En god utstilling

Flagg, trusler og nasjonalisme til side. Den 21. juli inviterte Trondheim Kunstmuseum publikum inn til kombiutstillingen SAMMEN/”Francisco de Goya: Los desastres de la guerra”, som hovedsakelig fyller det nyrestaurerte byggets første etasje. Verksblandingen adresserer menneskelig fellesskap og sameksistens og preges – kanskje ikke overraskende – av internasjonal stilpluralisme.

Da kunstsosiolog Dag Solhjell samlet og sorterte den norske kunstskribenten Trond Borgens kritikker, todelte han løselig det foregående tiårs norske samtidskunstscene og relasjonen denne hadde til kunstkritikken: Den humanistiske kunsten (2001 – ’04) og den sosiale kunsten (2005 – ’08). Det nåværende tiår fikk en vond begynnelse, en begynnelse som – sett med håpefulle øyne – tvinger samfunnet til å reagere, handle og forhåpentligvis forandre. Latent i denne situasjonen ligger også en mulighet for at kunsten, og ikke minst museene, kan spille en sentral rolle i en slik prosess.

Og utstillingen SAMMEN går på mange vis tilbake til det Solhjell formulerer som ’humanistisk kunst’. Men snarere enn et tilbakeblikk, kan vi snakke om at noe er løftet frem og omformulert av en nåtidig diskusjon og mentalitet. (Drøyt halvparten av de utstilte verkene er kreert før 2011.)

TKMs foajé oppleves etter renoveringen som luftigere enn tidligere, selv om jeg vil dempe min hyllest av den såkalt nyklassisistiske tilbakeføringen. Det nye foajémøbelet deler navn med utstillingen og er et samarbeid mellom Aamu Song og Johan Olin (som sammen går under navnet COMPANY). Verket er et konglomerat av forskjellige elementer fra religiøs arkitektur, og idéen om religionenes positive sameksistens er overtydelig. Til tross for det nydelige treverket og den håndverksmessige utførelsen, faller arbeidet rent kompositorisk gjennom da enkelte høyde- og størrelsesforhold får deler av verket til å fremstå som usolid og rotete. Samtidig oppleves møbelets foreskrevne hensikt som motstandsløst og søtladent. I katalogteksten heter det: ”SAMMEN-møblene forvandler foajéen til et rom hvor alle kulturer med sine religioner og trosretninger kan leve lykkelig sammen side ved side.”

Som et videre utgangspunkt inn i utstillingen kan AK Dolvens verk Seven voices nevnes. Det enkle verket befinner seg også i museets forhall, og består av høyttalere og en wah-wah-pedal. Dette er utstillingens interaktive verk: Så lenge den besøkendes fot hviler på pedalen avspilles opptaket av syv ungdommers fremføring av Internasjonalen, for anledningen introdusert som verdens mest oversatte sang. Installasjonen demonstrerer – med sitt kontrasterende forhold mellom ungdommenes uskyldsrene fremføring og det symboltunge innholdet – samhold. Men forøvrig er det lite annet enn pedalen den besøkende kan møte med nysgjerrig motstand.

For utstillingens beste verker er nettopp de som åpner seg litt etter litt, enten som en gradvis og temporalt orientert prosess eller som et flettverk av inntrykk som lar seg kveile opp uten instruksjon eller et forutbestemt og eksakt budskap. Det nødvendige elementet av motstand må i dette utstillingstilfellet forstås som et uoversiktlig landskap av muligheter, snarere enn en fasettert konfrontasjon.

Rommene som utgjør museets østfløy, byr på et verksmangfold som er så kompakt at det trengs flere gjennomganger før man evner å trenge inn i mengden. Det største av de fem rommene er inntatt av finske Sanna Kannisto og norske Preben Holst. Kannistos fotostudie av kolibrier (Act of Flying) er repetitiv og kommuniserer befriende lite, og monteringen vinner på sin romlige insistering. Opplevelsen av arbeidet tillegges muligens ekstra verdi grunnet samspillet med Holsts fotoserie Things that never happened and other stories (som forøvrig var Holsts bidrag på KiTs bachelorutstilling i 2007). Fotografiene av ungdom i natur er så bevisst stilltiende, så velkomponerte at det hele virker tilfeldig, så mettet på fruktig grønnfarge at resultatet er noe så harmonisk som et beskjedent blikkfang.

