Om bygninger kunne snakke

Byens innbyggere og bygninger får taletid hos kunstnerduoen Hertling & Andreassen. Med stadig nye intervensjoner og fortellinger undersøker de minnene som byrommene rommer, både for fellesskapet og enkeltmennesket.

Fredag 30. oktober åpner utstillingen Drawings Belonging to the Heart ved Trondheim kunstmuseum, hvor Ann Cathrin Hertling og Elin Andreassen fortsetter sitt arbeid med å sirkle inn bygningers historier. De siste årene har de festet oppmerksomheten ved Café Bristol, Bilhuset i Kjøpmannsgata, og den gamle brannstasjonen som nå rommer Kunsthall Trondheim. Her har de samlet inn materiale og historier, og invitert på fester, fortellerkvelder og prisutdelinger. Håpet deres er å utvide vår forståelse av, og tilhørighet til, byen.

For å begynne med begynnelsen: Hvordan fant dere hverandre og arbeidsmetoden dere bruker?

Ann-Cathrin: Det begynte som en avstandsforelskelse, vi så begge at den andre arbeidet på en måte vi sympatiserte med. Men kontakten oppsto da vi satt i juryen for Trøndelagsutstillingen i 2008. 

Elin: På denne tiden hadde man begynt å diskutere muligheten for en kunsthall i Trondheim. Sammen med Pål Bøyesen flyttet vi Trøndelagsutstillingen inn i de rå lokalene på Dora, og denne flyttingen ble et innlegg i debatten om hva en kunsthall kunne være. Vi syntes kunsten fortjente de virkelig store arealene. 

AC : I arbeidet med Trøndelagsutstillingen etablerte vi et godt arbeidsdriv oss imellom. Så jobbet vi sammen igjen under Trondheim Open i 2012, og forstod at vi delte de samme behovene for nye måter å arbeide og snakke på. Vi ville vekk fra tidens tanke om kunst som noe instrumentelt i en byutviklingstankegang. 

E: Vi ønsket å flytte fokuset fra byutvikling til å arbeide med møter, en til en. Parallelt med dette stengte mange av byens gamle butikker, og det ble etablert flere kjedekafeer. Vi begynte å tenke over hva som skjer hvis Café Bristol forsvinner, en kafé vi begge har et nært forhold til. Det gjorde oss nervøse med tanke på hva byen kan miste. Det er fortsatt slik vi jobber: Hjertene våre begynner å banke for et sted, og så må vi finne ut av hva stedet rommer. 

AC: Det tok ett og et halvt år å samle inn materialet om Bristol og om familien som driver det. I ettertid har vi skjønt at dette erindringsarbeidet, det å jobbe aktivt inn i miljøer og steder, også handler om en form for overlevelse. Bristol er, med sin lange, sammenhengende driftshistorie, i seg selv en slags tidskapsel. Men kafeen er også et sted som tar vare på enkeltmenneskers historie og relasjoner – for meg er den et sted som rommer tid med bestemoren min. Stedene tar vare på minnene våre, og når disse endres eller forsvinner, mister du deler av minnelandskapet ditt.

Så dere har et personlig forhold til stedene dere arbeider ut fra, og ønsker å rette egen og andres oppmerksomhet mot historiene dere finner?

E: Ja, men det er viktig å understreke at vi ikke kommer inn med kunstnerblikk og sier: «Se her, dette er viktig, dette er oversett». Det er jo mange som har et forhold til Bilhuset, for eksempel, og da vi presenterte arbeidet med parkeringshuset på Trøndelag senter for samtidskunst inviterte vi inn byens befolkning til å dele sine erfaringer om stedet med oss. Det vi jobber med er nok dypest sett en personlig interesse. Vi leter på et vis etter slektninger, mennesker som ligner oss. Samtidig ønsker vi å bidra til at folk skal få et større eierforhold til byen. Ved å bli bedre kjent føler man seg mer hjemme. 

AC: Det gjør byen større. Ikke fysisk større, men mer innholdsrik. Spørsmålet er hvor hjemmet ditt begynner og stopper. Du åpner en dør for å gå inn i stua, en annen dør for å gå inn i fyrrommet – men også dører utenfor bygget kan være en utvidelse av hjemmet ditt.

Det er mye tverrfaglighet i arbeidene deres?

E: Ja, for min del kjenner jeg at kunsten alene ikke er nok. Å arbeide med andre faggrupper styrker arbeidet. Det er en forutsetning for det å jobbe som kunstner. Jeg vet faktisk ikke hvem jeg hadde vært ellers.

Hvordan finner dere formen til stedenes fortellinger? 

AC: Vi tenker aldri materialisering først. Vi har heller ingen begrensninger når det gjelder teknikk, vi jobber med alt fra møter og mennesker til foto, installasjoner og lyd. Det er en intuitiv måte å jobbe på som handler mest om hva som vokser fram. «Hva vil historien? Hva vil objektet?». Det er en ekstrem form for lytting, et tålmodighetsarbeid. Det handler om å være lenge nok på et sted, i en situasjon, til at det begynner å snakke med deg. Og så begynner dialogen. Det er en dans, en utveksling.

