Skiftende landskap

Å formulere en nordlig essens i mobilitetens tidsalder.

Throughout history, certain types of men, coming into contact with the various zones of the North, have developed very characteristic attitudes. Could anybody have expressed or embodied better the virtues of liberty and vitality than the coureur des bois of the Middle North? For him, as with the logger of yesteryear, and even the moose hunter, the North is like an irresistible itch, which implacably drives the man to mobility. In certain cases, nothing succeeds in stifling the call of the North.

      – Louis-Edmond Hamelin, Canadian Nordicity – It’s Your North, Too.

I løpet av sommeren 2007 gled to miniubåter langs havbunnen på Nordishavet. Da de senere kom til overflaten, hadde de satt igjen et russisk flagg på dypet – 4000 meter under Nordpolen. Både før og etter denne hendelsen har Russland gjort krav på store områder i Arktis.

Russlands interesse for Arktis er ikke bare av økonomisk art, men også symbolsk. Myteskapende skildringer av sovjettidens heroiske eventyrere og forskere, og hvordan de underla seg det arktiske landskapet, skaper både prestisje og politikk. Slik danner landskap og landegrenser bakteppe for komplekse tema som identitet, eierskap og kultur. 

En som lot seg inspirere av russerne var den kanadiske geografen Louis-Edmond Hamelin, som står for det entusiastiske sitatet innledningsvis. På 1960-tallet skapte han konseptet og graderingsskalaen nordicity, ut fra et ønske om å favne sammensatte aspekter ved nordlige landskap og levesett. Med et system basert på «polare verdier» kategoriserte han ulike landområder som «nær nord», «middels nord», «langt nord» og «ekstremt nord». Systemet baserte seg ikke kun på faktorer som geografi og klima, men også en mental opplevelse av nordlige landskap, slik Hamelin beskriver det over. 

Menneskers mobilitet forandrer verden, enten det er gjennom snikete eierskapserklæringer, militante invaderinger eller testosterondrevne ekspedisjoner. Hvem som beveger seg hvor er heller ikke tilfeldig. Geograf Tim Cresswell beskriver hvordan bevegelse og maktstrukturer henger sammen, og hvordan forskjellige grupper (klasse, kjønn, etnisitet, nasjonalitet) har ulike forutsetninger for mobilitet: «There is clearly a politics to material movement. Who moves furthest? Who moves fastest? Who moves most often?»

Arkitekt og kunstner Joar Nango kan sies å ha utfordret et slikt maktsystem da han, sammen med de andre i arkitekturkollektivet Fellesskapsprosjektet å fortette byen (FFB), kjørte folk over grensa mellom Norge og Finland. De tok utgangspunkt i transportmiddelet «matatu», en slags privateid busstjeneste som er godt brukt i større østafrikanske byer. I et intervju med Morgenbladet forteller Nango hvordan de skapte en samisk variant av tjenesten som de kalte for «meahccetrošša», utmarkstaxi.

– Vi undersøkte bevegelseslinjer i landskap og andre måter å bevege seg på gjennom å kjøre mennesker mellom Karasjok og Karigasnemi, som er en twin city på andre siden av den finske grensen, forteller Nango i intervjuet.

På motsatt ende av hierarkiet må Russland finne seg i å konkurrere med andre stormakter i kappløpet mot nord. Med det ambisiøse prosjektet Ett belte, én vei, som beskriver nye globale transportruter, er styresmaktene i Kina en mektig utfordrer. Landets visjon om en ny, arktisk silkevei vokser i takt med at polarisen smelter: «Den nordlige sjørute» skal gå nordover fra Kina, langs kysten av Sibir og frem til Norges kystlinje. 

På sett og vis må Kina likevel se seg slått på målstreken. Verdens nordligste chinatown har allerede oppstått i Finnmark, formodentlig lenge før den første lasten med Huawei-telefoner har brøytet seg inn Varangerfjorden. En februardag i 2019 ble nemlig Kirkenes sentrum lyst opp av kinesiske skilt. Samtidig ble en tempellignende portal satt opp på tvers av byens gågate. Den gang var det kulturfestivalen Barents Spektakel som svøpte grensebyen i orientens slør – til appell eller advarsel, alt ettersom.

Barentshovedstaden Kirkenes er en by med mange kontaktflater. I tillegg til Kinas nyfattede interesse, har byen lange tradisjoner for samarbeid og utveksling med nabolandet Russland. Bak tjukke lag med fornorskingspolitikk ligger i tillegg rester av samisk tilstedeværelse. Også dette fikk man en påminner om under festivalen i 2019. I et samarbeid mellom kunstnerne Máret Ánne Sara og Elin Már Øyen Vister ble lydene fra en prustende og trampende reinsdyrflokk spilt av nedover gågata i Kirkenes, som en gjenklang fra tida da stedets befolkning primært var samisk.