Innover langs sidefløyen venter blant annet Adrian Pacis finurlige videoverk Turn On og Leif Holmstrands småherlige surrealisme. Sistnevnte skiller seg – sammen med YOUNG-HAE CHANG HEAVY INDUSTRIES’ bidrag i foajéen – ut fra utstillingens øvrige bidrag med sitt innslag av skarp humor og et ubehagelig anstrøk. Videre fascinerer kunstnerduoen Nina Fischer og Maroan el Sani, som med syv fotografier og ett videoverk evner å få befalende tilrop foran fascistisk monumentalarkitektur til å fremstå som uttrykk for en positiv fremtidstro. Av de tre ovennevnte bidragene er det muligens Adrian Paci som stiller sterkest, kanskje nettopp fordi den fremmedartete scenen som bygger seg opp i løpet av den kortvarige videoen, klarer å formidle noe positivt uten å være klargjørende.

I det sørøstlige hjørnerommet viser nok en kunstnerduo, Rivane Neuenschwander og Cao Guimarães, videoverket Inventory of Small Deaths (Blow) (2000). Nærbildet av en såpebobles nervøse ferd gjennom et fremmed landskap finner sin kopling i spørsmål av eksistensiell karakter. Det samme kan sies om Ernesto Neto og hans fargesterke, men sindige skulpturgruppe. De doble elastannettene som henger ned fra taket, har funnet sine former ved at det syntetiske materialet er fylt med forskjellige organiske materialer. En annen og ufravikelig eksotisk tilnærming til ro kommer her til syne. Neto overbeviser kanskje i enda større grad når han opererer med det virkelig store formatet, men de nesten stalaktittaktige formasjonene som vises på TKM, utkrystalliserer noe fundamentalt i denne (internasjonale) utstillingssammenhengen: Dette er et verk som kombinerer de to grunnleggende elementene farge og form på et vis som er så utypisk for den nordiske kunstscenen at jeg tør hevde at det umulig kunne ha vært gjort av en kunstner med nordisk kunstutdannelse.

Det som tidligere var museets store midtrom, er blitt bygget inn og fremstår nå som en mindre cella, et kammer i bygningens midte. Her vises det treskjerms videoverket Promised Land av Nikolaj Bendix Skyum Larsen. Dette er utstillingens mest storslagne verk og setter betrakteren inn i en gruppe afghanske og iranske flyktningers hverdag. Den limbopregete realiteten uttrykker en stille desperasjon man som publikummer har vanskelig for å forlate, mye takket være den dynamiske flyten mellom de tre projiseringene.

En dokumentaristisk tilnærming finner vi også i museets andre etasje. Her vises ukrainske Sergey Bratkovs fotoserie Citizens of Lofoten. Bildene viser scener fra en 17. mai-feiring i Lofoten. En person som har opplevd nasjonaldagen flerfoldige ganger, kan umiddelbart spørre seg om det er noe ved bildene – detaljer, elementer som fremstår unormale etc. – som trer frem gjennom et nærmere studium. Dette er ikke tilfellet. Det absurde med scenene trer først frem når man forsøker å forestille seg hvordan denne scenen må oppleves av noen uten et (såkalt) indoktrinert forhold til den norske nasjonaldagen. (At jeg har valgt å beskrive de fikserte scenene som ’absurde’ – for ikke å si ’komiske’ – fremfor å kalle dem eksempelvis ’urovekkende’ og ’undertrykkende’, er bevisst.) Det ligger et overrumplende potensial i Bratkovs bilder. Etter noen timer i museets første etasje oppleves dette som en frisk påminnelse.

Tilbake i museets første etasje er det ikke overraskende den spanske tegneren, maleren og grafikeren Francisco Goya (1746 – 1828) og utvalget fra hans grafiske serie Los desastres de la guerra som skjærer seg helt inn til beinet. Goya er med berettigelse kalt en av de kunstnerne som i overgangen mellom det 18. og 19. århundre best klarte å utmale virkelighetens og menneskets evige balansegang mellom gru og glede, håp og sorg. En håndfull av disse bildene hadde slik sett vært nok, og utvalget på 19 er i denne konteksten nesten for mye for det lille sørvestlige hjørnerommet.

I relasjon til en utstilling som ikke viser et eneste maleri eller en eneste tegning, fungerer den lille Goya-utstillingen som et ypperlig supplement. I museumsbygget virker ettroms-utstillingen som en vekker, ikke nødvendigvis om hvor grusom menneskets umenneskelighet kan være, men om hvor virkningsfull en direkte konfronterende kunst kan være.

Samlet sett er SAMMEN en vakker utstilling. For å kunne være det Pontus Kyander, direktør og kurator for utstillingen, beskrev som ”propaganda for det gode”, hviler den i alt for stor grad i det trygt observerende, det åpensinnet inviterende og det vennlig konfronterende. Men hvilke ord en direktør velger å betegne utstillingen med, er ikke poenget. Ei heller publisitetsstunts om flagg og nasjonalitet. Det viktigste er at SAMMEN/”Francisco de Goya: Los desastres de la guerra” byr på god internasjonal kunst.

«Propaganda for det gode«, en kommentar om formidlingen av SAMMEN er publisert tidligere.