Kunst som klimaalibi

MS Polargirl har nådd frem til reisens høydepunkt, Nordenskiöldbreen i Billefjord på Svalbard. Gliper av lyseblått fremtrer i de områdene hvor isen nylig har kalvet. Fuglene her tiltrekkes av småfisk på jakt etter mikroorganismer, de letter idet båten krysser flak av drivis. Breen er viktig for dette fininnstilte økosystemet, hvor isbjørnen enn så lenge ruver på toppen. Jeg har valgt å reise hit, i full visshet om at turister bidrar til at isbreer som denne smelter og forsvinner. 

Tilsvarende sightseeinger som den jeg er på, gjennomføres på løpende bånd. Det ryktes om gjester som skåler med drinker avkjølt med is fra breene. Det må være opplevelsesturismens ytterpunkt. Dersom det hadde vært en kunstperformance, ville den vært bitende samfunnskritisk. Kanskje er det nettopp overbevisningen om kunstens moralske kompass som renvasker kunstnere, til forskjell fra andre turister, på inspirasjonsflukt til Svalbard? 

Svalbard er et yndet reisemål for kunstnere, både fra fastlandet og internasjonalt. Utvekslingen har blant annet skjedd i regi av prosjektet PolArt, et samarbeid mellom Tromsø Kunstforening, forskningsnettverket Arctos og Troms Fylkeskultursenter. Dragningen nordover er i og for seg ikke noe nytt: Stig Falk-Petersen fra Norsk Polarinstitutt, som var pådriver for PolArt, påpeker at kunstnere tradisjonelt har dokumentert nordnorske landskap og vitenskapelige funn gjennom skisser og tegninger. 

– Mange kunstnere er også opptatt av vitenskapen i sin praksis. Forskningen og kunsten har mye til felles. Forskere og kunstnere snakker på mange måter samme språk, sier Falk-Petersen i et intervju med Forskning.no. 

Samarbeidet var visst svært øyeåpnende også for de deltagende forskerne. På Universitetet i Tromsøs nettsider siteres professor i arktisk og marin biologi, Paul Wassmann: 

– Vi begynte å reflektere over hvordan vår sansing bestemmer vår tenkning. Kunstnere visualiserte aspekter av vår forskning som vi ikke hadde tenkt over før. Det skjedde noe med oss på skipet.

Det høres unektelig lovende ut for både forskning og kunst med slike gjensidige åpenbaringer. Skal man våge å tro at ekteskapet mellom disiplinene kan utgjøre en forskjell i klima- og naturkrisen? Kanskje kan det avføde et miljøengasjement som både er faktabasert og følelsesmessig dyptloddende nok til å røske i tiltaksviljen hos den gjengse konsumerist.

Flere mektige krefter virker å jobbe ut fra et slikt håp, blant annet organisasjonen TBA21–Academy, finansiert av baronessen, filantropen og kunstsamleren Francesca Thyssen-Bornemisza. Akademiet kaller seg selv for et «kulturelt økosystem» og har som mål å styrke menneskers forhold til og ansvarsfølelse for havet gjennom kunstnerisk aktivitet. I 2018 resulterte dette i utstillingen Oceans: Imagining a Tidalectic Worldview i Kroatia, som  Stefanie Hessler, nåværende direktør ved Kunsthall Trondheim, var kurator for. Med anerkjente kunstnerskap som Sissel Tolaas og Jana Winderen fikk de satt akutte klimaspørsmål på agendaen. Tolaas samlet inn hav-lukter som er i ferd med å forsvinne ettersom økosystemene forandres, mens Winderen presenterte opptak av lyder fra krepsdyr, fisk og hval.

Tolaas og Winderen bringer naturen tettere på det urbaniserte livet. På Svalbard, derimot, er dyr og landskap fremdeles i umiddelbar nærhet: Etter å ha knipset et titalls bilder av Nordenskiöldbreen drar jeg tilbake til Longyearbyen, hvor jeg først kan bevege meg ubevæpnet idet jeg er innenfor den isbjørn-trygge sonen. Her møter jeg Charlotte Hetherington, lederen for Artica Svalbard, en annen organisasjon som flyr inn kunstnere på Svalbard-residens. Den ønsker å tilrettelegge for kunstnerisk aktivitet på øygruppa og skape bevissthet rundt polarområdenes relevans når det gjelder tema som geopolitikk, migrasjon og, nettopp, klimaforandringer. Alt er likevel ikke uten betenkeligheter: 

– Det virker jo selvmotstridende, innrømmer Hetherington. – Vi forsøker å lette på karbonavtrykket gjennom tiltak som at kunstneroppholdet skal ha en minimumslengde på 6 uker og at kunstnerne skal gi noe tilbake til lokalsamfunnet. 

Også i dette tilfellet er det lagt opp til at kunstnerne kan samarbeide med forskere. Hetherington forteller at mange av de besøkende kunstnerne blir konfrontert med egne forventninger i møte med Longyearbyen. Fantasien om det uberørte, fengslende arktis blir erstattet av en gold, industripreget realitet. Gruvebyen består av brakkebygg og tykke rør som slynger seg over bakken, siden permafrosten, enn så lenge, gjør jordsmonnet ugjennomtrengelig.

