Museets Heblergave inntar korridorene i nye Britannia Hotel

Nasjonale museer sliter økonomisk, nærmest proporsjonalt med at samlingene deres øker. På hvilken måte skal museene sørge for egeninntjeningen fremover og hvordan frigjøres plass i magasinene? I april åpner Britannia Hotel etter flere års renovering. I det stille har Trondheim kunstmuseum tenkt økonomisk vinst og plassbesparing i en håndvending; deler av Hebler-gaven har fått påspandert nye rammer og leases ut til Britannia Hotel de neste fem årene. Men hva skjer egentlig med en museumssamlings verdi og betydning når den går fra det offentlige til det private rom?

I

Etternavnet Hebler står sentralt for alle som er interessert i grafikk i Norge. Ekteparet Herman (1911 – 2007) og Ulla (f. 1937) Hebler stod over mange tiår som svært viktige pådrivere for visningen av grafikk, først og fremst gjennom grafikkbiennalen (senere triennalen) i Fredrikstad. Herman Hebler tok sin kunstutdannelse ved Fachhochschule i Essen (1937-39) og på Bjarne Engebrets malerskole i Oslo (1947-48). Lenge før han møtte sin kone, fattet han interesse for grafikk, og hans befatning med silketrykk så tidlig som i 1950-årene var i stor grad en autodidakt kunstnerisk beskjeftigelse. I retrospekt står hans arbeider innen silketrykk og serigrafi som pionerarbeider i norsk sammenheng, og hans iver for grafikk går langt forut for eksempelvis GRAS-gruppas engasjement for grafiske teknikker i overgangen til 1970-tallet.

Da ekteparet startet en grafikkbiennale i Fredrikstad i 1972, var det allerede fra starten av tydelig hvor internasjonalt orientert dette grafikkmiljøet var. I de stilrene katalogene kan en allerede fra ’72-utgaven av se hvordan innholdsfortegnelsen over de utstillende kunstnere er ordnet etter nasjonal tilhørighet. Her finnes også oversikter over styrer og juryer, lister som tydelig viser hvordan både Ulla og Herman var aktive deltagere i juryarbeidet forbindelse med priser og utvelgelse av kunstnere. Norske navn som Ove Stokstad og Anne Breivik blander seg her med størrelser som Salvador Dalí, Josef Albers og Henry Moore samt, for et europeisk kunstpublikum, ukjente kunstnere, i en biennale som fra første stund fremstår som en garant for kvalitet, estetisk såvel som trykketeknisk. Bare i løpet av 1970-årene er kunstnere fra samtlige verdensdeler og en imponerende rekke land blitt vist i Østfold-kommunen.

Som et naturlig resultat av denne aktiviteten bygger ekteparet Hebler seg en anselig grafisk kunstsamling. Denne gjenspeiler ikke bare grafikkbiennalens/triennalens internasjonale profil, men også skiftende stilistiske retninger innenfor grafikk over flere tiår. Året etter Herman Heblers bortgang i 2007 ble flere grafiske blad fra Hebler-samlingen vist i en minneutstilling over han. Her ble Heblers egen billedproduksjon utstilt, arbeider som viser hvordan han både var orientert mot minimalisme og konstruktivisme. Fredrikstad Blad understreket allerede da, etter å ha intervjuet enkefruen Ulla, at det høyst sannsynlig ville komme flere minneutstillinger, all den tid samlingen er omfattende, og antallet bilder som ingen andre har sett før, stort.

II

Saken omkring Herman Heblers ettermæle tar imidlertid en litt uventet retning i 2011. Da doneres størsteparten av Heblers grafikksamling til Trondheim Kunstmuseum og går deretter under navnet Hebler-gaven. I en liste over tilveksten til Trondheim Kunstmuseums samling i perioden 2010-18 er det under året 2011 oppført en post der det står å lese: «reg.pr. sept. 2018: 1199 grafiske arbeider gitt av Ulla Hebler.» Hebler-samlingen, som står i en særstilling i norsk kunsthistorie, både på grunn av sin konsekvente grafiske profil og sin brede internasjonale liste over kunstnere, gis altså som et massivt bidrag til kunstmuseet i Trondheim, som med denne gaven fikk sin samling av arbeider på papir nærmest fordoblet. Det som over flere år var stipulert å være i overkant av 1000 verk, nærmer seg nå, ifølge museets samlingsforvalter Åse Fredrikson, et antall på 1500 grafiske verk.

