Aktivistrenessanse 

Er Dea Trier Mørch aktuell i det 21. århundre, eller bare interessant?

Når en kunsthall stiller ut en avdød kunstner er det gjerne av en ekstraordinær grunn. Det må tas for gitt at det vil være noe mer enn en retrospektiv utstilling av kunsthistorisk interesse – så hva er det som gjør at Dea Trier Mørch (1941–2001) konkurrerer om plassen med samtidskunstens fortropper?

I utstillingskatalogen skriver direktør Stefanie Hessler om billedkunst som et verktøy for politisk aktivisme. I en tid med økende polarisering og aktivisme burde Dea Trier Mørch sånn sett være høyaktuell. En versjon av utstillingen har tidligere vært vist på Louisiana i Danmark, mens Trondheims-utgaven er kuratert av Carl Martin Faurby, programkoordinator ved Kunsthall Trondheim. Samtidig stiller Kunsthallen ut LIFT EVERY VOICE, en utstilling basert på materiale fra Black Lives Matter-demonstrasjonene i Norge 5. juni 2020. Denne koblingen ser ut til å være svaret på hvordan Kunsthallen ønsker å aktualisere Mørch.

Vinterbarn

Utstillingen Inn i verden frontes med et linotrykk av et nyfødt spedbarn. I monokromt blodrødt og hvitt viser trykket et nyfødt spedbarn omfavnet av et par kjærlige, voksne armer. I utstillingslokalet finner vi igjen originalbildet, men i en litt mørk blekblå versjon. Trykket heter «Vinterbarn» (1976), kjent fra Mørchs debutroman med samme navn (1976).

Store barneøyne titter tilbake på tilskueren, med et ansiktsuttrykk som ser uskyldig og bekymret ut. Spedbarnet fremstår yndig og hjelpeløs mellom de to omsorgsfulle hendene som omfavner hodet. Den nyfødte er svøpt i et tøystykke og klemmer en bylt eller leke til brystet sitt.

Bildet passer som presentasjon av utstillingen. I tillegg til å være et av Mørchs mest gjenkjennelige motiver er mor, barn og fødsel utstillingens kjerne og høydepunkt. Foruten fødsel finner vi andre klassiske temaer fra det skandinaviske sekstiåttermiljøet: anti-imperialisme, demonstranter, angrende soldater og russisk kultur. Sekstiåtter-temaene virker litt utidsmessige i dag, men fødselstemaet virker friskt, personlig og aktuelt.

Utstillingen domineres av grafikk, særlig linoleumstrykk. Linoleumen gir skarpe, klare og stilliserte former og linjer. Fargene blir også klare, uten nyanser eller ujevnheter. Med disse verktøyene har Mørch laget sterke, minneverdige og gjenkjennelige motiver. De stiliserte bildene er nesten sjablongaktige og kan minne om gamle plakater. På sitt beste er de likevel dypt personlige og intime. Dette gjelder spesielt de to seriene med fødsel som tema.

Mor og barn

Rommet innerst i første etasje er dedikert til fødselen, barnets vei inn i verden og kvinnens vei inn i morsrollen. Mor og barn er i fokus. Dette rommet er kjernen i utstillingen – tittelen knytter seg sterkest til dette rommet og det virker mest gjennomført. 

Den ene av disse to utitulerte seriene består av 15 svart-hvitt-trykk fra 1977, hengende på én lang rekke. Trykkene er 42,2×50,3 cm i breddeformat og består av hvite flater med svarte linjer. Serien begynner med en mor på fødestua, følger fødselen gjennom nærbilder av vaginaen, morkaka som kastes og avsluttes med det nyfødte barnet, sovende og svøpt i et tøystykke. På naboveggen henger enda en fødselsserie, bestående av åtte bilder fordelt på to rader. Denne serien består av vertikale bilder i rødt og hvitt.

Seriene skildrer fødselen på grafisk vis og på nært hold. Det er ikke noe sensasjonelt over det – det er bare en fødsel. Svart-hvitt-serien kan nesten se ut som om den er klippet ut fra en bruksanvisning. Likevel er mor og barn (og tidvis far) utført med personlige trekk. Resultatet blir en serie med bilder som er slående i sin allmenngyldighet. Samtidig beholder det et personlig preg ved at flere detaljer får det til å virke som om kunstverkene dokumenterer en konkret fødsel med konkrete personer. Disse seriene, spesielt de 15 svart-hvitt-trykkene, er utstillingens klimaks.

Den røde serien er fra 1976 og den hvite fra 1977. Utstillingen har i det hele tatt variasjoner over samme tema, gjentagelser og utprøvinger fra ulike perioder. Det trekket har en retrospektiv virkning, som om det handler mer om Mørchs kunsthistoriske betydning enn hennes relevans i dag.

Massekunst

Valget av linoleumstrykk som metode passer godt til temaene Mørch jobber med. Uttrykket kan minne både om kommunistisk propaganda og vestlige plakatreklamer fra midten av 1900-tallet. Det enkle uttrykket understreker Mørchs eksplisitte sosialisme, samtidig kunne de bedårende babyene like gjerne ha gjort suksess i Hollywood. Dette gjelder særlig 70-talls-Mørch. Fra 1960-tallet av finner vi etsinger og linoleumstrykk som er mer utførlige og detaljerte, men ikke like renskåret som 70-tallstrykkene. De tidligere trykkene er ikke noe dårligere – rent visuelt er de på mange måter mer interessante, det er mer å se på og tenke over – men de er ikke like slående. På 1960-tallet hadde Mørch tilsynelatende ikke utviklet den samme formbevisstheten som på 1970-tallet.

