Kunst i nye kanaler

Hva skjer når vi fysisk hindres i å oppsøke såkalt opplevelsesbasert kultur som kunstutstillinger, konserter, teater- og danseforestillinger? I en isolert hverdag har kulturlivet måttet tilpasse seg. 

Nettbaserte konserter tilbys av nye initiativ som Vierlive og Brakkesyke, mens i sommer blir det mulig å klikke seg inn på nordens største digitale litteraturfestival, som Norsk Litteraturfestival var tidlig ute med å annonsere. I en video på Facebook kan man se det gifte skuespillerparet Øyvind Brandtzæg og Madeleine B. Nilsen spille ut sluttscenen i August Strindbergs Dødsdansen fra sin egen sengekant. Digital formidling har også vært en nærliggende løsning for utstillinger som brått har blitt tømt og avstengt. Verdt å trekke frem er Serpentine galleries i London, som produserer Instagram-videoer av ypperlig kvalitet hvor utstillingene blir presentert på visuelt elegant og pedagogisk vis med historisk og teoretisk tyngde. Grepet fremstår som langt fra noen sammenrasket korona-nødløsning, men er snarere en fullgod måte å kontekstualisere og presentere kunsten på.

Nedstenginger og økonomiske vanskeligheter til tross, hvordan kunsten responderer på krisesituasjoner viser dens evne til innsikt og bearbeidelse. Noen verk kan bli til tenkte tilfluktsrom, som Lotte Konow Lunds 66 minutter; et barnerom utformet i miniatyr, med bøker og bamser, ment å skulle være et trygt sted for et barn å oppholde seg i løpet av de minuttene Anders Behring Breivik var på Utøya. Andre ganger blir kunsten et direkte redskap til overlevelse, som hos den jødiske kunstneren Kalman Aron. Ved hjelp av sine tegneferdigheter fikk Aron mat og godvilje av tyskerne mens han satt i forskjellige konsentrasjonsleire under andre verdenskrig. “I made it through the Holocaust with a pencil,” siteres han i The New York Times. Til sist kan kunsten selvsagt også ta form som protest eller aktivisme. For eksempel bidro ti atleter på flukt fra sine hjemland til å rette fokus mot flyktningkrisen da de deltok i OL i 2016 som laget Refugee Nation. Lagets nasjonalsang og flagg – hvor et smalt, svart, horisontalt bånd på en orange bakgrunn ble tydelige, visuelle referanser til redningsvester – var laget av kunstnere som var syriske flyktninger. 

Uten sammenligning forøvrig, så ser vi også eksempler på at kunsten har fått ny betydning de to siste månedene, etter at Norge og mange andre land innførte strenge korona-tiltak. I fravær av fysiske møteplasser tyr vi til økt digital kommunikasjon, med det resultat at nettplattformene er med på å forme vår forståelse av situasjonen vi befinner oss i. 1900-tallsmaleren Edward Hopper har eksempelvis oppnådd en liten, digital renessanse gjennom sosiale medier. Hoppers sparsomt befolkede malerier, hvor stemningen balanserer hårfint mellom melankoli og hverdagseskapisme, har dukket opp på Facebook-vegger og som Instagram-innlegg den siste tiden. Noen ganger som alternative «memes» hvor menneskene i bildene er fjernet, eller hvor elementer som toalettruller er lagt til. Den virale spredningen begynte med en tweet hvor forfatteren Michael Tisserand deklamerte: «we are all Edward Hopper paintings now». Slik får kunsten både distribusjon og nye lag med mening gjennom tilgjengeligheten og delbarheten som internett legger opp til.

Unntakstilstanden fører også til mer grunnleggende kunstnerisk nyskaping. Studentene ved NTNUs og UiOs masterprogram Music, Communication and Technology har for eksempel laget et eget lydverk basert på korona-virusets utbredelse. Ulike deler av verden er tildelt forskjellige instrumenter og slik skapes et lydbilde som stadig utvikler seg avhengig av virusets faktiske spredning. På den måten kan de som måtte ha slike tilbøyeligheter lytte til virusets inntog i land etter land, i en slags selvpåført dramatisering av omstendighetene. 

Et annet lydverk som sannsynligvis ikke har blitt fremført i sin helhet i Trondheim før, er Eric Saties musikkstykke Vexations. I notene til stykket står følgende: «For å spille dette stykket/motivet 840 ganger fortløpende, vil det være nyttig å forberede seg på forhånd, i absolutt stillhet og ved alvorlig immobilitet.»1) I midten av mars gikk musiker Øyvind Jo Heimdal Eik inn i sin fjortende karantene-time bak pianoet, en dåd som ble vist live og i sin helhet gjennom kveld, natt og påfølgende morgen på strømmeplattformen Twitch.