Den som lurer på hvorfor Hebler-samlingen endte opp i Trondheim, stiller et betimelig spørsmål. Noe av forklaringen ligger i at den nylig avdøde grafikeren Ove Stokstad (1939-2018) fra Trondheim – som selv var en nær venn av Hebler-paret og en kunstner som stilte ut en rekke ganger ved deres biennale/triennale i Fredrikstad – ivret for at samlingen skulle inkluderes i nettopp Trondheim Kunstmuseums samling.

Først høsten 2017 fikk det midtnorske publikum se et lite utvalg av Hebler-gaven. Dette skjedde i forbindelse med «I skyggen av terror», kuratert av Cathrine Hovdal Vik, en utstilling som først og fremst viste Hans Peter Feldmanns prosjekt 9/12 Frontpage i løselig dialog med bilder av Håkon Bleken. Dette kan med andre ord ikke kalles en Hebler-utstilling, men en slags terror-tematisk tilknyttet utstilling der noen relaterte bildemotiv fra Hebler-gaven ble inkludert i lokalets andre etasje.

Man kan dermed anta at det er svært få som har hørt om at Hebler-gaven befinner seg i Trondheim, rett og slett fordi den hittil ikke er blitt formidlet i nevneverdig grad. Men et utvalg av Hebler-gaven vil nå bli utstilt for offentligheten, om enn på nokså ukonvensjonelt vis: utlånt til korridorveggene på det nye Britannia Hotel i Trondheim, som etter omfattende renovering åpner dørene i april. Dette byr på en rekke interessante problemstillinger, som ikke bare omfatter samlingsforvaltning og arven etter ekteparet Hebler, men som også belyser noen nye utfordringer som museumssektoren står overfor.

III

Avtalen mellom Britannia Hotel og Trondheim kunstmuseum er foreløpig en 5-årig deponiavtale, med mulighet for forlengelse. Dette innebærer at Britannia betaler både for innramming og en hittil ukjent sum i deponiavgift for utlånet av et utvalg grafiske blad fra Hebler-gaven, foretatt av museets egen kunstfaglige stab i samråd med og betalt av hotellets ledelse.

En hotellkorridor er ganske andre omgivelser enn et visningsrom, og til den som måtte håpe på en større Hebler-utstilling i kunstmuseets egne lokaler, er denne nokså langvarige utleieavtalen en utvetydig melding om at noe sånt heller ikke vil skje med det første. Siden grafiske arbeider ikke tåler en konstant sterk belysning, vil utvalget på i underkant av hundre verk fra Hebler-gaven måtte byttes ut med jevne mellomrom, noe som i seg selv legger beslag på større deler av Hebler-gaven enn det antall arbeider som stilles ut på Britannia til enhver tid.

Kunstmuseets direktør Johan Børjesson understreker Hebler-gavens høye kunstneriske kvalitet og bekrefter samtidig at den har ligget som en dårlig samvittighet for museet over mange år.

– Det var Britannia som kontaktet oss og spurte om vi var interessert i et samarbeid med utlån av verk. (Britannias direktør, Mikael Forselius, sitter også som styremedlem i Museene i Sør-Trøndelag (MiST), som Trondheim kunstmuseum er en del av, journ.anm). Vi valgte å fokusere på et utvalg fra Hebler-gaven fordi den har en enorm motivisk bredde. I tillegg gav det oss en mulighet til å vise et større utvalg. Jeg har i samråd med museets kommunikasjonsmedarbeider Märit Aronsson og samlingsforvalter Åse Fredrikson stått for en grovsortering. Så har vår malerikonservator Ivonne Geisler tatt en vurdering angående teknisk stand, lysømfintlighet og andre behov.

