som filmskaper alltid leter etter en konflikt. Kan du fortelle mer om det?

I konflikter så kommer man inn i en kjerne som er interessant. Jeg ser etter konflikter fordi der finnes det noe som trengs å belyses, noe som gjør litt vondt eller er ubehagelig. Da er man inne på noe viktig. I hverdagen prøver vi å unngå konflikt, istedenfor å si nei, så sier vi kanskje senere. Jeg prøver å finne blindflekkene hvor det ulmer, og det er noe ubehagelig. Jeg leter alltid etter nye prosjekter, og har en masse idéer som jeg prøver å plukke ut noe fra, som jeg har lyst å jobbe med i fire-fem år. For det er så lang tid det pleier å ta.

Vil du fortelle om noen ideer?

Nei, det kan jeg ikke. Da mister jeg energien. 

En ting jeg alltid har lurt på er hvordan dokumentarfilmskapere nesten synes å ha snublet over sine prosjekter. Dere har en fantastisk evne til å befinne dere med kamera på riktig plass til rett tid?

Ja, det har jeg lurt på selv også. Jeg vil ikke skryte, men jeg tror jeg har et slags teft. Og kanskje litt flaks. Jeg er på jakt etter ting som jeg tror kan bli aktuelle saker, og så har de ofte blitt det. Men det er klart, når du leser i avisen at noen har vunnet i høyesterett mot Europas største landbaserte vindkraftanlegg, så sier det jo seg selv at det må bli en stor sak. Jeg synes bare det var så rart at det tok så lang tid!

Det må ligge store mengder administrasjon til grunn for dine produksjoner. Kan du forklare hvorfor det er verdt det?

Jeg bruker over halvparten av tiden min på administrasjon, skrive søknader og fikse finansiering. Det er en nødvendighet for å få til å være ute på opptak – som er det beste jeg vet. Det er det som driver meg. Jeg er jo egentlig en ganske beskjeden person, men på opptak, med kamera og lydutstyr, så mister jeg helt begrep om tid og sted. Jeg er fullt og helt til stede, mister all beskjedenhet og kommer i flytsonen. Det er bare helt fantastisk. Det morsomme er jo å skape noe. Og jeg er veldig nysgjerrig på menneskene. Jeg får lov til å komme tett på livene deres, og er veldig fascinert av historier og menneskeskjebner.

Du ble født i Tromsø og har vokst opp og bodd lenge i Trondheim. Hvordan synes du at Trondheim og Trøndelag funker som base for en dokumentarfilmer?

Da jeg startet med film i 1998, så var det nesten ingen her som jobbet med film, men nå er det ganske mange. Takket være Midtnorsk Filmsenter og Filminvest så har vi nå gode muligheter til å søke støtte både til utvikling og produksjon. Så jeg mener det er veldig bra å være dokumentarfilmskaper i Midt-Norge, jeg tror det er et av de bedre stedene i verden, faktisk. Det eneste som mangler er et Filmens Hus! Det ville hevet filmmiljøet ti hakk, så det er jo en drøm!

La fjella leve ble vist første gang i mars i København, og har norsk førpremiere i Trondheim under Olavsfest. Hvilke forventninger har du til visningene?

Jeg mener at statsrådene som har vært involvert, blant annet Terje Åsland, har opptrådt kritikkverdig, og at de har fått for lite kritikk. Vi er avhengig av tillit til det politiske og byråkratiske systemet vi har i Norge, og Fosen-saken har vært skadelig for den tilliten. Jeg håper filmen kan sette lys på det, og at den får politiske konsekvenser.

La fjella leve av Håvard Bustnes (UpNorth Film) har norsk førpremiere i Trondheim 28. juli 2026. Filmen har premiere 9. oktober i år.