Gender Tales

I den fineste scenen i Woman ser vi de to nakne kvinnelige skuespillerne, delvis inntyllet i et gult tyllstoff, omfavne hverandre og betrakte seg selv, først nysgjerrig, så bevisst poserende og tydelig fornøyd, i en projeksjon på en av salens vegger, som i et speil. Det er som om de ser sine kropper for første gang og oppdager at de er kropp, og at denne kroppen er tiltrekkende.

Woman er en produksjon av det svensk-tyske teaterkompaniet Institutet og ble under Bastard festivalen vist to kvelder på rad i Teaterkjelleren på Trøndelag Teater. Ifølge Avant Gardens programtekst tar stykket utgangspunkt i den franske psykoanalytikeren Jacques Lacans påstand om at kvinnen ikke finnes utenfor mannens blikk (La femme n´existe pas.) Lacans omstridte tankeverden leder som en teoretisk rød tråd gjennom forestillingen, som handler om kjønn, og om forholdet mellom kjønnene. Under møtet på Avant Garden med tema «Samfunnskritikk» formulerer Anders Carlsson, regissør bak Woman, utgangspunket for stykket på en svært enkel måte: «Vi har få alternativer til tosomheten.» Et stykke om forholdet mellom kjønnene, burde derfor interessere folk flest.

Klarhet og kaos

Ved spillets begynnelse blåser den mannlige hovedpersonen tilsynelatende irritert, men rolig, bort røyk som skygger for utsikten hans. På den motsatte siden i rommet er det en projeksjon av tomme seter i en teatersal. Blikket, the gaze, er et sentralt element i de fleste kunstuttrykk, og her lekes det med, på en svært bevisst måte gjennom hele forestillingen, både på tvers av rommet og i de ulike rollene (skuespiller/tilskuer). Tosidigheten ved å se og samtidig bli sett er sentral, noe plasseringen av publikum, sortert etter kjønn langs hver side av rommet, er med på å understreke. Selv om denne påbudte orden kjennes noe kunstig, åpner den for et følelse av felleskap. Jeg og de andre kvinnelige publikummere blir til sammensvorne; det er oss (kvinner) og dem (menn), og vi har full oversikt.

Etter hvert som scenen forflytter seg fra den ene siden i rommet til midten og midt blant publikum, skifter stemningen i Woman fra statisk-kjedelig-oversiktelig til energisk-krevende-kaotisk. Denne dramatiske endringen i stykkets stemning skjer plutselig, men ikke overraskende. Usikkerhetsmomentet er karakteristisk for den performative scenekunsten. De kontrastrike følelsene av statisk kjedsomhet, etterfulgt av en slitsom påtrengenhet er et bevisst mål.

De to hittil passive kvinnelige karakterer, husets frue og stuepiken, tar over handlingen og blir stadig mer utagerende og i dét klærne blir færre, også utleverende. De mannlige karakterene (husets herre og hans nevø) forholder seg nå svært passive, de synes å være helt uberørte av kvinnenes utagerende, seksualiserte atferd.

Det først tiltrekkende og erotiske ved de oppvåknede kvinnene, får snart et grotesk og frastøtende uttrykk; orgasmen går over i besatte krampetrekninger, som fortsetter i det uendelige. Husets herre føler seg nå tydelig utrygg. «Where are you?», henvender han seg flere ganger til nevøen. «I am here», svarer nevøen gang på gang, på den andre siden av rommet. Når taklyset slås på, og publikum igjen kan se hverandre tydelig, kjennes stemningen noe flau. Lyset gjør plutselig nakenheten til noe veldig virkelig.

Det er nå den omtalte «provoserende» scenen følger (oppslag i Adresseavisen 13.9.), der noen få av det mannlige publikum inviteres til å bli fysisk delaktige i forestillingen. Kvinnen har fortsatt trusen på. Hun ønsker tydelig oppmerksomhet: «Do you like my tits? Do you like my ass?» Det oppleves barnslig. Den anklagende voice-overen urettferdig: «Why did you do this to her?» (Underforstått at tilskueren har tatt på henne/antastet henne. Mens det i virkeligheten er kvinnen som gjør seksuelle tilnærmelser). Etter at også trusen er tatt av, skriker hun hysterisk, akkompagnert av støyende musikk, og bryter sammen. Offer/overgriper problematikken blir her overtydelig på en veldig insisterende måte.

