Inkluderende, avslørende kasinokunst
Kritikk, Sara Noelani Müller 06.11.2011
Kunst som benytter seg av publikums partisipasjon som formstrategi er muligens mer sårbar enn mer konvensjonelle og rene materielle verk, som betraktes med en viss kroppslig distanse. Verk som forutsetter deltagelse er selvfølgelig helt avhengig av et deltagende publikum. Publikummet får gjerne hovedrollen i slike verk, og deltar med sin kropp, historie og atferd. Man kan si at uten publikum opphører verkets eksistens og blir til noe annet enn kunst – gjenstander i et rom. «My work is like the light in the fridge. It only works when there are people to open the fridge door.» Utsagnet stammer fra den britiske kunstneren Liam Gillick, men er et kjennetegn for all relasjonell kunst.
Le Veinard
Liva Morks kasinoinstallasjon Chambre De Bonheur er et karakteristisk relasjonelt verk som trenger sitt publikum for å ta form. Denne formen er inkluderende og fleksibel. Selv har jeg både vært tilstede på åpningskvelden sammen med mange deltagende mennesker i rommet, og dagen etter på dagtid, der ingen andre enn meg og mitt følge var der. Formen og dermed selve opplevelsen av verket skiftet fra «fremmed-teatralsk-ubehagelig» til «familær-hyggelig-ufarlig». Terskelen for å spille, var lavere sammen med færre og kjente spillepartnere, men begge ganger føltes situasjonen ganske absurd. Oslobosatte Liva Mork (f. 1978) har utarbeidet sitt eget kasinomerke Le Veinard (= heldiggrisen). Med hennes handlagde spillebord i klassisk kasinostil har hun skapt et mobilt kasino som inviterer publikum til å prøve lykken i roulette, poker og andre kortspill. Til Galleri Blunk har kunstneren tatt med seg et roulettespill, bestående av et bord og tilhørende rekvisitter. Roulettebordet skiller seg ikke fra andre roulettebord, bortsett fra at det er handlaget av kunstneren selv og bærer hennes logo og dermed kan klassifiseres som en skulptur. Det eneste som ikke er handlaget, men innlånt, er rouletteskiven, selve hjertet i roulettespillet.
Kunstneren selv tar på seg rollen som croupier. Kledd i neddempet eleganse, med en vennlig-autoritær utstråling, glir hun nærmest perfekt inn i rollen. Rouletteskiven er spillets midtpunkt og skjebnesvangre sentrum, som avgjør spillets vinnere og tapere. Siden det er forbudt med kasino i Norge, spilles i Chambre De Bonheur uten cash. Sjetongene symboliserer pengene og har man vært så heldig og klart å forøke sitt startkapital, har man valget av å bytte disse inn mot en gullpakke, som ser ut som sjokolade, men inneholder en kortstokk. Kortstokken bærer Le Veinard logoen og byr ellers på noen snodige overraskelser og er et lite kunstverk i seg selv.
Le Malchanceux
Selv tapte jeg alle mine «penger», ettersom jeg ble revet med av gevinsten jeg vant i de første rundene og begynte å satse med alt for høy risiko. Til slutt satset jeg alt jeg hadde på rødt – og tapte alt. Mitt følge var mer forsiktig og kunne gå hjem med en gullpakke. Spillet avslørte sider ved meg som jeg ikke visste hadde, men så ville jeg vel ikke ha vært like risikovillig om jeg hadde spilt med ekte valuta – eller? Det som er fint med Chambre De Bonheur er at det ikke er noe pedagogisk eller belærende ved installasjonen, verket fokuserer hverken på de negative sidene ved spilleindustrien eller prøver å bagatellisere potensiell problematikk, men oppretter et rom, der enn selv kan føle på spenningen, gleden og frustrasjonen ved å vinne og tape. Det er både morsomt og skremmende å analysere seg selv og reflektere over egne følelser og atferd. Spiller man videre selv om man taper? Gir man seg før man har tapt alt? Hvordan påvirker oss andres gevinst og tap? Motiverer publikummet som ser på til større risikoberedskap? Øker alkoholinntaket risikoviljen?
