Arkeologisk agens

Gjenstander og landskaper er ilagt en fortellende kraft i «Konferanse» av Anna Daniell og «Wonderland» av Pia Arke, to utstillinger som åpnet samtidig på Kunsthall Trondheim. Daniell har brukt hele første etasje til en slags besjelet skulptursamling, mens verkene til avdøde Pia Arke i underetasjen, viser en fotografisk praksis som kompromissløst og kulturhistorisk ladet finner sin vei inn i diskursen om nyere tids kolonialisme.

En av utstillingens skarpeste seksjoner viser fire fotografier, fiksert med hullkamera. Det samme landskapet er avbildet, to med hvit passepartout og to med sort. Grønlandsk-danske Pia Arkes bilder er fra 1990, men har likevel denne uforlignelige daguerrotypiske, sortskimrende teatrale kvaliteten over seg. Det mennesketomme kystlandskapet har i alle motivene et flatt, kulisseaktig preg.

Og det er med kraft og ambivalens Arke har tilnærmet seg dette landskapet – hennes barndoms dal, et dansk Grønland, dominert av forestillinger om det eksotiske isødet, annerledes etnisitet og tung, kolonialistisk styring. 

Liksom med de voldsomme hullkamerabildene, er det noe ørkesløst, desperat ved videoen hvor den avkledde, kortklipte kunstneren filmes mens hun bader i en flat avbildning av ett av landskapene hun avstammer fra. Landskapsbildet rives etter hvert i stykker, som i et forsøk på å trenge innenfor den flate representasjonen – med det resultat at hun sitter enda mer alene igjen, med en fragmentert og kaotisk avbildning rundt seg.

Og nettopp forståelsen for visuell kraft, blikkets makt og kulturelle konvensjoner demonstreres så tydelig i Arkes seksjon. Hun låner titlene «Nature morte» fra kunsthistoriens stilleben og klistrer dem på bildene av en kvinne med knudrete arrvev – nettopp død natur – over det ene brystet. Utstillingstittelen får etterhvert en dobbel betydning: Wonderland. Ordet blir bittert i munnen; forestillingen om annerledesheten som grønlendere opplevde å få dyttet på seg. Samtidig har utstillingen en varme og viser et samhold som aldri skyver den over i forbitrelse og et postkolonialistisk automatgir. Det ligger et sinne her, helt klart, men det kanaliseres med stødig hånd. 

Bildet som også bærer tittelen «Wonderland» er opprinnelig tatt av kunstnerens far i 1960. Det viser en amerikansk flybase ved foten av en kneisende fjellformasjon på en stor snøkledd slette. Med gjenbruken av det eldre fotografiet deler kunstneren med oss farens blikk på Grønland, i en tid preget av tvangsflytting. De nevnte hullkamerabildene er også påvirket av Arke selv, ved at hun har beveget seg gjennom kamerarommet og manipulert lyset – som i sin tur setter sitt preg på avbildningen av landskapet. Hvert bilde her er en forhandling med noe gitt, et forsøk på å reforhandle, forstå og ikke minst formidle.

Stramheten som preger underetasjen finner sin rake motsetning i Daniells etasje. Her er gulv og vegger tatt i bruk til noe som mest av alt ligner et «ReMida»- eller gjenbruksverksted, i full utfoldelse. Materialene spenner fra tre, stein, terracottaleire, lettbetong og marmor til pels og syntetisk materiale. Sammensetningene er ofte antropomorfe eller direkte dyrelignende og later til å ha en litt ustø balanse. Utstillingen – eller konferansen, om vi skal ta tittelen på ordet – viser hovedsakelig en rekke verk tidligere brukt i forskjellige utstillinger og stunts. Eksempelvis kan en lese at Thomas Hylland Eriksen har holdt foredrag til noen av skulpturene, og katalogen produsert av Kunsthall Trondheim er utstyrt med en spesialskrevet tekst av Vigdis Hjort. Hun har tilbrakt en hel dag med en av skulpturene, og teksten er viet denne. «Du er taus, men jeg er lydhør og ser at du ser meg, men er det ikke vanskelig å ha et så åpent øye» lyder åpningssetningen, og en skjønner kanskje hvor teksten fortsetter. Dette er en samtale med en skulptur.

Presentasjonsteksten har helt rett i sine kulturhistoriske påstander om hvordan objekter og skulpturer i uminnelige tider er blitt tildelt «egenskaper» i retning av noe levende. En trenger ikke gå lenger enn til kunstmarkedet for å bevitne hvordan ett og samme kunstobjekt kan betraktes på vidt forskjellige måter, alt etter hvilket ståsted en har: som lønnsomt investeringsobjekt, som yndet estetisk uttrykk eller som en nært ufattelig betydningsfull kulturhistorisk gjenstand. Eller som fetisj, totem og idol, for å si det med W.J.T. Mitchell.

Men her er det fra ett ståsted betrakteren bør stå og se, om man vil ha sjanse til å konferere. Daniells arbeider drar veksel på en rekke grafiske tendenser de seneste årene: Lett 1990-talls retro, litt new media i uttrykket og bevisst litt rotete montert, alt ispedd en spøkete attityde. Som joggeskoene som nonchalant er plassert i enden av noen greiner, med den ene skoen lent mot en FM-radio. Presentasjonsteksten skriver: «Dette prosjektet er et eksempel på hvordan Anna Daniell iscenesetter situasjoner, hvor publikum får mulighet til å trå ut av den vanlige betraktende publikumsrollen, for i stedet å være i selskap med skulpturene som likeverdige aktører.» Et annet sted fortelles det om at noen av skulpturene er blitt fortalt hemmeligheter, uten at publikum fikk høre det.

Selvfølgelig; det er ikke slik at jeg løper linen helt ut og tror at disse fargerike objektene i ymse materialer faktisk begynner å lytte, om en bare snakker varsomt og inderlig nok til dem. (Selv om Jan Verwoert er farlig nær når han i sitt lille katalogessay «Kjære Skulpturer» åpner med: «Tilgi meg for at jeg mislyktes i å komme og se dere, møte dere, snakke til dere! Tilgi meg, vær så snill, det oppfordrer jeg dere inderlig til!»).

Utstillingen handler – slik undertegnede ser det – om vår omgang med skulpturer, med materialer. Hvordan en øket oppmerksomhet kan gi potensiell gevinst. En fullgod tanke.

Likevel er denne forestillingen om «den vanlige betraktende publikumsrollen», som en reduksjonistisk og på grensen til kjip innstilling, og den påfølgende oppfordringen til å kaste seg fullt ut i samtalen med de liksom ikke-døde objektene, litt for preget av at en må være i riktig modus for å få et utbytte her. Særlig siden Pia Arkes arbeider fullstendig slår beina under påstanden, all den tid hun formulerer seg med sylskarp forståelse nettopp av at arbeidene skal betraktes av helt vanlige betraktere, som bilder i rammer på en vegg. For å fatte interesse for Arkes bakgrunn – som det for en hvit norsk mann på 34 år i 2019 er vanskelig fullt ut å kjenne på kroppen – trengs det ingen særegen modus operandi som betrakter, ingen mental omstilling i retning av de materialmystiske sfærer. Det personlige, nesten arkeologiske kunstneriske arbeidet og det renskårne visuelle uttrykket dette har funnet sin form i, er nok til å få noe å tenke på – selv for en vanlig betraktende publikummer. 

Pia Arke, Wonderland og Anna Daniell, Konferanse står til midten av november på Kunsthall Trondheim.