Under overflaten

Baut spenner opp en vakker samtale om håndverk på tvers av generasjoner, men kunne gjerne gitt utprøvingene enda mer rom.

Kunsten er et sted hvor prosessen fortsatt får lov til å ta sin plass. Det kommer til syne i noe så enkelt som at verkets materiale og tidvis kunstnerens fremgangsmåte oppgis, samt at vi gjerne er interesserte i et verks tilblivelsesprosess. Nettopp prosess kan stå som et ledeord i møte med utstillingen Baut ved Nils Aas Kunstverksted. På tvers av generasjonsskiller møtes her verk fra Sigve Knutson (1991) og Jane Hupe (1968) i utforskning av håndverkets og bearbeidingens plass i kunsten – i en givende samtale med Nils Aas.

Vi fjerner oss stadig mer fra produksjonsleddene i våre omgivelser, men kunstneren har fortsatt et frirom til å peke ut, gjenoppdage og tydeliggjøre prosessene bak overflatene. Likevel ligger det noe umiddelbart kontraintuitivt i ønsket om at det bakenforliggende skal vise seg: Hvordan skal vi kunne forstå tilblivelsen kun ved å bli presentert for resultatet? I Baut nærmer Hupe og Knutson seg denne utfordringen på ulikt vis. Hupes bidrag til utstillingen er en rekke tresnitt, hvor flesteparten er bygget opp over en kombinasjon av ensfargede felt og bølgende riss i toner fra blågrønn til rustrød og beige. Verkene har sjelden konkrete motiv, men assosiasjonsrekkene får god drahjelp av titlene som møter oss: Nordnorsk sang, Bestandig, Kraftverk. Knutson oppholder seg i større grad i det tredimensjonale, med bearbeidelse av tre og aluminium til organiske formede søyler og klumper. Her beveger vi oss i grenselandet mellom kunsthåndverk og abstrakte figurer, og titlene peker i begge retninger: Column shelf no. 2 er en avlang furukolonne med uthulede platåer som minner om en organisk hylle, ikke langt fra møbler designet av Peter Opsvik. Plinth and sculpture, på den annen side, speiler sin tittel som nettopp sokkel og skulptur. 

Hvor ligger så disse verkenes utspring? Svaret ligger, dessverre, delvis utenfor utstillingen. Enkelte prosesser lærer vi å gjenkjenne ut fra det ferdige produktet: Vi kan se sporene av et verktøy vi selv har håndtert, eller gjenkjenne en metode. Tilblivelsen av Jane Hupes tresnitt vil slik være identifiserbar for mange, der du kan se for deg huljern, trykksverte og puslespillteknikken som skal til for å sette sammen bildene. I de ferdige trykkene kan du se hvordan hvert enkelt felt er bygd opp av flere lag der hvor fargen ikke er helt dekkende, eller der ytterkanten er noe upresis. For åttendeklassingene som er på besøk samtidig som meg må prosessen forklares. Heldigvis har Hupe lagt igjen trykkplatene sine, slik at formidleren kan hente frem disse og vise hvordan bildets ulike deler er satt sammen. Jeg overværer dette på avstand, og tenker at denne formidlingen, disse platene, likså gjerne kunne inngått i utstillingen. Dersom vi skal se prosessen bak tresnittet, som Hupe er opptatt av, hvorfor ikke vise oss oppbyggingen av bildet og ikke bare sporene vi kan lete oss frem til i resultatet? 

Noe av de samme tankene svirrer rundt i møte med Sigve Knutsons verk. Trebearbeidingen til Knutson er, som Hupes tresnitt, gjenkjennelig for mange. Vi kan nesten høre motorsagen og kjenne arbeidet bak de pussede overflatene i hendene. Samtidig er enkelte av verkene til Knutson i aluminium, og her er i hvert fall mitt kunnskapsnivå skralere. Igjen blir prosessen utdypet av formidleren, som opplyser om at forskjellen på den lille Aluminium nugget no.2 og Hammered Aluminium Collumn, er at sistnevnte er bearbeidet med en vanlig hammer, mens nugget’en er slått med lufthammer: Det er dette som gir ulik blankhet i overflaten. Forskjellen er tydelig til stede i de to verkene, men inntil det ble forklart for oss var ikke fremgangsmåten gjenkjennelig. Når det i utstillingskatalogen er vektlagt at håndverket og nærheten til prosessen er viktig, skulle jeg ønske at jeg fikk ta del i den i større grad, uavhengig av hvilken formidler jeg møter. Kunne noe så enkelt som å få inn produksjonsteknikk i verkslisten gjort at jeg forsto tings tilblivelse i enda større grad? 

