Sårbar salighet

Det är min erfarenhet och personliga uppfattning at historien om ett konstverk kan vara starkare och mer träffande i en individ, än själva mötet med konstverket i sig. – Matilda Höög

Matilda Höög, BLISS 2010

I Utstillingen Bliss møter man på verk som preges av gjennomsiktig men krevende oppriktighet og en både vakker og irriterende sårbarhet.

Bliss kan være en tilstand av dyp tilfredsstillelse og lykke, en konstant sinnstilstand som er upåvirket av verden utenfor en selv. Bliss er både tittelen på Matilda Höög sin videoinstallasjon, der selvpisking står sentralt, og på hennes og Jóhanna E. Rikhardsdottir´s kollektivutstilling i Galleri KiT. Utstillingen preges tematisk av, både en fascinasjon for BDSM subkulturen (Bondage og disiplin, Dominans og submission/underkastelse og Sadisme og masochisme) og en interesse for offer- og overgrepsroller.

Arbeidene i utstillingen er formalt sett enkle og rene, og fremstår som lys og luftig, til tross for den heller tunge og mørke tematikken. Selv om arbeidene tematisk sett kan relateres til hverandre, får jeg en følelse av at de vil stå for seg selv, verne om seg selv og lukke seg mot rommet rundt. Den fysiske avstanden mellom dem både forsterker og illustrerer denne følelsen. Formens enkelhet gir innholdet tydelighet, og denne er svært ærlig og personlig, men har også en større overordnet og allmenngyldig karakter. Det dreier seg kort sagt om smerte, lyst, fortvilelse og håp – og om å være tilstede i sin egen kropp og i øyeblikket.

Kunstnerne bruker sine egne kropper i verkene, men på ulike måter. Mens Jóhanna i Feed Me! ikke ulik en skuespiller illustrerer ved hjelp av sin kropp følelser knyttet til en bestemt rolle, bruker Matilda sin kropp i Bliss aktivt og autentisk som et tomt lerret. Pisken tegner lik en pensel linjer og tekstur på huden. Følelsene blir her sterkere og mer ekte, til tross for færre og langt mindre dramatiske virkemidler enn i Feed Me!
Feed Me! er ubehagelig å se på. Den lett påkledde kunstneren sitter på gulvet i en posisjon som minner litt om en hund, øynene er store, pusten tung og siklet renner ut av munnet. Kameravinkelen er ovenifra, et grep som forsterker inntrykket av at kvinnen befinner seg i en underordnet rolle. Det hele har en umiskjennelig seksuell undertone, en svært ubehagelig sådan. På skjermen ved siden av vises ei håndflate. Den fylles av ei blodlignende  væske, som så langsomt dryppes ned på ei flate dekket av grove, hvite saltkorn, omkranset av et hvitt gjerde. Bokstavene tar form som ord: Feed Me! Kvinnens iscenesatte passivitet føles irriterende, virkemidlene er dramatiske og metaforene mange. Samtidig åpner nettopp denne provokasjonen opp for interessante og verdifulle spørsmål om fremstillingen av kvinneroller.

Jeg kommer til å tenke på hvordan verket ville ha vært om blodet hadde vært ekte? Hvordan hadde det påvirket meg som betrakter om det hadde vært en performance og ikke en video? Ville jeg ha grepet inn i handlingene, slik publikum gjorde ved Marina Abramovic sin presentasjon av hennes svært krevende og kompromissløse performance Lips of Thomas (1975)? Og hva er egentlig mer krevende for publikum, – en performance, som tross alt gir mulighet til verbal og fysisk interaksjon, til å gi sin avsky eller misnøye til uttrykk, eller en video, som man er nødt til å forholde seg passiv til, fordi handlingen allerede har skjedd og er blitt festet til film?