Norges næringsvirksomhet på Svalbard er imidlertid i ferd med å snus fra fossil energi til såkalt bærekraftig turisme. Ignas Krunglevičius, som er Artica Svalbards gjestekunstner mens jeg er her, tar tak i denne utviklingen. Han har inntatt et nedlagt kullkraftverk med installasjonen Hard Body Dyspraxia. Kraftverket har blitt et lys- og lydrom, med mikrofoner, høyttalere og lyskastere gjemt blant et rustent interiør, som ikke har vært i bruk siden 1984. Lydene er både en bearbeiding av byggets egen klang og lyder som hører til Longyearbyens industrielle historie. Verket er en treffende kommentar på hvordan stedet er i ferd med å forandres, fysisk og idealistisk. 

En lignende verdimessig helomvending virker å ha funnet sted hos fiskemilliardæren Kjell Inge Røkke. Fra å kun bedrive ødeleggende trålefiske finansierer han nå i tillegg havforskning, denne gang med kunsten på slep. Røkke eier båten REV Ocean, som foruten å være et forsknings- og ekspedisjonsskip, skal bli et flytende utstillingslokale med 180 kunstverk av toneangivende kunstnere. Verkene er bestilt og laget i ens anledning og omhandler tema som klimaforandringer, forurensning og overfiske. Kurator for prosjektet, Åse Kamilla Spjelkavik Aslaksen, har tro på kunstens påvirkningskraft: 

– Kunst har en formidlingsevne som kan berøre mennesker og bidra til økt nysgjerrighet, som videre kan skape forståelse og kanskje resultere i handling. Vi trenger å fostre frem empati og endringsvilje dersom vi skal bedre situasjonen vi nå står i, skriver hun i en epost.

Kunstfeltet er en kontrastfylt sone; med en prekær, måteholden kunstnertilværelse på den ene siden, mens det spyttes penger inn i glamorøse, tverrnasjonale art events på den andre. Kan en kunstutstilling på en forskningsbåt ut i havgapet bøte på reelle, ødeleggende konsekvenser av menneskers livsførsel? 

Den radikale teoretikeren Timothy Morton, som står høyt i kurs hos mange økologi-orienterte kunstnere, virker ikke å være i tvil. Som et eksempel på kunstens innflytelse viser han til det mestselgende albumet Songs of the humpback whale fra 1970. Det var offentlighetens første møte med knølhvalens klangfulle sang. Utgivelsen beskrives som en direkte årsak til at den globale miljøbevegelsen «Save the whales» ble opprettet, noe som endte med et forbud mot kommersiell hvalfangst i 1986. Ifølge Morton er kunsten dermed langt ifra noen passiv pyntegjenstand: «Such reactions actually say something deep about art, in an upside-down way: art is causal. That’s what’s frightening about it.»

Til tross for dette, og uansett hvor klima- og mangfoldsorientert kunsten er, etterlater produksjonen av den så å si alltid et karbonavtrykk. Menneskers bevissthet om bruk av materialer må øke. Det er muligens grunn til optimisme når nederlandske Jan van Eyck Academie forkynner starten på en mer bærekraftig kunstproduksjon med «The Future Materials Bank», et digitalt arkiv over nedbrytbare og organiske materialer. Ved bruk av eksempelvis fiskeskinn, sagflis, tang og råsilke oppfordres det til en sirkulær produksjonsprosess heller enn bruk-og-kast. Dette er naturligvis gammelt nytt for en del urfolkskulturer, noe resten av kunstverden nå synes å å ta lærdom av.

Kanskje vil man i fremtiden verne om sårbare naturområder ved hjelp av visjonær og motiverende nullutslippskunst. I mellomtiden er det lett å bli rammet av samtidens ambivalens, slik som hos Randi Nygård, en av kunstnerne som dro på forskningstokt med PolArt:

– Ein meiner noko, men gjer noko heilt anna, som for eksempel å reisa til Svalbard, eller fly over heile jorda, sjølv om ein er oppteken av klimaendringane. (…) Det at fleire turistar og forskarar reiser opp dit no på grunn av fokuset på klimaendringane, er eit paradoks. Eg er ikkje sikker på om eg skal tilbake dit, sier hun i et intervju for ArtScene Trondheim. 

I etterkant av Svalbard-oppholdet hadde Nygård utstillinga Isbreen pustar mens vi leitar etter den arktiske tåka på Trøndelag senter for samtidskunst. Her ble det vist intervju med forskere fra Ny-Ålesund samt kullstift-avtegninger av isbreer.

Kull(kraft) og isbreer er ladede, politiske bilder – på Svalbard og ellers. Begge deler er i endring, og enn så lenge er det ikke godt å vite om tilsynelatende bærekraftige tiltak kan stagge smeltingen av breene eller tvinge frem reaksjoner. I likhet med Nygård forlater jeg Longyearbyen med en viss skepsis. Det er heller tvilsomt at mitt karbonavtrykk viskes ut med denne teksten.

Artikkelbilde: Nordenskiöldbreen, Svalbard. Foto: Eline Bjerkan.