Telletrang og målemani

Inne i overlyssalen på Trondheim Kunstmuseum henger et langstrakt, solgult tøystykke ned fra takvinduene. Duken former en bue under taket og fortsetter helt ned til gulvet, som om den leder sollyset og våren inn i utstillinga. Under tekstilet står ni buede trebenker med kvadratiske, gule puter på et sirkulært teppe. Sammen danner de et såkalt samtaleforum, laget av den sveitsiske kunstneren Luca Frei, hvor intensjonen er at det foregå panelsamtaler og forelesninger. De buede benkene har samme omkrets som det runde teppet de står på. Symmetrien er ikke tilfeldig, for gruppeutstillinga Beyond Measure handler om hvor mye samfunnet vårt måler og systematiserer, fra det nitid nøyaktige til det absurde og lekne.

Fra Freis samtaleforum ledes blikket til noen stiplede linjer på gulvet. Linjene fører meg gjennom utstillingslokalene, langs vegger og gulv, og leder til en serie med collager av nederlandske Falke Pisano; et virvar av plansjer, video, tekst og tegninger. De tre collagene gjengir hver sin novelle av forfatterne Heinrich Böll, Virginia Woolf og Edgar Allan Poe, hvor tegningene og plansjene er illustrasjoner. De viser blant annet menneskelige kroppsdeler, bygninger, klokker og speil – sentrale gjenstander og symboler fra de ulike fortellingene. Det meste er utført på hvite flater med svarte rammer, med innslag av noen trykkfarger. Den stiliserte utformingen minner om noe informativt og rasjonelt, som sikkerhetsinformasjonen man oppfordres til å lese om bord i fly. 

Budskapet er likevel ikke så enkelt å forstå. Den stiplede linja som skal guide oss gjennom dette puslespillet av en verksserie vrir og vender på seg, og krysses av andre linjer. Narrativet brytes opp av nye plansjer, digresjoner og assosiasjoner som ikke er nødvendigvis er direkte koblet til den aktuelle historien. Utstillingstematikken speiles kanskje tydeligst i Poes satiriske The Devil in the Belfry, som utgjør en av de tre novellene. Den handler om  hvordan landsbyen Vondervotteimittiss en dag blir snudd på hodet, når klokketårnet ringer 13 ganger i motsetning til de sedvanlige 12. 

Den veiledende streken og de løsthengende plansjene legger tilsynelatende opp til en interaktiv opplevelse av kunsten. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av avmakt i møte med collage-kaoset. Når novellenes opprinnelige struktur og sammenheng oppløses, mister fortellingene drivkraft og bevegelse, noe jeg ikke er sikker på om er tilsiktet. Det kan virke som at kunstneren selv også sitter igjen med flere spørsmål enn svar, for tilbake i overlyssalen har hun skrevet følgende på gulvet: «How can I deconstruct old narratives without relying on old methods?», «What does it mean for me to critique Western culture?». Spørsmålene forsvinner under teppet. 

Med Non Record Attempts (2019) har svenske Vida Lavén laget verdens nest største og nest minste bamse, med hårfin margin. Verket er umiddelbart komisk: Den nest største bamsen i verden velter utover gulvet ved vinduene ut mot Bispegata. Bamsen er barnslig og grotesk på én gang – med kongeblå snekkerbukse, blekgul genser, digre knappeøyne og et deformert, griserosa hode. Verdens nest minste bamse står ved siden av, men det må et forstørrelsesglass til for å se den ordentlig. Målingstrangen, og ikke minst målet om å være best, blir i seg selv latterlig når den parodieres gjennom plysj i slike proporsjoner.

Det komiske bikker over i det absurde hos Toril Johannessen og Ragnar Kjartansson. Johannessens Words and years (2010–2016) består av en rekke plakater, spredd rundt om i lokalene. De viser grafer og diagrammer som teller hyppigheten av bestemte ord i ulike tidsskrifter over tid. Her kan man se grafene forandre seg og jeg begynner å lure på hva som ligger bak utviklingen. Jeg tar meg selv i å tilskrive tallene mening. Bruken av ordet «secret» i historietidsskrifter tiltok for eksempel kraftig på første halvdel av 1970-tallet. Var det kanskje i skyggen av alle løgnene rundt Watergate-skandalen? Forekomsten topper seg imidlertid rundt 2001. Henger det sammen med 11. september og alle konspirasjonsteoriene som florerte på den tiden? Mennesker konstruerer utviklingstrekk ut fra vår egen referanseramme og forestillingsevne, men de sobre tallene hos Johannesen kan nok gi antagelsene våre et skinn av objektivitet.