Så ensidig og tabloid («Sexprovosert av naken skuespiller») oppslaget i Adresseavisen enn var, så peker den allikevel på noe vesentlig i Woman. Nemlig møtet – eller overlappingen – mellom skuespillernes fiktive og publikums «reelle» virkelighet. Denne sosiale utvekslingen er konkret og kan skape konflikter, fordi den krysser grensen mellom å se og å berøre. Mens teater er et offentlig medium, er berøring del av intimsfæren – denne motsetningen kan det være vanskelig å forholde seg til som publikum.

Stykket skjelver i dualiteten ved begrep som mannlig/kvinnelig, passiv/aktiv, objekt/subjekt, projeksjon/virkelighet og setter disse sammen på nye måter. Woman handler kanskje også om hvordan man erfarer seg selv (og sin seksuelle identitet) på motstridende måter i møtet med andre mennesker. Lacan eksempelvis, skiller mellom et imaginært subjekt (ideal-jeg) og et sosialt jeg. Det at disse to ikke nødvendigvis sammenfaller skaper konflikter, som igjen kan bli et utgangspunkt for begjær.

Collapsing Concept

Når den mannlige hovedpersonen endelig kler av seg og nærmer seg de to kvinnene med et saueskinn slengt over skuldrene, i et forsøk på å understreke sin maskulinitet, ligner han mest på et stakkarslig lite dyr. Han lykkes ikke med å få kvinnenes oppmerksomhet, som nå er oppslukte med å betrakte sine «speilbilder». Denne scenen illustrerer konflikten mellom kjønnenes motstridende seksualitet, som henholdsvis framstilles som kompleks og uberegnelig, eller utelukkende fallosavhengig. Først når den avviste, fortsatt nakne mannen begynner å synge kjærlighetslåter, stående bak det kvinnelige publikum, forsones kjønnene, som begge synes å ha et felles ønske om å bli sett. Salen bades i et rødt lys og publikum oppfordres til dans, både med skuespillerne og hverandre. Denne relasjonelle scenen i stykket fungerer, og det kunne ha stoppet her.

Under seminaret snakket Carlsson om at skuespillerne i hans scenekunst er like utrygge som publikummet deres. Dette er svært interessant! Woman er basert på et «collapsing concept», på risiko som faktor, som altså avhenger av publikums reaksjon.

Ikke overraskende, så utgjorde publikumet, som stort sett forholdt seg passive, aldri et stort utrygghetsmoment for skuespillerne, og i hvert fall ingen reell risiko. Selv om publikummere teoretisk kunne ha klådd tilbake, gjorde ingen det. En likestilling mellom skuespillere og publikum i et teaterstykke/performance, synes å være utopisk tenking fra regissørens side. Hvordan ville et ideelt publikum ha oppført seg i forhold til regissørens ønsker? Og hva, om publikummet ville ha gått for langt? Ville noen ha grepet inn? Kanskje mannen med grisemasken som vekselvis sitter blant det mannlige og kvinnelige publikum har funksjonen som en moralsk vokter.

Fragmenterte tekstpassasjer, som jeg antar er fra Lacan, eksempelvis en drøfting mellom penis og fallos på slutten av forestillingen, er til tider vanskelig å forstå. Kanskje er den teoretiske forankringen for ambisiøs, kanskje er den et slags intellektuell alibi for det utagerende og kroppslige ved stykket.

Uforenlighet

Woman er krevende scenekunst; både for publikum og uten tvil også for skuespillerne, da særlig de kvinnelige, som gir svært mye av seg selv og holder en beundringsverdig energi gjennom store deler av forestillingen.

Dagen etter, på seminaret, sitter jeg ved siden av den kvinnelige protagonisten og det kjennes litt som dagen derpå, etter en one-night-stand. For jeg har jo sett henne i de mest intime scener; naken, onanerende og skrikende. Forskjellen er at hun ikke har sett meg i de samme situasjonene. For meg ble Woman kun en kvasi-relasjonell estetisk erfaring, men allikevel en kompleks sådan, i den forstand at den var «sammensatt», av motstridende tanker og følelser. Jeg er fortsatt usikker om jeg opplevde forestillingen som vellykket eller ikke, sannheten ligger sannsynligvis et sted i mellom.

Woman, av Institutet
Bastard 2012,
Teaterkjelleren Trøndelag Teater 11. og 12. september 2012

«Samfunnskritikk»
del av Seminarrekken på Teaterhuset Avant Garden 12. september 2012.