Likevel er det mange andre forbindelser å følge i Baut, og noe av det vakre ved utstillingen er hvor godt samspillet fungerer, ikke bare mellom Hupe og Knutson, men også mellom samtidskunsten og Nils Aas’ verk og livsfrise. Midt i rommet står Nils Aas’ Bauta, en vardeformet installasjon av vedkubber, som strekker seg fra en nedsenkning i gulvet og opp mot taket. Sigve Knutson har med  Structure no 2. laget en kommentar til bautaen: På den øvre kanten av nedsenkingen kobler korte, konvekse trestykker seg i hverandre i et luftig nett som løfter seg nesten like høyt som Aas’ installasjon. Men der hvor bautaen er massiv, laget av vedkubber som jeg kjenner både opprinnelse og konstruksjonsteknikk til, er Knutson sin struktur lett, nesten dansende – og laget på en måte jeg ikke umiddelbart gjenkjenner. Igjen er det museumsformidleren som forklarer at Knutson har oppdaget, og blitt begeistret for, et verktøy som ligner på en stor blyantspisser, som har latt ham masseprodusere disse trestykkene. Som de tilhugde vedkubbene i Aas sin bauta har vi hos Knutson et spesifikt verktøy som skaper en egenartet, gjenkjennelig og repeterbar form  – og med dem begge følger den trygge lukten av tre. 

Også ved starten på Nils Aas’ livsfrise oppstår det en god dialog, denne gangen mellom Aas og Hupe. Den første delen av livsfrisen heter «Oppvekst på Straumen» og viser frem noen overdimensjonerte skankesteiner, en lokal type garnsøkke hvor rep er bundet fast i uthulede steiner. Til venstre for dette henger to trykk av Jane Hupe, Tauverk og Bestandig. I førstnevnte er motivet et lyst rep i en ujevn kveil på mørk bakgrunn, mens Bestandig er et av de mange trykkene til Hupe hvor to tilnærmet ensfargede flater skilles av et bølgemønster – her i fargetoner mellom turkis, lyseblått og grønt. Det er kort vei mellom tau, hav og garnsøkke; en tradisjon som her blir videreført, endret, utstilt og bevart. Kulturarven blir kunstarv, det hverdagslige flytter ut av det praktiske og inn i det estetiske.

Når jeg går langs veggen med flest Hupe-verk, syv stykker på rad, tenker jeg at verkene nesten får like mye kraft, i hvert fall konnotasjonskraft, av sine titler som av sine motiv: Nordnorsk sang, Bølger av tid, Live and let live, Kraftverk, Ubrytelig – og de to nevnte Tauverk og Bestandig utgjør en reise fra det blågrønne og over i det rustrøde, fra tauverk og hav, en følelse av harmoni, over i elektrisitet, kraft, fjell og lavastrømmer. Men om Hupes verk låner kraft av sine titler, gir de også kraften videre. En av mine favoritter i utstillingen er sammenstillingen av Hupes tresnitt Bøye lyset og Knutsons Plinth and sculpture. Hupes verk er igjen en variasjon over disse bølgende linjene: I varmt gulbrunt på svart følger vi kurver som strekker seg opp fra rammens nedre kant, bøyer seg over seg selv og bølger ut mot nedre høyre hjørne. Ved siden av står Knutsons lille, klumpete tresokkel, med polerte utvekster som viser frem treets kvister og årringer, innfelt på toppen av denne er den «faktiske» skulpturen. Denne er laget av rirkuletre, treverk som er angrepet av et virus og dermed er hardere enn vanlig – slikt som gjerne ender opp med å bli turkopper. Øverst former skulpturen en skrånende ring, koblet på det som kan se ut som en stilisert hånd som krummer seg – det frister å ta treet i neven og kjenne på den lovede glattheten. Men om berøringen må utebli registrerer jeg likevel at skyggen til Knutsons skulptur nesten danner samme form som bølgebevegelsene i Hupes tresnitt. Slik kan tankene få rom til å vandre fra det å bøye lys med trykksverte til skygger lagd av buktende tre, fra Knutsons skulpturer som tidvis ligner dreide mennesker til bøyde hender foldet inn i hverandre, rep viklet om seg selv.

Slik jages tankene fra en ende til en annen i møte med Baut, som også i sin tittel kommenterer Aas’ Bauta, men som jo faktisk betegner det å snu seilbåten med baugen gjennom vindøyet  – også det et tradisjonshåndverk. Vi bauter, vender, fra det konkrete til det abstrakte og tilbake igjen. Fra treet som tredimensjonalt materiale, formbart med øks, motorsag, blyantspisser og pussepapir, til treet som gjør avtrykk, som bøyer lyset, ved å være i veien og lage skygger, eller ved å gi rom for lys og mørke over trykkplata. Jeg skulle ønske at vi kunne fått vandre enda tettere på prosessen, at Hupes trykkplater lå åpent inne på verkstedet eller var inkludert i utstillingens hovedrom. At vi kunne fått, ikke bare materialet, men også metoden inn i Knutsons verksliste. At vi i enda større grad kunne fått være med kunstnerne på utforskningen, tilvirkningen. Likevel går jeg oppløftet ut i snødrevet fra Nils Aas Kunstverksted. Sammen med den trygge lukta av tre har utstillingen rukket å minne meg på beskyttelsen som ligger i tradisjoner, i hvordan kunnskapen fra flere generasjoner virker inn i det vi omgir oss med, uansett hvor fremmed det i blant kan virke.

Sigve Knutson og Jane Hupe
Baut, 5. februar–17. april 2022
Nils Aas Kunstverksted