Kunstopplevelser å skrive hjem om

PoMos direktør ønsker seg et museumformat som passer alle, og likevel rommer kunst av internasjonalt kaliber.

Idet ArtScene Trondheims utsendte går inn i gangen til PoMos kontorer, i krysset mellom Nordre og Dronningens gate, blir jeg møtt av en vegg full av arbeidsjakker og vernesko, mens det i rommet innenfor summer av samtaler og hektisk energi. Med knapt to uker til åpning gjenstår den aller siste finpuss av detaljene. Her er det stor entusiasme før ferdigstillingen av det som er døpt Trondheims nye kulturkvartal. Der det «gamle» fant sin form for snart ti år siden, og favner om hovedbiblioteket, Litteraturhuset og Kunsthall Trondheim, inneholder det nye Britannia hotell, Nye Hjorten teater, samt altså PoMo – alle tre eid av og merkevarer i Reitan-konsernet. 

Det er ikke hver dag det åpner et museum som ifølge nettsiden ønsker å “gi deg store kunstopplevelser på nivå med dem du finner i verdens største byer”, samtidig som det skal være “et inkluderende og tilgjengelig museum for moderne kunst og samtidskunst”, med rom for de som “kanskje aldri har besøkt et kunstmuseum før”.  

Jeg spør direktør Marit Album Kvernmo om hvordan de skal få til dette.

– Vi kan jo begynne med selve bygget. Historisk har det vært hovedpostkontoret i Trondheim, det var møtestedet hvor hele verden kom til byen. Og det er ikke bare snakk om en verdi knyttet til hva bygget har vært, men hva vi kan videreføre i overgangen til museet: Vi har for eksempel bevart posthallen som en åpen hall, slik at det første du møter ikke er en barriere i døra med billettskranke. Du kan komme inn og bli forført også uten å løse billett. I tillegg har vi samarbeidet veldig godt med by- og fylkesantikvaren med å få på plass en heis innfelt i fasaden, slik at det blir en likeverdig inngang for alle. 

– Vi har lyst til å lage en rød løper for alle, og det starter allerede med de fysiske forutsetningene. Men det handler også om ”rød løper» i adferd. Vi har arbeidet mye med vertskap og formidlere om hvordan de skal få besøkende til å føle seg velkomne. 

Kvernmo er tydelig på at det ikke bare er folkene og det fysiske som skal være inviterende, men at formidlingen, både muntlig og skriftlig, skal være i et språk de fleste forstår. På spørsmål om hvilke andre institusjoner som har klart å arbeide godt med publikumsutvikling, henviser Kvernmo blant annet til K.U.K, der hun mener de får publikum til å fryde seg i møte med kunst. 

Folkelig form, kvalitet i innhold 

Det har de siste årene vært en tendens at kunst- og kulturinstitusjoner frir til lag av befolkningen utenfor kjernepublikummet, og ønsker seg unna stempler som utilgjengelig eller elitistisk. 

Når jeg spør om denne trenden, er Kvernmo klar:

– Det er kanskje sant at det er en trend i tiden, men egentlig er det sørgelig, for det burde vært naturlig å etterstrebe å nå ut til et bredt publikum for alle museum, uansett formål og samfunnsoppdrag. Kvernmo avviser at hennes og Reitan-familiens publikumsfrieri er et utslag av frykt for å være elitistisk. Ja, egentlig vil hun ikke at det skal være snakk om en motsetning mellom det å være folkelig og elitistisk i det hele tatt:

– Ordet elitistisk i seg er helt forferdelig – hva betyr det egentlig? At du går i paljettkjole og drikker av glass med stett? Eller at du er kunnskapsrik og drikker rødvin i melkeglass. Det må da være mulig å stå i en spagat som rommer både kunnskap og det å møte det gjengse menneske. Er for eksempel madonna-statuen av Katharina Fritsch, som vi avduket utenfor Vår Frue Kirke i samarbeid med Kirkens Bymisjon – hvor vi fikk noen virkelig gode møter om kunst – mindre elitistisk om den inngår i den sammenhengen, enn hva den vil være når den flyttes inn i et museumsbygg?

– Selvfølgelig skal vi ikke fire på kvaliteten for å være folkelige, men det ville også vært å undervurdere mottakeren. Samlingen kan være high-end og av internasjonalt format, og kunnskapsformidlingen skal være på toppnivå, uten at det trenger å være fremmedgjørende. Innholdet trumfer alt, men dette kan gjøres i ulike former.

Rent praktisk forsøker PoMo å gjøre dette på flere måter, men Kvernmo understreker at de ikke ennå har åpnet dørene:

– Vi jobber fortsatt hypotetisk med formidlingsaktiviteter. Men vi har for eksempel fått på plass et aktivitetshefte som vil være minst like morsomt for voksne som for barna, og som inviterer til oppdagelse av utstillingen. I tillegg vil vi ha verter plassert rundt i rommene som kan invitere deg inn i utstillingen. Vi har også fått være med i årets kulturelle skolesekk og spaserstokk, og øver allerede med en barneskole i Trondheim.