Dagens saktegående tilværelse ser ut til å muliggjøre en kunstnerisk ambisjon hos Satie. Den digitale formen som Heimdal Eik benyttet seg av er i tillegg en av få måter kunstnere kan skape inntjening på i disse dager. I et intervju med Christer Falck skriver Morgenbladet (#13, 27. 03 – 02.04) at Falcks strømme-konsertserie Koronerulling har sørget for at artister har tjent opp mot 200 000 kroner på én konsert. Teknologiske muligheter skaper altså nye former for kultur, noe som er med på å opprettholde våre demokratiske prinsipp. Dette understrekes i en pressemelding fra Fotogalleriet i Oslo, i anledning deres nye digitale forelesningsserie Let’s Talk About Images 2.1.0: 

– Det digitale er et verktøy, ikke en løsning. I et demokrati som vårt, tuftet på allmenn rett til kunnskap, er det avgjørende at vi verner om visningsrom og deres mandat til å støtte, produsere og presentere kunstnerisk arbeid og uavhengig tenkning. Samtidig er vi nødt til å bruke alle tilgjengelige plattformer og kanaler for å opprettholde autonomi og verne om kritisk tenkning.

Den finske organisasjonen Kone Foundation fremstår også innovativ. Kones hensikt er å gi økonomisk støtte til finsk kunst og kultur. I slutten av mars utlyste de pengestøtte for kunstnere i «hjemmeresidens». Residensen følger en standard form, med utvikling av ideer og presentasjoner underveis, men skal altså foregå i hver enkelt kunstners eget hjem i stedet for å tilrettelegge for den nomadiske, internasjonale livsstilen mange kunstnere har. «Could this exceptional crisis be a time for artists when something new and unexpected begins to blossom?», spør organisasjonen på sine hjemmesider. De får støtte fra designeren Sebastian Errazuriz, som nylig har laget et dataprogram hvor samlere kan laste ned kunstverk for å se hvordan de tar seg ut i stua: «The pandemic will usher the next wave of creative expression», sier han til nettstedet Dezeen.

Selv om digital omstilling fører med seg nye problemstillinger, for eksempel at man tyr til lettvinte, forhastede virtuelle løsninger i mål om å nå fremst i det digitale kappløpet, kan situasjonen like godt være en anledning til å stoppe opp og reflektere. Krisetilstander har det med å synliggjøre hvilke behov vi har, hva som fungerer og hva som ikke gjør det. Skribent Anne-Britt Gran mener eksempelvis at koronadigitaliseringen gjør skapende aktører til gratisarbeidere. Dette kan imidlertid ikke sies å være noe nytt fenomen i kulturbransjen, uavhengig av om man benytter manuelle eller teknologiske redskaper. Med profesjonalisering og tilpasset støtte fra henholdsvis Fritt Ord og Kulturrådet er også digitale arenaer inntektskilder å regne med. Videre har korona-viruset gjort at et tema som borgerlønn igjen er brakt på banen. Dertil følger spørsmål knyttet til arbeidstimer og redusert produktivitet, noe som også fører oss inn på et klimaspor. Det er verdt å ta innover seg hvordan vår overgang fra fysiske utflukter til nettbaserte sådan har påvirket miljøet på jorda de siste månedene. Kan hende trenger ikke gapet mellom det å leve i pakt med naturen og menneskets teknologibruk å være så stort som man skulle tro. 

En beskjeden optimisme er også å finne hos kunstner Arne Rygg. Som en del av verksserien Sitater har han nylig tatt for seg et kapittel i Johannesevangeliet. Rygg har imidlertid fjernet alt innhold i teksten unntatt tegnsetting og ulike varianter av «død», «dø» og «drepe», og avdekker på den måten hvor ofte disse ordene dukker opp. Samtidig ligger det mål og mening bak det tilsynelatende destruktive, slik Rygg er inne på:

– Døden er jo sentral både i påskedramaet og den spesielle tiden vi er inne i. Punktum og komma i teksten kan assosieres i lignende retning. De avslutter en setning, en tanke, en handling, eller setter en pause. Men de er også med og ordner, de muliggjør en fortelling, en tekst, en refleksjon, et håp?

Korona-pandemien har, til tross for de åpenbare vanskelighetene den har ført med seg, gitt grobunn for nye typer prosjekt. Felles for dem er at de i hovedsak skapes, utvikles eller formidles via digitale plattformer. Det er arenaer som institusjoner og kunstnere i enda større grad kan benytte seg av, også når unntakstilstanden er over. Vi bør kunne gjenkjenne de øyeblikkene hvor digitale verktøy muliggjør en annen type kunst, eller tilfører den noe nytt, utover digitalisering som et mål i seg selv. På den måten får vi se hvor levedyktig og flerfoldig kunsten kan være.

1) Wikipedia: Vexations, 15.04.2020

Artikkelbilde: Formafantasma, stills from Cambio: Visual Essay, 2020. Green screen in Bosco del Chignolo, Montemerlo, Italy Courtesy Formafantasma. Photo Credit: C41