Riktig tid for Nyhavna?

Ønskene for Nyhavna i Trondheim er mange og sprikende. Mens utbyggerne ser store eiendomsverdier, vil næringslivet verne om industrien og kunstnerne bevare sine rimelige produksjonslokaler. Uansett hva utfallet blir, skal Nyhavna være et attraktivt sted med oppholdskvaliteter, slik det beskrives i kvalitetsprogrammet som bystyret vedtok i 2022. Noen av disse kvalitetene skal ta form som kunst, i henhold til «Trondheimsmodellen» hvor 1, 25% av kommunens investeringsbudsjett går til kunst i offentlig rom.

Kvalitetsprogrammet sier ikke stort om hva slags ny kunst som skal gjøre byrommet attraktivt eller hvordan man skal gå frem for å realisere gode prosjekter. Tidligere denne måneden tok kunstnerne Line Anda Dalmar og Per Kristian Nygård saken i egne hender da de inviterte til et åpent seminar om Trondheimsbiennalen: en kunstbiennale de ønsker å arrangere på Nyhavna og Østbyen fra og med 2025. Seminaret fant sted i badstuanlegget og kulturarenaen Havet, som i seg selv har gjort Nyhavna flere hakk hippere siden anlegget ble etablert der i 2021. 

Seminaret besto av foredrag og kunstnerpresentasjoner av kunstnerne Sara Christensen, Maiken Stene, Hans Edvard Hammonds og Kåre Aleksander Grundvåg, arkitektene Aleksander Furunes og Trygve Ohren, litteraturprofessor Anniken Greve og administrerende direktør i Heimdal eiendom Ellen Tveit Klingenberg. Flere av innleggene beskrev hvordan spesifikke kunstprosjekter har virket i offentligheten tidligere. Sånn sett fungerte disse presentasjonene mest som inspirasjon, mens kunsthistoriker og kritiker Gustav S. Borgersen og Berit Kirksæther fra kommunedirektørens fagstab for kultur og idrett knyttet tematikken mer direkte til Trondheim og Nyhavna. Borgersen luftet noen kritiske synspunkt på byens samling av offentlig kunst, mens Kirksæther lettet på sløret vedrørende arbeidet med kunstplanen for Nyhavna – en plan som egentlig skulle vært offentliggjort i 2020.

I en tidligere tekst om Trondheims kunstordning, publisert på ArtScene Trondheim, forklarte Kirksæther at hun ikke ville si noe om kunstplanen før styringsgruppa (Trondheim kommune, Trondheim Havn og NTNU) var blitt omforent om innholdet i den. Fire år senere har vi ennå ikke en kunstplan som det er enighet om, men under seminaret fikk publikum vite litt mer om bakgrunnen for utsettelsen. Kirksæther mener selv at styringsgruppa hadde vært naiv i oppstarten; at de var for tidlig ute til at det var mulig å realisere de kunstneriske ambisjonene som skal ha vært skissert. Til ArtScene Trondheim presiserer hun på e-post (18.10.23):

– Det var for mange uavklarte roller og eierforhold til de ulike planene som skulle inn i et samlet kvalitetsprogram for Nyhavna.

Ifølge Kirksæther manglet også kunstplanen forankring: – Her mener jeg manglende forankring både i det lokale kunstmiljøet, Trondheim havn og andre lokale eiendomsaktører. Merk at eierforholdene først nå, etter opprettelsen av Nyhavna utvikling AS, begynner å tegne seg klart. Før en kunstplan kan ferdigstilles, gjenstår det å forankre arbeidet bedre i det lokale kunstmiljøet, skriver hun i e-posten. Kirksæther forteller videre at mens behovet for en kunstplan er omtalt i kvalitetsprogrammet for Nyhavna, skal det inkluderes en plan for fortsettelsen av arbeidet med kunstplanen i et kommende kulturnæringsprogram. Dette programmet skal være ferdig i mars 2024.

