Riktig eller viktig?

Gjennom to påfølgende artikler skrevet av Gustav Svihus Borgersen har vi stilt spørsmål ved den nylig inngåtte låneavtalen mellom Britannia Hotel og Trondheim kunstmuseum. Kjernen i det oppsiktsvekkende sakskomplekset ligger i det at et norsk kunstmuseum låner ut verker fra samlingen – fra en grafikksamling på over 1500 verk donert av ekteparet Hebler – for å henge i korridorene på dette hotellet.

Mange innfallsvinkler har vært belyst; hva skjer for eksempel med en museumssamlings verdi og betydning når den går fra det offentlige til det private rom på denne måten? En hotellkorridor er ganske andre omgivelser enn et kunstmuseum.

I tillegg; hvorfor skal det være et norsk kunstmuseums oppgave å bygge opp hotellets renomme, slik det formuleres i en pressemelding om samarbeidet: «formålet er å forsterke Britannia Hotels allerede sterke kulturelle profil». Videre har vi tatt opp problemstillingen om hvorvidt museet med denne avtalen konkurrerer ut andre private aktører, være seg enkeltkunstnere eller gallerister, når de begir seg inn i dette markedet.

Hanne Beate Ueland ved Stavanger Kunstmuseum uttrykte innledningsvis at slike saker kan være problematiske «fordi politikere fort ser «lettvinte» løsninger». Som hun påpeker, sitter mange museer med magasinutfordringer, og eksempelet fra Britannia Hotell og Trondheim kunstmuseum kan gjøre presset på museene større. Ueland har tatt saken om Kunstmuseets låneavtale med seg til museumsnettverket for å diskutere dette videre.

Den andre saken AST publiserte spør om museet har oversett det etiske regelverket til det internasjonale museumsnettverket ICOM. Den gjeldende låneavtalen er inngått mellom «Britannia Hotel og Trondheim kunstmuseum/Museene i Sør-Trøndelag», samtidig som hotelldirektør Forselius er styremedlem i MiST. Forselius befinner seg dermed i en dobbeltrolle som vi har satt spørsmålstegn ved.

14.05.19 skriver museumsdirektør Johan Börjesson tilsvaret «La oss diskutere de riktige sakene«, hvor han avviser dette punktet uten nærmere begrunnelse, og kritiserer dekningen som en avsporing: «Om noe har det vært en fordel at Forselius som mangeårig styremedlem i MiST er inneforstått med spørsmål som angår konservering og formidling. Museale aspekter i avtalen har ikke måttet forklares og forsvares, noe som ofte kan være tilfellet, men har blitt akseptert som forutsetninger.»

Hvorvidt dette styrevervet skal gjøre Forselius mer kompetent til å inngå en slik avtale, er med respekt å melde en avsporing, da etikken i dette handler om å være varsom i situasjoner hvor det kan sås tvil om at man utnytter en posisjon for å oppnå fordeler. Det at avtalen er inngått mellom begge direktørene istedet for mellom museet og Britannia Hotels kunstansvarlige (Stein Slettebak Wangen, tidligere kulturredaktør i Adresseavisen) gir jo bare en større grunn til å være oppmerksomme på eventuelle brudd på regelverket. Der Börjesson mener vi «mistenkeliggjør» dem ved å stille disse spørsmålene, anser vi på vår side at det er like mye vår oppgave å stille slike og tilsvarende spørsmål, som å belyse andre dilemmaer knyttet til denne avtalen. Det er vel heller ikke belegg for, slik Börjesson antyder, at fordi det stilles spørsmål til nettopp denne inngåtte avtalen så «demoniseres» hele «det privata næringsliv».

I ICOMs § 2.26 står det som vi har påpekt tidligere: «Museets ansatte, styret, deres familiemedlemmer eller andre med nær tilknytning, skal aldri tillates å overta gjenstander fra museumssamlingen, selv midlertidig, for personlig bruk.» Disse formuleringene mer enn antyder prinsippet om armlengdes avstand mellom personer tilknyttet samlingen og deres bruk av samlingen de står i kontakt med. Selv om Börjesson og Kunstmuseet later til å ha bestemt seg for at dette ikke strider mot regelverket, betyr det jo ikke at andre ikke kan tolke det eller forstå det på andre måter. Det er ikke en enten-eller situasjon museet har gått inn i, men tvert i mot en gråsone.