E: Arbeidsmetoden er likevel teknikk vel så mye som en dans. Vi har et trenet blikk i å arbeide med det romlige, og har utviklet intuisjonen vår på dette. Det er en klar kunnskap, som også rommer empati.

Hvordan ble prosjektet dere nå skal vise på Trondheim kunstmuseum, Drawings Belonging to the Heart, til?

E: Invitasjonen fra TKM var en overraskelse vi mottok med skrekkblandet fryd. Vår umiddelbare tanke var at vi ville omfavne bygget, og se om det var mulig for det å omfavne oss tilbake. Det er nok der ideen med å omdanne skulptursalen til sovesal kommer fra. Vi hadde lyst til å bli lest til, sunget i søvn, noe barnlig. I tillegg falt det naturlig å ta inn mer privat biografi. Vi har et arkiv av objekter, noen personlige, noen innsamlet fra byen, som vi kaller et «erindringsarkiv». Det vil få nye konnotasjoner i møte med museets historie. 

Vi er ikke så planmessige av oss, og lager for eksempel ingen modeller. Alt vi har er raske skisser, så det har vært interessant å se hvordan prosjektet fremstår nå som salene er i ferd med å bli klare. Det skjer noe fantastisk i overlyssalen, som vi har valgt å kalle «gårdsrommet». Tidligere var det en hage der hvor tilbygget står i dag. Vi fant tidlig ut at vi ville inkludere den i arbeidet, og har forsøkt å rekonstruere den barnlige gleden over hager. Vi har satt opp en slags hengesofaer der inne, som tar igjen elementer fra takvinduet i konstruksjonen. I tillegg har vi satt inn en skulptur som tidligere sto plassert i hagen.  

AC: Denne skulpturen har vi også fått tillatelse til at de besøkende skal få berøre. Det blir dermed ikke en tradisjonell, verkbasert utstilling. Vi arbeider med å få stedet inn i kroppen, at den enkelte skal oppleve med hele seg.

E: Vi har fjernet vimpler og plakater fra fasaden. Samtidig løfter vi frem gulvreparasjoner i en sal, og kaller den opp etter kunstneren som utførte reparasjonen, Jasmin Hurst. Vi spiller på lag med byggets karakter og historie, men tilfører det også elementer.

AC: I desember skal det besluttes hva som skal skje med bygget når Trondheim kunstmuseum slås sammen med Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i nye lokaler. Forandringene som bygg gjennomgår gjør at arbeidet vårt, intervensjonene, kan føles forgjeves.

E: Jeg liker likevel følelsen av at man kommer til kort overfor alt som opphører å eksistere. Det gjelder bygninger, men i alle aspekter av livet finnes tapserfaringer vi ikke kan motvirke. Å miste et sted kan for noen være like smertefullt som å miste mennesker. Vi har bare åpnet opp for det spekteret.

Må dere jobbe mot sentimentaliteten? Kan det ikke også være destruktivt å legge så mye vekt på det som skal forsvinne?

E: Jeg liker veldig godt det ordet, «sentimentalitet». På tross av at jeg var kunststudent på 90-tallet, i ironiens tidsalder, har jeg endt opp med å omfavne sentimentaliteten.

AC: Jeg tenker at sentimentalitet rommer mange følelser, at den er forskjellig hos ulike mennesker. Det at steder forsvinner er så utrolig fysisk, og det å forholde seg til byggene slik de er har også en kvalitet. Kan man ikke snu på det og si at uten sentimentaliteten kan vi miste kontakten med et steds kvaliteter?

E: Det er mange som kobler oss mot det sentimentale fordi vi peker på ting som forvitrer. Det blir gjerne bakstreversk å bli plassert i den kategorien. Men alle kunstnere jobber i et følelsesregister, og er det ikke egentlig like sentimentalt å stå i time etter time foran et lerret?  

Hva håper dere de besøkende skal få ut av å besøke Drawings Belonging to the Heart?

E: Jeg håper folk kommer til å se bygget med nye øyne, og får et kjærlig forhold til det. Vi håper jo også å opprette kontakt med folk. Vi vil fortsette å være på museet etter åpningen, vi skal re opp sengene etter alle gjestene, skifte sengetøyet. 

AC: Jeg håper de opplever kunst som fellesskap. Dette med sovesalen er jo rett og slett en åpning for samsoving, for temporære fellesskap som vil oppstå gjennom flere måneder. Da jeg gikk på kunstakademiet kjente jeg at det var helt feil å stå isolert inne i atelierbåsene. Jeg hadde lyst på kontakt med folk, og det var befriende og grensesprengende å oppdage at det var noe man kunne gjøre. Kunsten behøver ikke være et konstruert rom utenfor deg selv. Kunsten er et sted du går inn i, på lik linje som med andre rom i byen.

Artikkelbilde: Hertling&Andreassen, Gårdsrommet, 2021. F: Christina Undrum Andersen

Drawings Belonging to the Heart
Hertling & Andreassen
30. oktober 2021 – 27. februar 2022
TKM Bispegata