Linoleumstrykk er dessuten rimelig sammenlignet med andre grafiske metoder og kunstuttrykk. Dette betydde at Mørch kunne lage billig kunst i store opplag og nå et bredt publikum med budskapet sitt – ikke bare en pengesterk kulturelite.

Der fødselsrommet fremstår som en konsentrert utstilling, bærer resten av lokalet mer preg av retrospekt – som det forsåvidt er. Her finner vi ulike vegger knyttet til ulike temaer eller steder. Det er en Cuba-vegg, en Moskva-vegg og så videre. Disse virker mindre aktuelle i dag enn fødselsseriene. Det er ikke dermed sagt at de ikke er fine. Et av mine favoritter er et utitulert trykk fra 1968; et hav av røde blomster i forgrunnen, skjuler delvis et demonstrasjonstog dominert av røde faner. I bakgrunnen troner røde, alpine fjell under runde, små skyer. Alt er rødt, med hvite detaljer. Samtidig som det er et av de vakreste trykkene er det også som et av de mest foreldede, motivet er nærmest en klisjé. Det kjennes mer som en levning fra 60-tallet enn et aktuelt bilde.

Det historiske eller dokumentariske er tydelig i utstillingen. Foruten kunstverkene presenteres magasiner, plakater og trykk i montere. Det er også skrevet noen sitater på veggene. I kjelleren vises en video der kunstneren selv diskuterer kunstnerskapet sitt.

Fra DTM til BLM

Det innerste kjellerrommet er viet utstillingen LIFT EVERY VOICE, som viser materiale fra de norske Black Lives Matter (BLM)-demonstrasjonene 5. juni 2020. Rundt veggene henger det plakater med tekst som «NO JUSTICE, NO PEACE» og «END POLICE BRUTALITY». I det ene hjørnet spilles en slags musikkvideo, der utdrag fra hjertefølte appeller runger over heftige beats. Musikken er sint og lidenskapelig. Videoene viser frustrerte demonstranter og appellanter. Kanskje er dette Kunsthallens forsøk på svare på hvorfor de stiller ut sekstiåtteren Trier Mørch i 2020. Ved å trekke paralleller til BLM-demonstrasjonene skal de fortelle oss at Mørchs agenda er spesielt viktig i dag, solidaritet i møte med undertrykkelse og privilegier.

Kontrasten mellom Mørch og BLM-demonstrasjonene er vel så påfallende som likhetene. I kjelleren spilles en annen video, der Mørch snakker om sitt kunstnerskap, sine hjertesaker. Mørchs politisk-kunstneriske virke er gjennomtenkt, bunnsolid og slagkraftig. Kritikken mot amerikansk dominans går direkte inn i formuttrykket. Til sammenligning virker BLM-demonstrasjonene som et bare delvis fordøyd amerikansk fenomen. BLM har legitime bekymringer og engasjement, men materialet samlet her synliggjør at dette er en merkbart yngre bevegelse. Sammenligningen BLM og Mørch er overfladisk. Koblingen er for enkel, i beste fall uferdig. Dette gjør Mørch nesten mer imponerende, men kanskje ikke på den måten som Kunsthallen hadde planlagt.

Jeg skal ikke være altfor negativ. For en skoleklasse kan koblingen mellom sekstiåtter-aktivisme og aktuell aktivisme være verdifull, men for min egen del gir ikke sammenligningen noen større innsikt enn å vise hvor mye grundigere Mørch var.

Hva så?

Argentina har nettopp legalisert frivillig abort, samtidig som Polen går motsatt vei. Kvinnesaksperspektivet, særlig koblet til det å bli mor, virker brennhett og mer aktuelt enn det har vært på flere tiår.

Koblingen til BLM-bevegelsen er tilsynelatende et forsøk på å aktualisere Mørch som kunstner og aktivist, men forbindelsen blir generell og overfladisk. Mørchs problematisering av vestlig og amerikansk kultur- og militærmakt er fortsatt aktuell, men uttrykket virker mindre relevant i dag. Sett med et par generasjoners avstand virker Mørch mest som et produkt av sin samtid og kultur. Det renskårne uttrykket i fødselstrykkene er derimot nesten like tidløst som temaet fødsel. Der deler av utstillinga er mest interessant for kunsthistorikere eller nostalgiske sekstiåttere, er fødselsbildene viktige for alle. 

Er dette en presentasjon av en kunsthistorisk viktig kunstner eller mener Kunsthall Trondheim at kunstnerskapet har blitt reaktualisert i vår samtid? Kunsthallen prøver seg på begge deler. For meg sitter jeg igjen med et høyaktuelt feministperspektiv, mens resten av utstillingen fungerer som et kunsthistorisk bakteppe.

Artikkelfoto: Geir Bergersen Huse

Dea Trier Mørch, Inn i verden
Kunsthall Trondheim, 26. november 2020–23. januar 2021