Hør utdrag fra Sara og Visters Pile o´Sápmi: ealáskan her:

Midt i disse flyktige og til dels sammenstøtende politiske interessene hadde årets Barents Spektakel, som ble arrangert i februar, satt seg fore å undersøke fenomenet essens. Kan man i det hele tatt snakke om en nordlig essens? En del akademikere har et anstrengt forhold til denne typen spesifiseringer. Vanligvis skys spenstige definisjoner av nordområdene, i frykt for å snuble inn i et fantasilandskap.

Med bakgrunn i begrensningene koronapandemien har påført hverdagen, spør festivalen like fullt hva som er essensielt for grensesamfunnene i nord. Spørsmålet er særlig betimelig nå, ikke egentlig på grunn av viruset, men sett i lys av global politikk og klimaforandringer. Festivalen fremsto dessverre noe tannløs da det kom til stykket. Lokale matvarer og varmende tekstiler var blant dens ukontroversielle bud. Andre viktige element ville vært natur og språk – gjerne i kombinasjon.

Da er kunstner Sissel Mutale Bergh tydeligere når hun tegner opp fellesnevnere mellom språk og land med sine kart over Midt-Norge. Her er norske ord og stedsnavn byttet ut med sørsamiske: «På den måten spekulerer kunstneren i det som kan være spor etter sørsamisk kulturarv på disse stedene. Hun mer enn antyder at samene har vært her så lenge at det er deres språk som ofte danner grunnlaget for hvordan folk i området både prater og fremdeles navngir omgivelsene», skriver Martin Palmer i en kritikk fra i fjor. 

I Havboka argumenterer forfatter Morten A. Størksnes for at mennesker har lettere for å ødelegge naturlandskap når vokabularet som beskriver dem skrumper inn: «Med ordene forsvinner kunnskap om komplekse økologiske sammenhenger. Vi skjønner landskapene dårligere, knytter mindre mening til dem, og de blir mindre verdifulle for oss». Hamelin mente til og med at hele språk, som engelsk og fransk, ikke greier å favne kompleksiteten ved fenomenet nord. På dette området er de samiske språkene rikere, her finnes det mange hundre ord som beskriver ulike aspekt ved snø og vinter. 

I sin avhandling The Two Landscapes of Northern Norway forsøker Jakob Meløe å definere det samiske ordet «jassa». Ordet, som i første omgang oversettes til snøhaug, vokser seg mer komplekst etter hvert som Meløe får språkhjelp av samiske reineiere:

JASSA (plural JASAT): A bed of snow, so placed in the terrain that it is available to the reindeer, large enough to accommodate a flock of them, and hard enough to withstand their daily grinding (see CEAVVI). A good JASSA can accommodate some 100 to 300 reindeer and offers a surrounding of good grazing.

Å ha tilgang til slike områder viser seg å være viktig for at reinen skal kunne avkjøle seg og slippe unna insekter. Vil det være mulig, via flerspråklig gymnastikk, å forklare fenomen som «jassa» til kinesiske jernbaneinvestorer? Ishavsbanen, som planlegges mellom Kirkenes og den finske byen Rovaniemi, har møtt kritikk fra flere hold. Greenpeace og samiske organisasjoner mener den vil ødelegge beiteområder, skogsområder og fiskerinæringen til skoltesamene, skriver Morgenbladet. Vi er nok generelt flinkere til å formulere næringsvennlige festtaler enn å sette ord på de langsiktige verdiene i naturen. Banen er uansett allerede tegnet inn på kinesernes kart over global infrastruktur, ifølge avisa iFinnmark. 

Et omfangsrikt ordforråd behøves både for å ta vare på kulturarv og for å yte omgivelsene våre rettferdighet. Det å sette ord på landskap og naturfenomen er bevisstgjørende. Det er en studie av essens, slik ordet defineres i Store norske leksikon: En tings vesenskjennetegn, det som gjør den til det den er.

Det at kulturaktører som Barents Spektakel og Sissel Mutale Bergh utforsker vesentlige aspekter ved steder og kulturer synes svært viktig. Fri kunst både belyser og utfordrer nordområdepolitikken, og skaper nye narrativ. Senest denne måneden publiserte NRK en artikkel som beskriver hvordan klimaendringene kan true Norges sikkerhet i nord. Et grenseoverskridende samarbeid og en kritisk forståelse av sin egen plass i skjæringspunktene mellom land og kulturer, gjør Barents Spektakel unik. Når det skaker som verst i disse sammenføyningene kan man kanskje driste seg til å låne poeten Lorine Niedeckers tvetydige definisjon: «The North is one vast, massive, glorious corruption of rock and language».

Artikkelfoto: Barents Spektakel 2019, The World’s Northernmost Chinatown. Av Pikene på broen. F: Aleksandr Alekseev