Tre, tall, tid

– Jeg har ikke behov for å fortelle noe eller uttrykke meg. Jeg synes det er mer interessant å undersøke og gå i dialog med noe annet.

Kunstner Annika Borg har kastet seks terninger 101 ganger per dag siden 1994. Det første kastet tas alltid om morgenen, mens de resterende hundre kastes senere på dagen. Tallkombinasjonene som oppstår har hun protokollført og arkivert; de utgjør et oppslag per dag, en perm i måneden og en egen hyllemodul i året. Tallene danner videre grunnlag for både tegninger, lydverk og skulpturer – kunst som, i bunn og grunn, er laget med utgangspunkt i tilfeldigheter. Til høsten markeres 25 år med det stadig pågående prosjektet ett og etthundre terningkast om dagen med utstillingen punkt.kontinuum på Trøndelag senter for samtidskunst.

Hør Borg fortelle om prosjektet:

Sjansespill
Det å søke løsrivelse fra egne kunstneriske intensjoner og holdninger i håp om å komme i kontakt med «noe annet», gir gjenklang i en modernistisk kunsttradisjon bygd på konseptkunst og fluxus-bevegelsen. Koreografen Merce Cunningham, for eksempel, kunne i likhet med Borg kaste terning når han skulle sette sammen ulike bevegelser til en dans. New York Times beskriver det slik: 

(…) adding a second dancer, he started rolling the dice. Do we change this phrase? (Yes, said the dice.) Do we turn the head? (Yes.) Left or right? (Right.) Is the arm straight or bent? (Bent.) Do we raise the heel? (Yes.)

I Cunninghams tilfelle bidro den nærmest robotiske behandlingen av menneskekroppen til hans ettermæle som en pertentlig og krevende koreograf. Fysiske begrensninger skulle ikke komme i veien for tallenes tale. På samme måte har Borgs nærmest rituelle terningseanse vedvart år etter år, men så har hun også vært opptatt av at prosjektet skulle være mulig å gjennomføre. 

– Jeg bruker omtrent 45 minutter hver dag på å kaste terningene og føre opp tallene. Selv om det er regelstyrt og rigid, så er det overkommelig. Prosjektet er lett å leve med i det daglige, i tillegg til at jeg kan reise med det. Jeg har hatt med terningene på telttur, forteller hun. 

Her forteller Borg om sitt møte med konseptkunsten:

Fluxus is fun
Borgs øvrige arbeider bygger som nevnt videre på tallmaterialet fra terningkastene: De seks terningene står for hver sin enhet som gis en form eller et tegn. Dette faste utgangspunktet danner grunnlag for flere variasjoner av former og uttrykk. En fellesnevner er likevel gjerne at handlingen eller verket innehar et lekent perspektiv, enten det er assosiasjoner i retning terningspill, spilledåser eller krusedull-lignende tegninger. 

Borgs tidligste tegninger besto stort sett av prikker, som en direkte videreføring av prikkene på terningflatene. De minste prikkene representerte terningens ett-tall, mens de største prikkene tilsvarte seks-tallet. Slik ble tallene omskapt til et gjenkjennbart, visuelt språk. Siden har det visuelle systemet tatt form av både linjer, halvsirkler og ord, med stadig mer kompliserte regler og attributter knyttet til hvert enkelt terningkast.

Det kan høres statisk eller ensidig ut, men gjennom grep som eliminasjon, farge- og størrelsesvalg får Borg frem et slags indre liv i materialet. Et slikt eksempel er prosjektet W (ett og etthundre dager), hvor utgangspunktet er et rutenett fylt med prikker i seks ulike størrelser. Prikkene er en visualisering av en bestemt dags terningkast. For hver dag de påfølgende hundre dagene ble det laget en tilsvarende tegning, men her ble det kun ført opp prikker hvis terningene viste det samme tallet på lik plass som i den opprinnelige tegningen. På den måten fikk prosjektet en organisk utvikling, helt uforutsigbart og frigjort fra andre føringer enn sitt eget utgangspunkt. Sånn sett er prosjektet nært beslektet med det filosofiske begrepet causa sui, altså at det ikke har opphav i noe annet enn seg selv.

Hør Borg fortelle om prosjektets utvikling:

Eksponentiell materie
En kunstner hvis arbeidsmetode er beslektet med Borgs, er Edith Lundebrekke. Hennes fremgangsmåte er også basert på mønsterdannelse og repetisjoner. I et tidligere intervju oppsummerer hun det slik: «I enkeltheten åpner det seg et univers, det er eksponentielt». Beskrivelsen passer også til de utallige variasjonene som oppstår ut fra Borgs i utgangspunktet ukompliserte terningkast. Samtidig er det nettopp gjennom kunstneriske grep at ulikheten i tallkombinasjonene kommer til sin rett. 

Den siste tiden har Borg blitt mer opptatt av å få frem håndverket ved prosjektet sitt. Hør henne fortelle mer om det her:

Tida som går
Omtrent samtidig som da Borg begynte sitt kunstprosjekt, ble også datamaskinen allemannseie. Borg benytter selv digitale verktøy i sitt kunstnerskap, for eksempel til tegning og når hun lager animasjoner og lydkunst. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg et dataprogram som kunne ha gjort jobben med å generere tilfeldige tallkombinasjoner for henne. 

– Datamaskiner er svært nyttige når man arbeider med presisjon. Jeg vil imidlertid ikke la datamaskinen ta over arbeidet med å kaste terningene, det er viktig for meg at jeg bruker min tid på det. Jeg vil at kastene skal kunne kobles til et liv, en tid og et sted. I tillegg må det ligge en eller annen form for algoritme til bunn for at et slikt dataprogram skal fungere, og da er jo ikke tallkombinasjonene helt tilfeldige lenger.

Tid er like mye et nøkkelord for prosjektet som tilfeldigheter er det.

– Jeg ville jobbe med noe som forpliktet, det skulle vare. Hva er tid? Den går jo bare, man tenker ikke så mye over det. Likevel ligger det en fornemmelse av tid og tilværelse i alle de daglige repetisjonene. Jeg har ingen planer om å slutte med det første, sier Borg. 

Og om hun noen gang opplever at det tilfeldige blir meningsløst? Tvert imot: 

Artikkelbilde: «utviklet til et visst punkt #9028», 2019. Tusj på papir, en av en serie på seks stk. F: Annika Borg.