– Mye av det handler om å tenke enkelt nok. Kunstopplevelsen kan gjerne være intim. Vi skal for eksempel ha et konsept med “ukas verk”, hvor det på et fast tidspunkt, hver dag i uka, vil være en presentasjon på maks femten minutter av et utvalgt verk. Da vil du kunne stikke innom i lunsjpausen din. Vi samarbeider også med Kosmorama om et eget filmprogram knyttet opp mot utstillingene, og har også en avtale om samarbeid med Olavsfest og Kamfest. 

På tross av at de har internasjonale vyer og ønsker like mange besøkende til PoMo som Lerkendal eller Nidarosdomen skilter med, rundt 150-200 000 publikummere i året (K.U.K har til sammenligning 70 000), er nemlig Kvernmo tydelig på at det i første omgang må være byens beboere som finner frem: 

– Vi lykkes ikke internasjonalt uten å lykkes lokalt, og mye av det handler også om det samme: å skape gode følelser, den riktige stemningen og atmosfæren. 

60 prosent kvinner  

Organisering og form til side, hva med selve innholdet: kunsten! PoMo er et museum eid av Reitan-konsernet, og det er Ole-Robert Reitan og Monica Tønnesen Reitan som lenge har drømt om å bygge et museum av internasjonalt kaliber i sin fødeby. Likevel understreker Kvernmo at det ikke er slik at PoMo i hovedsak er et visningsrom for deres private samling, ei heller samlingen til far i huset, Odd Reitan, eller Reitan-konsernet som sådan:

– PoMo arbeider med å få på plass sin egen samling, en samling som bygges i et evighetsperspektiv. Per nå er samlingen på 29 verk. Vi har en veldig tydelig samlingsstrategi, hvor målet er å få tak i verk og kunstnere som er lite vist i Norge,  og at 60 prosent av innkjøpsbudsjettet skal brukes på verk av kvinnelige kunstnere. I tillegg fokuserer vi på kunst av internasjonal høy museumsstandard. Dette betyr ikke at verkene ikke kan være norske, men at vi i hovedsak ikke ønsker å trampe på enemerkene til K.U.K, Trøndelag senter for samtidskunst, Kunsthall Trondheim eller Trondheim kunstmuseum. Vi vil utvide og forsterke kunstscenen i Trondheim. 

Bak den tydelige samlingsstrategien er det likevel Monica Tønnesen Reitan som regjerer. Hun er leder for museets kunstfaglige komité som står for både innkjøp til samlingen og programmering av de to skiftende utstillingene PoMo satser på å ha i året, som i hovedsak vil basere seg på innlån. Med seg i komiteen har Monica Reitan blant annet kurator ved PoMo, Rasmus Thor Christensen og gallerist Peder Lund, i tillegg har Kvernmo både tale- og innspillsrett. Frem til 2024 var MUNCH-direktør Tone Hansen medlem av komiteen, men hun trakk seg i forbindelse med Reitan kapitals innkjøp av en Munch-samling med grafiske verk, et innkjøp som også vil være å se i et eget rom i museet. For selv om PoMo skal operere med sin egen samling, som blir en relativt permanent utstilling i byggets tredje etasje, sier Kvernmo at det vil være naturlig at innlånsprogrammeringen finner materiale hos familiekonsernets samlinger. I åpningsutstillingen, Postkort fra fremtiden, vil vi dermed finne både Munch-grafikk fra Reitan kapitals innkjøp og verk av Giovanni Piranesi, fra familiens samling. Sistnevnte i kombinasjon med Anne Imhof, som selv har deltatt i kurateringen av et rom hvor hennes og Piranesis verk går i samtale. 

Avsender og mottaker, fortid og fremtid

Postkort fra fremtiden åpner 15. februar, og som utstilling spiller den på byggets historiske funksjon, men skal også ha frempek om hva PoMo håper å vise i kommende utstillinger. Kurator Christensen har arbeidet mye med åpningsutstillingen for å lage en helhet. Etter å ha gått en runde i utstillingsrommene som nå begynner å finne sin form, sier Kvernmo at hun blir overrasket om ikke trønderne også her vil komme til å fryde seg over kunsten. Kanskje vil de selv legge igjen sitt avtrykk på postkortene:

– Tittelen spiller også på postkortet som metafor, med både en forside og bakside. Foran har du et motiv som du kanskje har valgt nøye ut med tanke på mottakeren. Men så har du også en uttrykksside som du selv kan fylle ut med din egen fortelling. 

Slik er håpet om å bevare det gamle postkontorets signaturtrekk som et møtested for byens befolkning med impulser fra det store utland, frankert i Reitan-merkevarens tegn. Med det nye kulturkvartalet sementerer Reitan det som allerede er en sterk tilstedeværelse i byen. Dersom PoMo klarer å levere sendingene de lover, hvor garvede kulturentusiaster kan stå side om side med de som lærer seg kunstspråket, er det absolutt noe å skrive hjem om.

Artikkelfoto: Anne Imhof, WEB 5.0 (Youth Series) 2022. PoMo Collection © Anne Imhof. Foto: Peter Tijhius. Courtesy Galerie Buchholz

PoMo åpner 15. februar 2025 
Åpningsutstillingen Postkort fra fremtiden har verker av bl. a. Anne Imhof, Giovanni Piranesi, Edvard Munch, Louise Bourgeois, Catherine Opie, Katharina Fritsch, Sandra Mujinga, Simone Leigh, Sol LeWitt, Andra Ursuţa, Franz West og Phillipe Parreno.