For å kunne henge i disse omgivelsene er Hebler-utvalget blitt forsikret, og prisoverslagene er gjort av Blomqvist Kunsthandel. I forbindelse med utvalget har museet kunnet gjøre opp status, og først nå, åtte år etter at arbeidene ble donert til museet, begynner museet å få en oversikt i form av skikkelig registrering av arbeidene. Samlingsforvalter Fredrikson forteller at registreringen tar tid fordi hvert grafiske blad må dokumenteres og jevnføres med kataloger og oversiktslister, for å sikre at all tilgjengelig informasjon blir med.
Både Fredrikson og direktør Børjesson forteller at gaver medfører mye merarbeid, som det må tas hensyn til:

– Når man har en samling på 4000 verk, og så kommer det plutselig 1500 til, så blir det mye merarbeid, sier Fredrikson.

– Som mange er kjent med, har museet vært i flere diskusjoner angående kunstgaven fra Håkon Bleken og Inger Sitter, sier Børjesson. Hebler-gaven ble mottatt i en tid da museet og den daværende ledelsen tok imot en stor mengde gaver. Alt dette krever midler og tid til registrering i samlingsforvaltningssystemet Primus, fotografering og lignende. Dette er en av museets hovedoppgaver og utgjør et kontinuerlig arbeid, men når flere, store gaver mottas i løpet av kort tid, så tar det år å komme à jour. Det må bli rett.

IV

At Trondheim Kunstmuseum inngår en avtale med Britannia Hotell, kan både forklares økonomisk og kunstnerisk, i den forstand at museet søker nye veier å skaffe midler på, i tillegg til at Hebler-gaven lenge har ligget som en underkommunisert skatt i museets samling.

Det er vanlig praksis at hoteller holder seg med kunst og i den forbindelse samarbeider med kunstfaglige aktører, primært private gallerier. I Trondheim er Scandic Nidelven et eksempel på et hotell som er utrustet med en stor mengde billedkunst, i et samarbeid mellom hotellet og det lokale galleriet Galleri SG. Petter Stordalens såkalte kunsthotell The Thief i Oslo er et bedre kjent eksempel, som er et samarbeid med Astrup Fearnley Museet. Her kan hotellgjestene attpåtil bruke sin egen romnøkkel som inngangsbillett til det nevnte museet. Imidlertid er det en stor forskjell mellom Astrup Fearnley Museet og Trondheim Kunstmuseum, da førstnevnte er en privat aktør mens sistnevnte er et museum med solid offentlig støtte og således en offentlig kunstsamling. Et samarbeid med en kommersiell, privat aktør som eiendomsgigant og forretningsmann Odd Reitan i forbindelse med hans oppkjøp og oppussing av Britannia er med andre ord en nokså ny praksis her til lands.

På spørsmål fra ArtScene Trondheim bekrefter både avdelingsdirektør for samlingen ved Stavanger Kunstmuseum, Hanne Beate Ueland, og direktør for samling og utstillinger ved KODE i Bergen, Line Daatland, at dette er en ny samarbeidspraksis, som disse foreløpig ikke har inngått.

– Langtidsutlån av denne typen har KODE bare gitt til andre museer og til Bergen kommune. Kommunen eier kunstsamlingen og har hatt mulighet til å låne ut verk til representative lokaler i ulike bygninger. Vi har også hatt langtidsutlån til kommandantboligen på Bergenhus og til representative lokaler i Grieghallen. Dette er en praksis som har vart i hele museets historie, sier Daatland.