Dette bekreftes da også overfor Borgersen i intervjuet med Liv Ramskjær, generalsekretær i Norsk Museumsforbund. Hun uttrykker at situasjoner som dette kan føre til interessekonflikt. Hun påpeker om denne saken spesifikt at «(…)en utleieavtale der styremedlemmer i museet inngår
(kan) føre til rolleblanding og interessekonflikt på grunn av ubalanse mellom partene.»

Ubalansen mellom en kommersiell og økonomisk sterk aktør fra det private næringsliv som Britannia Hotel og et mellomstort norsk, offentlig finansiert kunstmuseum, med betydelige kunstverdier, burde synes opplagt.

Det er fint at Johan Börjesson og Kunstmuseet imøtekommer at det eksisterer problemstillinger knyttet til avtalen de har inngått, men da i forhold til at den kan bidra til å ødelegge for private aktører på kunstmarkedet. «Det kan oppfattes som egeninntjeningspolitikkens akilleshæl at den skulle kunne få slike konsekvenser». Til museets forsvar skriver han: «Det var ikke mitt inntrykk under diskusjonene om avtalen at alternativet for Britannia skulle være å kjøpe inn verk, eller at vi har tatt dette oppdraget fra noen andre.»

Kanskje burde Börjesson begynt i den andre enden? Istedenfor å anta at Britannia Hotel ikke tjener på langtidslån av verker fra museumssamlingen, burde man ha undersøkt og forhørt seg med private aktører om denne typen avtale vil kunne undergrave kunstmarkedet.

Börjesson skriver i sitt innlegg at «Borgersen fikk vite om samarbeidsdiskusjonene med Britannia før selve avtaleteksten var påbegynt.» Britannia Hotell åpnet fullt utrustet med takserte, innrammede verk fra Heblersamlingen den 1. april. Den 28. februar i år begynte Borgersen sine samtaler med ansatte ved TKM om å dekke Heblergaven og det vi da trodde var en temporær utstilling på Britannia Hotell. En måned tidligere fikk vi forklart at museet ikke hadde tenkt å gå offentlig med det vi altså trodde skulle være en utstilling på Britannia, noe vi allerede da oppfattet som uvanlig.

AST har flere ganger etterlyst en liste over hvilke verk av de ca. 1 500 som museet forvalter fra Heblergaven som skal inngå i avtalen, men denne listen var ikke ferdigstilt da vi publiserte saken tre arbeidsdager før åpningen av hotellet. Den har heller ikke blitt sendt oss i ettertid. Hvis det stemmer at selve avtaleteksten mellom museet og hotellet ikke var påbegynt før Borgersen begynte sitt arbeid med Heblersaken sent i februar, og dermed skal ha blitt utformet og signert på noen uker, gjør det oss oppriktig bekymret over hva det er museet har begitt seg ut på, men også over hvor skråsikker museumsdirektøren virker i sitt tilsvar om hvor gjennomarbeidet og sikker denne avtalen skal være, både når det gjelder «de strenge museumsfaglige og kommersielt funderte krav som avtalen omfatter», slik han beskriver det selv.

Selv etter å ha lest tilsvaret fra Johan Börjesson er følgende spørsmål rundt forståelsen av det etiske regelverket uavklarte:

Hva slags ansvar har museet og MiST overfor verk og samlinger donert eller innkjøpt til museumssamlingen, når det gjelder visning og utlån til eksterne aktører?

Hva slags ansvar har museet og MiST overfor verk og samlinger donert eller innkjøpt til museumssamlingen, når det gjelder visning og utlån til egne ansatte eller styremedlemmer?

Dette er spørsmål som er likså «riktige» og ikke minst viktige som de Trondheim Kunstmuseum ønsker å ta del i.