Islandske Kjartansson har et eget rom fylt av tv-skjermer. Her vises filmer hvor hendelser og handlingsmønster gjentas til stadighet, i ett og samme klipp: En dame svømmer i bassenget sitt mens hunden hennes løper rundt. Et kjærestepar fortøyer båten sin ved en idyllisk kai. En hytte brenner sakte ned til grunnen. Videoen av paret som ankommer kaia med båt, kysser og kjører av gårde igjen er flere timer lang. De to har kjørt frem og tilbake, halve dagen. Filmene er tilgjort vakre og like kunstig harmoniske som reklameplakater. De stadige gjentagelsene er først latterlige, men etter hvert blir det utmattende og kjedsommelig. De minner om algoritmene i sosiale medier som skal kalkulere seg frem til hva vi liker – før de gir oss mer og mer av det samme, så alt mister substans, mening og kvalitet. 

Stemningen er mer lavmælt og alvorlig hos tyrkiske Meriç Algün, nå bosatt i Sverige. Hun har sett på sin egen mangeårige innvandringsprosess til Sverige, og de kulturelle spenningene mellom de to landene hun identifiserer seg med. Blant annet har hun tatt utgangspunkt i innholdet i søknadsskjemaer for oppholdstillatelse, hvor spørsmålene forsøker å kvantifisere og systematisere kvalitative opplevelser. Algün har gjengitt disse spørsmålene på flere meter store bannere. Spørsmålene dukker også opp andre steder i byen, bl.a. før forestillinger på Trondheim kino, og lyder for eksempel slik: «Have you engaged in any other activities that might indicate that you may not be considered a person of good character?», «Do you want to live temporarily or permanent?» Blåst opp til plakatstørrelse ser vi det absurde og tragiske i å redusere eksistensielle spekulasjoner til ja/nei-spørsmål.

Som helhet er likevel utstillinga morsom og leken, den tuller og gjør narr av trangen til å måle og systematisere. Det gjelder særlig verkene til Alexander Gutke og Oddvar I. N. Daren. Svenske Gutke har laget et målebånd formet som et Möbius-bånd; en sirkelformet reim med kun én flate i stedet for to. Sånn skapes et fenomen som kan minne om kunstneren M. C. Eschers optiske illusjoner. Målebåndet mangler start og slutt, og snor seg dermed unna sin egen nyttefunksjon. Gutke spiller på forventningene til publikum og overrasker oss med noe annet – selve oppskriften på et komisk poeng. Der det kan være vanskelig å gjennomskue tallbaserte argumenter og statistikk, er det lettere å gjenkjenne et udugelig målebånd. 

Der Frei henter naturen inn i utstillinga med sin gule duk, tar Daren oss med ut igjen. I grøntområdet bak museet har han verket 10 m3 trekrone; en kubeformet, rød aluminiumsramme høyt oppe i et av parkens løvtrær. Det kan se ut som om kuben har havnet der ved en tilfeldighet, for den strenge geometrien passer ikke helt inn. Kuben står i kontrast til alle andre farger og former der oppe i trekrona, og når jeg ser på den tenker jeg først og fremst på alt det som er større enn kuben Daren har målt opp, det som er utenfor.

Utstillinga balanserer mellom det umiddelbare og intuitive, som Lavéns bamser, samt det fremmedartede og tankevekkende, som spørsmålene til Algün og Pisano. Stemningen er spent mellom det komiske, det absurde og det alvorlige. De enkelte kunstverkene har nokså ulik tilknytning til det overordnede temaet, og utstillingen spriker litt. Jeg vil likevel kalle den variert, snarere enn oppstykket. Det er heller ingen tvil om at temaet engasjerer: Byråkrater, helsepersonell og lærere har debattert kvantifiseringens tyrrani de siste tiårene. Beyond Measure lykkes heldigvis med å vise både de mørke skyggesidene og de fascinerende pussighetene som kan oppstå når menneskelig vurderingsevne blir tilsidesatt av tallenes tale.

NB: På grunn av korona-pandemien er Trondheim kunstmuseum stengt inntil videre.