Spillet har en svært repetitiv og nærmest rituell karakter. Spillerne satser sine sjetonger om og om igjen, croupieren snurrer rouletteskiven og uttaler ordene «kulen går, ingen flere innsats» om og om igjen, helt til de begynner å ligne et mantra, og gevinst og tap evalueres og sjetonger gis og tas vekk – om og om igjen. Rekkefølgen er alltid identisk og går i loop, det eneste som ikke er konstant er spillernes antall sjetonger. Det frustrerende er, at det ikke går an å bli flink i roulette, selv om det visstnok er mulig å utvikle strategier som begrenser risikoen. Spillet baserer seg på ren flaks, og det er tilfeldigheter og ikke ferdigheter som avgjør om du vinner eller taper. Dessuten er det slik at jo større risiko man er villig til å inngå, desto større blir en eventuell gevinst.
Hvor viktig er utstillingsrommet for at et slikt opplevelsesbasert verk lykkes? I Oslo stilte Mork blant annet ut på Stenersenmuseet, Sound of Mu og Skulpturarena Öst. Skulpturarena Öst disponerer blant annet Prosjektrommet Carl Berner på Carl Berner T-banestasjon, der Mork har arrangert flere kasinospill. Visningsrommet var lukket for et offentlig publikum og kun åpen for spesielt inviterte grupper. De forbipasserende kunne kikke inn gjennom store glassvegger, men var selv ekskludert fra spillet. I Trondheim er kasinokunsten inkluderende, men trekker bare til seg et lite publikum, på grunn av den usynlige plasseringen. Galleri Blunk har som kjent ingen vindu, men et lite kikkehull fra gaten, og hadde en tilfeldig forbipasserende stoppet opp og kikket gjennom hullet, ville det ha åpenbart seg en besynderlig scene. Hvem forventer et kasino i et galleri? Dessverre tror jeg at kikkehullet ikke trekker til seg mye oppmerksomhet.
Mork tar i bruk både strategier av partisipasjon, iscenesettelse, transformasjon og fortelling, der den første er den viktigste og mest fremtredende strategi. Installasjonen blir til happening, et møtested, der innholdet og fortellingene skapes av publikummet selv i den kollaborative prosessen. Betrakteren må overvinne sin konvensjonelle rolle som passiv konsument og aktiv ta del i formingen av verkets idé. Dette fungerte fint på åpningskvelden. Jeg er også imponert over skulpturen og kunstnerens iscenesettelse av seg selv i rollen som croupier, mens gallerirommets transformasjon til kasino er mindre vellykket. To lysekroner over bordet, teppe- og tekstilkledde gulv og vegger vitner om et velment, men noe halvhjertet forsøk på å heve stedets glamourfaktor. Dessverre blir den som hadde håpet på glitrende utringede kjoler og fancy drinker skuffet. Det er folkelige tjukke ullgensere (som matcher stedets klima) og flaskeøl som gjelder i Morks trønderske kasinovariant.
Intervensjon
Liva Mork har fått kritikk for sin tilnærming til temaet fra organisasjoner for spilleavhengige. Hennes kunst følger virkeligheten ved å opprette en arena der publikum gjennom deltagelse kan oppleve aspekter ved pengespill på egen kropp og sjel. Dette kan virke provoserende for personer som direkte har opplevd de negative konsekvensene ved pengespill. Men selv om Morks roulette er en realistisk iscenesettelse, fører spillet i kunstkasinoet aldri til en ekte risiko. Morks strategi er underholdende, inkluderende og ikke minst avslørende når det gjelder egen atferd, og jeg opplever installasjonen som et viktig og relevant konsept for å synliggjøre psykososiale mekanismer og bevisstgjøre egne, mulige ambivalente holdninger. Det er befriende at Chambre De Bonheur ikke har en tydelig eller påtrengende sosialpolitisk agenda, skjønt den helt åpenbart kan leses som kritisk kommentar til spilleindustrien. Utover en direkte tolkning, setter verket også i gang tanker om begjær og risikovilje på et mer generelt plan.
Kasinoet står som et symbol for overklasse og sexiness, og gir løfter om en snarvei til rikdom og suksess. I spillet blir pengene til en abstrakt størrelse, og sjansen for å vinne overstråler risikoen for å tape. Kanskje ligger det til grunn et ønske om å la seg dra med av følelsene, en lengsel om å gi seg hen.
Chambre De Bonheur
– Liva Mork
Galleri Blunk, 28.10. – 30.10. 2011