Et av ankepunktene mot prosessen er at man utsetter planleggingen av kunsten til mange av premissene for området allerede er satt. Budskapet som ble fremlagt under seminaret på Havet var nettopp at kunstnere må komme tidlig inn i utviklingsprosessen hvis kunsten skal interagere med omgivelsene på en god måte. Nygård og Dalmar mener kunsten risikerer å bli redusert til et punkt på en sjekkliste, hvis den ikke blir brukt som et faktisk verktøy i byutviklingen. De to ble i etterkant av seminaret intervjuet i Adresseavisen, hvor de påpekte at kunstnere, som ikke har økonomiske interesser av utbyggingen, kan se verdier og muligheter som utbyggerne ikke gjør.

Sånn sett fungerer kunstnere som motvekt til det Greve, professor i allmenn litteraturvitenskap ved universitet i Tromsø, kalte for «bunnlinjeestetikk» i sitt seminarinnlegg. Der er det inntjeningskravene som bestemmer hvordan stedet formes, og utvikling har forrang over stedets historiske kvaliteter. For at et sted skal komme til sin rett, må imidlertid fortiden ivaretas samtidig som at stedet er åpent for forandring. Stedet oppstår ikke av seg selv; vi mennesker skaper det aktivt gjennom blikket vårt, er professorens poeng.

Under seminaret ble det presisert at nettopp måten vi former omgivelsene våre på er i forandring. Borgersen pekte på tydelige endringer i de siste årenes tilskudd av offentlig kunst i Trondheim. Mens det før var vanligere med figurative statuer av prominente personer, ser vi nå i større grad kunst som oppfordrer til interaksjon og hvor uttrykket gjerne er knyttet tettere opp mot omgivelsene. Som eksempler på det siste ble 22. juli-minnestedet i Tordenskioldsparken og Elmgreen & Dragsets skulptur Forventning på Fosenkaia dratt fram.

Det å lage offentlig kunst med omgivelsene som utgangspunkt er egentlig ikke et nytt fenomen. Gjennom 1960- og 70-tallet gjorde eksempelvis kunstnerduoen Christo og Jeanne-Claude det til sin signatur å svøpe statuer, trær og bygninger i enorme tekstiler. Slik laget de kunst av allerede eksisterende elementer, men forvandlet samtidig stedet på en oppsiktsvekkende måte. I 1982 plantet kunstner Agnes Denes en 50 000 kvadratmeter stor hveteåker på Manhattan, for å fremheve viktigheten av matjord i et av verdens dyreste eiendomsmarkeder. Ser man litt stort på det, kan man finne en formmessig og tematisk likhet mellom Denes’ åker og Utviklingsland, et av kunstverkene Per Kristian Nygård allerede har gjennomført på Nyhavna. Sistnevnte var riktignok et humoristisk innspill: Prosjektet besto av 140 tujatrær plantet på en ledig tomt – omkranset av riksveien og industribygg som Norsk stål og Kjeldsberg kaffebrenneri. Også dette verket stiller spørsmål ved områdeutvikling og økonomi.

– Jeg er fascinert av hvordan man som privatperson eller byggherre så ofte velger minste motstands vei. Tujaen oppfyller nærmest et formelt krav: Grønn, lettstelt og billig, forteller Nygård i et tidligere intervju med ArtScene Trondheim.

Om det blir minste motstands vei som velges for Nyhavna og kunsten der, gjenstår å se. For at kunsten skal skape resonans der hvor den er, er det nok viktig at den prioriteres og planlegges inn i byutviklingen på et tidlig stadium. Her bør kommunen være tydeligere på hvordan de har tenkt at dette skal skje. Heller ikke Trondheimsbiennalen-seminaret ga konkrete svar på hva slags kunst som kan bli aktuell for Nyhavna. Riktignok er det lett å trekke paralleller mellom eksempelvis Grundvågs presentasjon av sine skulpturer i Tromsø, som fungerer som reirplasser for måser, og sjøfuglbestanden her. Disse kunsteksemplene fremstår likevel løsrevet uten en mer overordnet visjon. Det kan bli avgjørende med en plan – være seg kunstplan, områdeplan eller en kulturnæringsplan – som utmeisler noen tydelige grep og ambisjoner for kunst på Nyhavna. 

Seminar Trondheimsbiennalen
Havet Arena, Nyhavna
11.10.2023