Kunstnerisk forskning under lupen!

De seneste årene har landets kunstutdanning knyttet seg tettere opp mot akademia. Fra å være uavhengige kunstskoler med egne program og undervisning, er de fleste kunstutdanninger, unntatt Kunsthøgskolen i Oslo, innlemmet i universitetene NTNU Trondheim, UIT Tromsø og UIB Bergen. ArtScene Trondheim vil se nærmere på hvordan forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid påvirker kunsten som produseres med en ny tekstserie. 

Det er en historisk tradisjon at kunstnere jobber sammen med vitenskapelige og humanistiske forskere. Samtidig skriver kunstner Ane Hjort Guttu på Kunstkritikk.no i 2020 at endringen i kunstutdanningen under Bologna-prosessen “foreskriver en ny kunstnerrolle: prosjektlederen”. Guttu mener at siden kunstfeltet aldri selv utformet fagspesifikke evalueringskriterier utover «kunstnerisk skjønn», har det oppstått et gap mellom kunstfeltets skjønnsmessige kriterier for kvalitet og akademias: Akademias ordninger med studiepoeng, emnestruktur og eksamener, byråkrati og en svekkelse av fagansattes posisjon, er elementer hun mener har påvirket kunstutdannelsen negativt.

Har kunstnerisk utviklingsarbeid ved kunstutdanningen med dette skapt et skille mellom kriteriene for kunst ved tradisjonelle arenaer som gallerier og museer på den ene siden, og kunstutdanningen på den andre? Hvilke konsekvenser har i så fall dette for utviklingen av kunstfaget? I 2020 kritiserte performancekunstner Bogdan Szyber kunstforskningen for nettopp å seile sin egen sjø. Han mener økonomiske insentiver og det han benevner som “ackrediteringsssjuka” har tvunget kunstnere inn i en forskingsmani. Szyber uttalte til Kunstkritikk.no at: “Jag säger ju att kejsarinnan är naken. Jag påstår att konstnärlig forskning producerar sin alldeles egen konstgenre – «Edu-art» eller «Utbildningskonst» – som verkar få liten eller ingen effekt på konstfältet i stort.”

Allerede i 2001 påpekte Lars Vilks, billedkunstner og kunstteori-professor ved Kunstakademiet i Bergen, mellom 1997-2003, at det vil by på utfordringer å benytte akademiske vurderingskriterier på kunst: «kunsten fordunkler all viten, vitenskapen belyser den». (Bergens tidende 7.10.2001). Vilks beskrev kunstens vesen som en gjøkunge i redet: «En påfallende brist med den nye kunstforskningen er selve kunsten. La gå med at de første spede erfaringer viser at det finnes forskning i disse prosjektene, eller noe som ligner, men det virker som om kunsten har forsvunnet. Dette er høyst forståelig. Kunsten er i forskningssammenheng mest til besvær. En uregjerlig rest som unndrar seg saklig analyse. Men akkurat nå var det jo denne «uregjerlige resten» det hele skulle handle om.”

Jørn Mortensen og Trine Johansen Meza ved høyskolen Kristiania tar i et innlegg på Khrono (01.07.21) til orde for at kunstfagenes egenart skal inkluderes i planer om høyere utdanning. De mener kunstfagene har noe å bidra med: «Kunst har alltid vært en kilde til erkjennelse. (…) Når langtidsplanen utelukker kunstfagene, så neglisjerer den i praksis behovet for kunnskapsproduksjon i et fagdomene som nasjonen både har en forpliktelse til å opprettholde og utvikle, samt at den ikke anerkjenner de økonomiske og kulturelle verdiene dette kunnskapsdomenet produserer.”

Marianne Skjulhaug meldte nylig overgang fra NTNU til KHIO hvor hun er påtroppende rektor. Hun synes også å ta til orde for en kunstforskning som ikke heller kunsten ut med badevannet. Hun var nylig dekan ved institutt for arkitektur og design, NTNU, som også huser Kunstakademiet i Trondheim. I forbindelse med overgangen sier hun til Khrono at «kunstproduksjon og kunst er under press (…)» og at «De ulike formene for kunst har en unik evne til å gå inn i det dypt menneskelige, og hjelper oss både til å skape, forstå og være i verden. Muligheten til å oppnå et bærekraftig samfunn ligger også i kunsten. Derfor KHiO.»

Tekstserien om kunst og forskning starter med et bidrag fra Joen Vedel, phd-kandidat ved Kunstakademiet i Trondheim i samtale med Nabil Ahmed, professor i visuell intervensjon ved KiT. De inntar et ståsted hvor de mener kunstverdenen i dag ikke oppviser nok nysgjerrighet overfor forskning og mulighetene som ligger i det å produsere ny viten:

For INTERPRT og Nabil Ahmed er endemålet hverken forskningen eller kunsten som sådan, men derimod en konstant søgen efter den rette måde at formidle deres research på, hvilket både finder sted i klassiske udstillingssammenhænge, såvel som på nettet og i nogle tilfælde sågar indgår som bevismateriale i forbindelse med retssager mod stater eller store multinationale virksomheder.

Vedel skriver at han synes debatten oftest starter fra et defensivt utgangspunkt: ”(…) Nogen mener at kunsten – eller forskningen – er under angreb og skal beskyttes, så den kan forblive som den er. Indenfor kunstens verden, har denne defensive (læs konservative) position ofte været præget af en udtalt frygt for, at noget så helligt som ”den kunstneriske frihed” skulle være truet af de akademiske discipliner, uden dog at sætte spørgsmålstegn ved hvad denne form for ”frihed” indebærer.”

Artikkelfoto: Fra en workshop med Jimmie Durham, 2004. F. Anna Castelli (CC).

Les bidragene i serien:
Kunstnerisk forskning og nye fantasier
Skjema for undring
Passager og potensialer
Tatt av flommen: Kroppen i møte med teknologien
Kunstens plass i kunstnerisk utviklingsarbeid