Så hvor autentisk er en video? Er selvpiskingen i Matilda sin video Bliss ekte, i den forstand at det gjør fysisk vondt? I Bliss ser vi ingen ansiktsuttrykk, kun en ryggflate og pisken(e) (som fysisk finnes som skulpturer i gallerirommet), og som i en langsom, men regelmessig rytme treffer huden og etterlater spor i form av striper, irritasjon og hovenheter. Handlingen er svært konkret, sporene er tydelige, men allikevel gir billedutsnittet og rytmen verket også en abstrakt karakter. Det blir til en metafor over det abstrakte maleriet. Følelsene er ambivalente. Kvinnen signaliserer at hun er sterk og bestemmer over kroppen sin selv. Allikevel vil noen føle en sterk trang for å gripe inn å få henne til å slutte.

Selvpisking har en lang historie blant nonner og munker, og er faktisk fortsatt en anerkjent botemetode innen katolisismen. Det å frivillig tilføre kroppen sin smerte er her forbundet med en spirituell forvandling der tanker, følelser og samvittighet blir rene og individet erfarer en opphøyning i forhold til Gud. Fakta er, at ved å tilføre kroppen smerte, vil biokjemiske prosesser frigjøre endorfiner og adrenalinnivået i kroppen øke betraktelig. Ved stor smertepåkjenning vil man derfor kunne oppleve en ruslignende tilstand, som kan beskrives som en våken ekstase. I BDSM subkulturen brukes begrepet Sub Space, for den tilstand den underdanige part oppnår under en sterk seanse. I tillegg til biokjemiske prosesser er her ofte også psykologiske aspekter involvert. Bliss beskriver dermed en sinnstilstand, kanskje ikke ulik den kreative flyten i en kunstnerisk prosess.

Det mest interessante av de tre videoarbeidene er det med den lengste tittelen; Övningsexempel på positioner/ställningar och handlingar. Håll alla positioner, helt stilla, i t ex 1 minut, som er dokumentasjonen av en performance med samme navn, utført uten publikum til stede. Verket ble utstilt under Reality Check på Trøndelag Senter for Samtidskunst tidligere i høst. Da kunne publikum lese instruksjonen til performancen for to personer, og på bakgrunn av teksten forestille seg den selv, i sin egen fantasi, mens den parallelt ble utført et annet sted i byen, uten andre til stede en deltagerne. Verkets svært konseptuelle karakter får ennå mer tyngde gjennom Matilda sitt utsagn innledningsvis, om at historien om et verk kan være sterkere enn selve verket. Det er ikke mange av oss som har sett Yoko Ono´s Cut Piece (1964), Valie Export´s Action Pants: Genital Panic (1969) eller Marina Abramovic´s The Lips of Thomas, – men allikevel har disse verkene brent seg fast i bevisstheten. Fantasien er ennå sterkere enn sansene.

Jeg er litt usikker på hvorfor kunstnerne nå har valgt å stille ut dokumentasjonen av selve gjennomførelsen av verket (performancen uten publikum). Er det for å bevise at de faktisk har gjennomført den? Eller er det fordi de ikke helt stoler på publikums forestillingsevne? Övningsexempel på positioner/ställningar och handlingar. Håll alla positioner (…), har absolutt estetiske kvaliteter og gjør seg veldig godt som video, her vist parallelt på tre små skjermer. De to kroppene som forholder seg til hverandre og til rommet (et hjørne), utstråler en innadvent ro, dyp konsentrasjon og sårbar salighet, som et fysisk tilstedeværende publikum ville synes å ha brutt opp og forstyrret. Til tross for sin enkelthet og skjønnhet mister verket gjennom dokumentasjonen allikevel noe av sin konseptuelle styrke. På den andre siden vil et publikum som ikke allerede kjenner til verket fra Reality Check oppfatte det på en helt annen måte. Uten denne kjennskapen og uten kunnskap om kunstnernes fascinasjon for disiplin og underkastelse, kan samspillet mellom de to kvinnene, positurene og posisjonene de inntar, minne om underlige rituelle, meditative eller akrobatiske øvelser.