Selv om Daatland understreker at hun tror det ligger en gjennomtenkt strategi bak avtalen i Trondheim, understreker hun forskjellen mellom samarbeid med andre kunstinstitusjoner og kommersielle aktører:

– KODE har generelt en høy utlånsaktivitet; vi får mange forespørsler fra museer nasjonalt og internasjonalt, og må hvert år si nei til mange av dem av hensyn til både verk og kapasitet innen staben. Vi har ikke hatt en praksis med å låne ut til kommersielle aktører, verken for kort eller lang tid. Ikke nødvendigvis et prinsipielt standpunkt, det har bare ikke vært en aktuell problemstilling.

Ueland i Stavanger mener måten Hebler-gaven nå lånes bort på til et hotell, er emblematisk for en ny tid, med nye utfordringer for museene:

– Dette er en sak med mange sider, som det er veldig interessant å løfte frem. Det handler om museumspolitikk; på hvilken måte skal museene sørge for egeninntjeningen sin fremover? Hvordan skal vi kunne få politisk forståelse for behovet for bedre magasinforhold? Er det bedre for kunstverkene å henge i en hotellkorridor enn å stå på et magasin? Hva ligger i begrepet «offentlig kunstsamling»? Hva ligger i begrepet «offentlig tilgjengelig kunst»? Bør kunstmuseene ta inngangspenger? Hvor digitalt tilgjengelige er samlingene våre?

Ueland sier at dersom museene i fremtiden skal stille samlingene til disposisjon for kommersielle aktører, bør det tas flere diskusjoner rundt prinsippene for forvaltning av offentlige kunstsamlinger, avstemt etter behovet for egeninntjening:

– Jeg kommer til å løfte denne saken til diskusjon i vårt nasjonale museumsnettverk fordi jeg synes den er prinsipielt interessant, og det vil være nyttig for museumsdirektørene å drøfte saken med tanke på fremtidige vurderinger av våre samlinger. Vi er mange rundt i Norge som sitter med presserende magasinutfordringer. Dette er saker som det er vanskelig å få politisk gehør for. Da kan saker som dette være problematiske, fordi politikere fort ser «lettvinte» løsninger. Og det er jo ikke veldig mange år siden man ryddet opp i kontorkorridorene i for eksempel Bergen kommune, hvor den offentlige kunstsamlingen hadde vært lånt ut til diverse kontorer over lang tid, og det oppstod en utfordrende situasjon med manglende kontroll, avslutter Ueland.

Samarbeidet mellom Trondheim Kunstmuseum og det nye Britannia Hotel involverer også et utvalg malerier fra museets egen samling. Hvilke verk det er snakk om, er i skrivende stund enda uvisst. Relasjonen mellom museet og denne kommersielle aktøren vil etter sigende være synlig ved at de hotellansatte forplikter seg til å anbefale museet til sine gjester, og at all tekstformidling av kunstverkene vil være godkjent av museet. Slik sett vil det si at formidlingen av Hebler-gaven vil utvides, eller kanskje til og med utplasseres til disse hotellomgivelsene.

Det har nesten tatt ti år for museet å løfte frem Hebler-gaven fra sin samling, og når det først skjer nå foregår det på et nokså diskret vis, uten store invitasjoner til det lokale publikum. «Er det bedre for kunstverkene å henge i en hotellkorridor enn å stå på et magasin?» spør avdelingsdirektør Ueland retorisk, et meget betimelig spørsmål, ettersom lite tyder på at dette blir siste gangen vi ser et samarbeid mellom et museum med offentlig støtte og en gjennomkommersiell aktør som et hotell tross alt er.

Nye Britannia Hotel åpnet 1. april 2019. 

Ill. Utvalget grafikk fra Heblergaven i artikkelen er fra Trondheim Kunstmuseums opplastninger på Digitalt museum, og representerer de hittil 2-300 av det totale antallet på ca 1500 verk i Heblergaven, som museet har begynt å dokumentere. Kunstmuseet kunne ikke framskaffe dokumentasjon av eller oversikt over verksutvalget som skal være på Britannia Hotell de neste fem årene før saken ble publisert.

Veggmaleriet er Heblers egen produksjon (1977) og eies av Fredrikstad kommune.