Tilsløringer og abstraksjoner

– Hei Nils
Tom Sandberg

Nils Aas Kunstverksted, 11.6. – 11.9. 2011

– Hei, kan jeg spørre deg om noe – hva er et godt fotografi for deg?
– Det er et fotografi som klarer å fange et helt bestemt øyeblikk, å ta dette øyeblikket ut av
strømmen av tid, et øyeblikk som ellers ville ha gått ubemerket forbi oss.
– Hvordan kan man på forhånd vite når dette øyeblikket er?
– Det kan man ikke vite, det er intuisjon.

Min samtalepartner som er interessert i hvordan skuespillere jobber med intuisjon, forklarer hvordan skuespillere øver seg på å fremføre replikker ved å la kroppens signaler styre språket. Slik som den erfarne skuespilleren intuitivt vet når det rette øyeblikket for å fremføre replikken sin er, så vet den erfarne fotografen som venter på sitt motiv, når han skal trykke på utløseren.

Tom Sandberg (f. 1953 i Narvik, bosatt i Oslo) stiller i sommer ut 15 fotografier i svart-hvitt i Nils Aas Kunstverksted på Inderøy. Utstillingen åpnet den 11. juni og vises i tre måneder framover. Jeg husker vagt hans utstilling på Astrup Fearnley Museet i 2000, der han blant annet hadde utstilt portretter av sin nyfødte datter. Jeg husker et nærbilde av babyen der hodet virker uproporsjonalt stort, barnet ser nesten ut som et utenomjordisk vesen, men samtidig så fanger bildet akkurat opp den tyngden et babyhode har, man føler liksom tyngden i sine egne hender, kjenner hvor skjørt det er, det er intens nærhet, konsentrert liv, et portrett som er rensket for alt det som er overflødig. Det er noe tidløst og grunnleggende menneskelig over det.

Bildene i Nils Aas Kunstverksted virker på mange måter noe tilfeldig utvalgt og sammensatt. De er i noe varierende formater, men alle relativt store. Fotografiene er uten størrelsesangivelse, tittel og datering, noe som må være et bevisst valg fra kunstnerens side, et grep som løsriver bildene fra deres kontekst og skaper en distanse til virkeligheten. Dette gir rom for betrakterens egne tolkninger og projeksjoner. Det essensielle ved selve bildet vektlegges, dets form og autonome estetiske uttrykk. Dette tydeliggjør at det her dreier seg om kunstfotografi og ikke for eksempel dokumentarfotografi, som i stor grad er avhengig av billedtekst og datering.

Det er vanskelig å finne en overordnet tematisk fellesnevner for utstillingen. Det er noen få portretter som har til felles at personens ansikt er skjult; et nærbilde av et øye bak et brilleglass, en kvinneakt fotografert bakfra, en sittende mann delvis skjult bak en gren, ei kvinne på gaten utydeliggjort av noe som ligner glass eller plast. De andre fotografiene er gjenstandsstudier (hus, blomster i vase), landskapsfotografier og nærbilder av elementer og former i naturen (skyer, solen, sølepytter, hull, vann og fugl). Jeg stoler allikevel på at det er en tanke bak utvalget, at bildene muligens har en felles link til Nils Aas. Jeg synes derimot det er noe underlig hvor avvikende katalogen er fra utstillingen. Kun fire av de 15 utstilte fotografiene har blitt med i katalogen, omvendt er det 17 bilder i katalogen som ikke er utstilt, derav to portretter av Nils Aas. Kuratorisk tilsiktet, eller tilfeldig?

Nils Aas Kunstverksted er et sjarmerende sted med lyse og romslige lokaler og en vakker beliggenhet nær kysten. Utstillerne har visst alltid en link til den hedrede vertskunstneren. Sandberg og Aas var naboer på Ekely, og Sandberg har fotografert flere av Nils Aas´ skulpturer som postkortmotiv. De faste samlingene av skulpturer og modeller i galleriet gjør imidlertid plassen til en vanskelig utstillingsarena, siden det alltid vil føre til en dialog (i beste fall) eller konkurranse (i verste fall) mellom utstillerens og Aas arbeider. Den store vedskulpturen i midten av lokalet blir naturlig sentrum for oppmerksomheten, der alt rundt nødvendigvis må forholde seg til. Det er mulig at kunstverkstedets faste utstillinger slik sett har noe av «skylden» for at jeg ikke opplever utstillingen som helhetlig. Om jeg allikevel skal fastslå et felles uttrykk, så er det en vennlighet og enkelthet som kjennetegner alle bildene, som også speiles i utstillingstittelen (Hei Nils).

Sandberg er en internasjonalt kjent og anerkjent fotograf og bildene hans er innkjøpt i flere samlinger i Skandinavia og Europa. Han er utdannet i England (Trent Polytechnic, Nottingham og Derby College of Art, Derby) og har blant annet studert hos amerikanske Thomas J. Cooper. I katalogteksten siterer Torunn Liven fotografen Minor White, som har vært gjestlærer ved Trent Polytechnic: – Be still with yourself until the object of your attention affirms your presence. Hun kommenterer at Sandbergs fotografiske instinkt samsvarer med dette credo. Samtidig har jeg lest et sted at han brukte 13 ruller med film for å ta bilder av skyer på en flytur fra Oslo til Paris. Det finnes flere strategier enn intuisjonsbasert venting for å fange et helt bestemt øyeblikk. I tillegg er det interessant å vite at Sandberg nesten utelukkende jobber manuelt og i svart-hvitt, og kun unntaksvis tar i bruk digitale virkemidler eller fargefotografi. Han kunne på denne bakgrunn innordnes i en senmoderne fotografisk tradisjon, men bryter samtidig med denne ved å forstørre bildene sine til formater som ligner på malerier.

Sandbergs bilder er drømmende, av og til nesten surrealistiske, men alltid ufarlige. Noen ganger tenker jeg på Man Ray, Monet eller Gerhard Richter. Det er sjelden sterke kontraster og markante linjer, oftest duse grånyanser som sammen med bildenes grovkornete overflate bidrar til å tilsløre og abstrahere motivene, og som gir et mykt og melankolsk uttrykk. Grånyansene i fotografiet av huset/hytten er så minimalt forskjellige at motivet nesten forsvinner. Det samme gjør fotografiene av skyene, solen, sølepytten. Motivet blir redusert eller frigjort til kun å være formasjoner, valører, strukturer og stofflighet. Disse bildene beveger seg mot det helt abstrakte.

Selv liker jeg portrettene best. Opp-ned portrettet av John Cage i katalogen for eksempel og bakfra portrettet av den nakne kvinnen i utstillingen, som støtter seg til en tavlelignende vegg. Komposisjonen, linjene, lyset, teksturen; ullgenseren, rynkene og det stritte håret til musikeren; linjene nedover kvinnens rygg og langs hennes legg, og fugene i tregulvet -, alt er fanget med en stor følsomhet for lys og detaljer, samt stor respekt for det enkle, men vesentlige.