Dokumentarfestival, førstesider og blandebånd

Noe av det mest sympatiske med Trondheim Dokumentarfestival er at det ikke er en mediespesifikk festival. I november 2011 presenterte den i stedet, over fem dager, på flere arenaer i byen, en rik flora av forskjellige medier og uttrykk: kort- og langfilm, stillfotografi, radio, sakprosa, avisjournalistikk og musikkvideo. Dette kuratorgrepet gjør at man overskrider noen av de diskusjonene om hva ordet «dokumentar» betyr som ofte kan dukke opp når man tar utgangspunkt i ett bestemt medium: fotografiet som avtrykk av virkeligheten, det skrevne ordet som vitnesbyrd, og så videre. Ordet «dokumentar» slik bredden i festivalen implisitt definerer det, er snarere en slags impuls, en form for handling, en målsetning, en tilnærming til verden.

Samtidig gjør ikke et slikt bredt, inkluderende dokumentarbegrep at forskjeller mellom medier brytes ned eller blir uvesentlige. Forskjellene blir snarere enda mer vesentlige, enda mer synlige, både på et formmessig plan og på et politisk plan, enten det handler om estetiske, materielle aspekter, produksjonsvilkår, økonomiske eller institusjonelle forhold. Dette kommer tydelig frem i to av de mest profilerte langfilmene som ble vist under festivalen, svenske The Black Power Mixtape 1967-1975 (Göran Hugo Olsson, 2011) og amerikanske Page One: Inside the New York Times (Andrew Rossi, 2011).

Den første filmen bygger på et omfattende materiale, produsert på plass av statskanalens egne reportere, som angivelig har ligget bortgjemt i det svenske tv-arkivet i 30 år og som behandler fremveksten av Black Power-bevegelsen i USA på 60- og 70-tallet. I den andre filmen følger vi arbeidet på én av verdens fortsatt viktigste og mest toneangivende aviser (dessverre i hovedsak begrenset til den lille «medie»-avdelingen) og den tradisjonelle papiravisens bekymringer og utfordringer knyttet til et helt nytt medielandskap med helt nye inntektskilder og eierskapsstrukturer.

I The Black Power Mixtape forholder vi oss både til en slags mediematerialitet og en type journalistikk som ikke eksisterer lenger. De kornete 16mm-filmbildene fra 60- og 70-tallet, i både svart-hvitt og farger, har en helt egen uttrykksfullhet som for lengst har forsvunnet fra de nyhetsreportasjene vi ser i dag (selv om de dessverre ble vist i feil format under visningen på Nova kino). Men ikke minst er de et resultat av en medievirkelighet som for lengst er historie: tv-monopolet på 60- og 70-tallet i Skandinavia, den svenske «statstelevisionens» store økonomiske ressurser for egenprodusert utenriksmateriale og ikke minst Sveriges stilling som et «nøytralt» land midt under den kalde krigen. Page One skildrer på sin side en type journalistikk og en type medium som kanskje også er iferd med å forsvinne, eller i det minste er satt under et voldsomt press. Titlene refererer også til «døende» fysiske medier som til dels er blitt remediert gjennom digitale plattformer, og som også remedieres gjennom filmene: «page one» – papiravisens førsteside, «mixtape» – 70- og 80-tallets hjemmesnekrede kassettbånd. I tillegg til den materielle dimensjonen uttrykker også disse ordene viktige dimensjoner ved filmenes struktur: som collager, fragmenter, i «mixtapens» tilfelle handler det også om gjenbruk og appropriering.

Tydeligst kommer dette til uttrykk i The Black Power Mixtape, som også er den mest interessante av de to filmene. Filmen gjør et poeng av at den ikke gir oss det komplette bildet av denne politisk og kulturelt sett eksplosive perioden i afroamerikansk historie. Det vi ser er snarere bestemt av det konkrete arkivmaterialet. Vi ser historien fra et svensk perspektiv. Samtidig utgjør det arkivmaterialet Olsson videreformidler et mer omfattende bilde enn det man fant i amerikanske medier fra samme periode, antakeligvis mer omfattende enn i noe annet sted i verden. De svenske reporterne blir formidlere av deler av historien som var skjult, på samme måte som Olsson over 30 år senere blir en formidler av et materiale som har vært bortgjemt. «History is in the outtakes,» som den amerikanske dokumentarfilmskaperen Emile de Antonio uttrykte det. De Antonio dukker så vidt opp i filmen, i tillegg til sentrale navn som Stokely Carmichael, Martin Luther King Jr. (som vi får se i møte svenskekongen sammen med Harry Belafonte) og Angela Davis (som blir intervjuet av en svensk reporter i fengselscellen).

I det hele tatt er det en historie filtrert gjennom tilskuere som vi blir vitne til. Vi får ikke bare se de svenske reporterne i møte med afroamerikanske aktivister, men også hvordan de adresserer det hjemlige tv-publikummet når de videreformidler det de har opplevd. Eller når de videreformidler amerikanske reaksjoner og protester på sine egne tv-reportasjer. Men vi får også høre stemmene til mennesker som kommenterer bildene 30-40 år senere. Noen ganger hører vi noen av dem som dukker opp i filmmaterialet, som Angela Davis og Harry Belafonte, kommentere bildene av seg selv. Andre ganger hører vi politisk bevisste afroamerikanske artister av i dag, som Talib Kweli og Erykah Badu, reflektere over bildene.

Kweli uttrykker særlig en fascinasjon for en del av sekvensene med Stokely Carmichael, én av de tidligste aktivistene som kritiserte Martin Luther Kings ikkevoldsstrategi i borgerrettighetskampen, der vi ser ham i hverdagslige situasjoner utenom talerstolen, som privatperson, blant venner, sammen med moren, hvordan disse bildene skaper et helt nytt inntrykk av mannen. I den kanskje fineste av de scenene Kwali kommenterer, ser vi hvordan Carmichael tar over rollen som reporter og gjennomfører et intimt intervju med sin egen mor, hvordan han ber henne fortelle om sitt eget liv, sin egen hverdag, om levevilkår og diskriminering. I scener som dette blir det ekstra tydelig hvordan dokumentar, hvordan man nå enn ønsker å definere begrepet, ikke bare påvirkes av hvilket medium man arbeider innenfor. Å dokumentere handler også om forskjellige blikk, refleksjoner og tolkninger, forankret i tidsperioder, kulturer, klasser, og forskjellige medielandskap.