Skaperkraft i det lokale

Vi er knyttet til stedet, eller stedene, vi lever. Det kan være gjennom identitet, eller hvordan kvaliteten på omgivelsene våre påvirker oss hver dag. Men vi flytter stadig oftere, vi blir i mindre grad premissgivere for hvordan omgivelsene våre er utformet og stedene vi bor blir stadig mer lik hverandre. Når slutter vi å være deltaker i og når reduseres vi til konsumenter av omgivelsene? 

Som arkitekt arbeider jeg med relasjonen mellom mennesker og stedet de lever. Dette trenger ikke å innebære store, fysiske endringer i omgivelsene våre. Små intervensjoner på et spesifikt sted eller en eksisterende bygning kan fremme tilhørighet, fellesskap og et mer ivaretakende fokus: Hva finnes på dette stedet? Hva har vært her? Hva kan det bli her? Hva betyr stedet for oss i dag? 

Disse tankene lå til grunn da jeg i 2016 gikk i gang med et prosjekt som innebar en revitalisering og poetisk iscenesettelse av en nedlagt jernbanestasjon på Hundorp i Sør-Fron. Oppdraget var en del av prosjektet Vegskille – kunst som stedsutvikling, et samarbeid mellom Oppland fylke, kommunene Nord- og Sør-Fron og KORO. Oppdragsgiverne ønsket kunstverk som kunne bidra til en levendegjøring av ulike steder i fylket, deriblant Hundorp. Jernbanestasjonen her oppleves på mange måter som et tapt sted, men den innehar fremdeles spor av utallige individuelle og kollektive historier. Selv om dagens sør-frøninger sannsynligvis er mer i kontakt med resten av verden enn noen gang før, både gjennom reiser og tilgang på informasjon, var det Hundorp stasjon som tidligere manifesterte denne tilknytningen til omverdenen. 

Jeg fikk tilgang til stasjonsbygningen, inviterte folk inn, og serverte kaffe og vafler i bytte mot lokalbefolkningens stasjonshistorier. Disse handlet stort sett om livet på stasjonen: Om å møtes, treffe nye folk og det å starte og avslutte reiser. Fragmenter fra alle disse samtalene ble til et seks timer langt lydspor som i dag spilles av på Hundorp stasjon, fra en hornhøyttaler, utover perrongen. I et av klippene beskriver en av deltakerne hvordan hans bestefar i sin tid hadde stått på stasjonen og sett det første damplokomotivet komme oppover Gudbrandsdalen. Mange år senere, da det første elektriske toget kom, hadde han og lillebroren stått klare på samme sted. 

I 2018 jobbet jeg på nytt med et lokalsamfunn, da jeg ble invitert til å gjøre et prosjekt på nedlagte Blaker meieri i Akershus. Bare 35 minutter med toget fra Oslo S, er Blaker et sted under press. Tidligere Blaker kommune, nå Sørum kommune, vil etter neste sammenslåing inngå i Lillestrøm kommune. Meieriet og historien om Blaker-camemberten, også bare kalt «Blakerosten», er fremdeles en del av identiteten til Blaker-bygda. Her er det enighet om at kvaliteten på den norske camemberten tapte seg da produksjonen av Blakerosten ble avviklet i 1988. 

I dette prosjektet ønsket jeg å tydeliggjøre Blaker meieri som felles arv gjennom å gjenskape den legendariske osten. Med hjelp fra Blaker bygdekvinnelag fikk jeg kontakt med fire av Blakers tidligere meieriarbeidere. De lo da jeg fortalte dem om ideen min, men ble med på den likevel. Det var sterkt å invitere dem tilbake og på den måten gjenforene et arbeidsfellesskap både dem i mellom, og med stedet hvor de hadde tilbragt hverdagen sin for mange år siden. Det viste seg at de gamle hendene fremdeles husket hvordan ostemassen skulle kjennes ut gjennom hvert trinn i ystinga, og hvordan gullfolien skulle brettes om hvert halvmåneformede ostestykke. Til slutt serverte vi osten i det gamle meieriutsalget. Alle som hadde noe de skulle ha sagt om saken var enige om at dette var den ekte Blakerosten – gjenskapt etter 30 år.

Utviklingen av bærekraftige lokalsamfunn tar tid. Derfor er fellesskap i tilknytning til et sted verdt å verne om, forstå og bygge videre på. Gjennom prosjekter som de to nevnt ovenfor, forsøker jeg å bidra til å utvikle en forvalterkultur for omgivelsene våre. Da må eksisterende oppfatninger om og metoder for stedsutvikling utfordres fra mange hold. Vi skal bygge nytt, men vi må samtidig bygge videre på det som er, og vi må bygge fellesskap, eierskap og ansvarsfølelse. 

For meg handler ikke kunstprosjektene så mye om historieformidling, dokumentasjon eller kulturminnevern. De handler om å berøre, tydeliggjøre og styrke dype sammenhenger mellom et sted, et produkt, arbeidsliv, folk og hverdag. Det å kjenne på sterke koblinger til ens omgivelser er ikke en hindring, men en berikelse og nødvendighet når vi samtidig skal leve liv fulle av endring, ny teknologi, virtuelle virkeligheter og globale utfordringer.