Den meningsløse dialogens nødvendighet

En inngangsbillett til Dora García-utstillingen ved Trondheim Kunstmuseum, som åpnet 26. mai, gjelder hele sommeren. Etterhvert demrer det for meg hvorfor. Det som først virker som dårlig butikk er en handling av ren nødvendighet. To ganger har jeg måttet gå fordi lysene slukkes og det er over stengetid. Dette er, kort sagt, en av de mest informasjonstette, komplekst sammenflettede, multifasetterte og ikke minst stedbundne og tidkrevende utstillingene museet har invitert til.

Kryptiske streker, notater, sitatbrokker og figurer fyller andreetasjens midtrom, der en statisk og ordløs performance mellom et ungt par utspiller seg. Dette midtrommet er flankert av filmverk i hvert av rommene i sidefløyene. Sju filmer med varighet på eksempelvis 45 minutter, 49 minutter, 53 minutter og 90 minutter – rene helaftens spillefilmen – ruller avgårde samtidig. I Skulptursalen står en glassmonter med to notatbøker med påskriften Jacques Lacan «L’Amour».

Monteren med bøkene fungerer som bindeledd – og det på to vis: Som fysisk bindeledd mellom blant annet det velkjente fotografiet av Gruppe 5 samlet rundt en modernistisk skulptur på den ene kortveggen, og fotografier av flere unge menn i en svært lignende oppstilling, på den andre. Men her ligger det nettopp noe i tittelen – et pek mot sammenbindende kjærlighet – som kan leses mer abstrakt, om hvordan kunst kan fungere som kjærlighet nettopp ved å samle og engasjere mennesker. Også tittelen på fotografiene peker mot det amorøse. De har fått gruppenavnet The Romeos/Romeoene på flere språk (med denne kjekkas-betegnelsen er det ikke til å unngå lese inn et ørlite spark mot det mannsdominerte Gruppe 5, eller de andre mannlige kjendiskunstnerne som henger avbildet på samme vegg, forøvrig).

Fotografiene er å regne som informasjonsplakater til nok et performance-arbeid, som vil utspille seg både innenfor museets vegger og i Trondheims gater – altså på begge sider av kunstinstitusjonens dørterskel. Som om ikke dette var nok, har et kart og en bok på sokkel i museets trappeoppgang fått nettopp tittelen Terskel. Dette er en del av en svært omstendelig og informativ bokutgivelse med tekst og bilder, som har dokumentert drøyt femti dører/inngangspartier til alle typer åndelige fellesskap i Trondheim. Her er det gjort et stort arbeid som er hjulpet av korte og konsise tekster som beskriver de forskjellige trossamfunnene. Boken er gjennomarbeidet og appellerende, og er et godt eksempel på hvordan tilreisende mennesker noen ganger kan legge merke til påfallende ting i de lokale innbyggernes egne vante omgivelser. I dette tilfellet vil det si å gjøre menneskene i Trondheim oppmerksomme på hvor mange åndelige fellesskap som holder til på et relativt lite område.

Utstillingens tittel er Love comes from the most unexpected places, og er hentet fra en raggaelåt som går igjen i et av utstillingens filmverk. Garcías arbeider har videreutviklet seg – med utgangspunkt i kjærlighet som tema – rundt noen løsrevne sitater av den franske psykoanalytikeren og filosofen Jacques M. Lacan (1901 – 81). Men på arket jeg får utdelt, som skal gi en kort innføring i kildene eller referansene som dukker opp eller nevnes i utstillingen, teller jeg drøyt tjue navn. Fra den argentinske litteratur- og kunstteoretikeren Oscar Masotta (1930 – 79), som nettopp var interessert i nevnte Lacan, via den amerikanske stumfilmskuespilleren Buster Keaton (1895 – 1966) til den irske forfatteren James Joyce (1882 – 1941).

Selv om ingen av disse biografiske opplysningene er nødvendige for å kunne ta inn over seg denne utstillingen, må det likevel konstateres at det innviklede førsteinntrykket ikke kan nøstes opp i kjapt eller gjøres kort prosess på, som en gordisk knute. Det eneste som her må til, er tid.

Utstillingens hovedfilm Segunda Vez sender oss i flere retninger, men ovennevnte Masottas bedrifter innenfor den argentinske avantgarden på 1950- og 60-tallet går som en rød tråd gjennom alle de 90 minuttene. Vi hører humaniorastudenter diskutere Masottas banebrytende performative arbeider, som ofte tolket tekster eller tok utgangspunkt i idéer fra Lacan. Filmen står i relasjon til en annen film – The Joycean Society – som vises i den motstående fløyen. Her ser vi en gruppe eldre, presumptivt akademiske, mennesker sitte rundt et bord og diskutere James Joyce’s siste store romanverk Finnegans Wake (1939). Filmen vises over et massivt teppe, kalt What is Finnegans Wake about?, der spor etter notatskriblinger med forslagsvise stikkord er vevd inn som mønster i tekstilet. Skriften minner om håndskriften på notatboken fra monteren i Skulptursalen.

Slik dannes det stadig tettere forgreininger i denne utstillingen, for mange i antall til at det er hensiktsmessig å ramse opp alle de koblingene som undertegnede fant i løpet av sine tre besøk på til sammen over seks timer.

Likevel, et fellestrekk ved verkene er dialogen mellom mennesker. Men måten det ofte er filmet på – lyden av et menneske som snakker mens ansiktet på et annet lyttende menneske vises – skaper en følelse av at man hele tiden havner midt i noe. Noen ganger overværer jeg ren svada om for eksempel rydding av kontorpulter. Det gis aldri mer kontekst enn bruddstykker, referanser og henvisninger. Dette gir en følelse av forvirring, men innenfor scener der alle virker like spørrende: Akademikerne, som ikke later til å ha fyllestgjørende forklaringer på Joyce’ nær sagt ugjennomtrengelige bok; studentene, som femti år etter forsøker å forstå Masottas undertrykkende Argentina; eller rett og slett mangelen på dialog mellom de to unge kvinnene som står vendt mot hverandre i stillhet i midtrommet. Her kommer også Romeo-performancen inn: De såkalte romeoene skal sjekke opp mennesker i og utenfor utstillingsrommet (selv er jeg glad for å ha sluppet unna denne opplevelsen, de jobber visst ikke helg).

Det undertrykte Argentina som historisk bakgrunn, spillet med tradisjonelle og potensielt skadelige kjønnsposisjoner og ikke minst det å sitte igjen med følelsen av forvirring etter å ha sett videoverkene, skaper et snikende ubehag. Her foregår stillingskriger, psykologisk manipulering og forsøk på å finne frem til en klarhet som til syvende og sist uteblir.

Selv om utstillingen altså handler om kommunikasjon mellom mennesker, er den også åpen om at dialog ikke nødvendigvis alltid, eller kanskje svært sjeldent, fører til den helt store innsikten. Den belyser hvordan kommunikasjon kan brukes svært destruktivt, til å forlede og undertrykke andre mennesker. Imidlertid er det ingen tvil om at dialogen er nødvendig og at samtale bringer folk sammen i meningsfylte fellesskap. Langsomt åpner denne horisonten seg, og helheten fortoner seg ikke lenger som sprikende, men som overraskende konsis. Selv om Dora García støtter seg til store tenkere (her dryppes Hegel inn i én passasje, mens Henry Van de Velde får ringe litt i bakgrunnen et annet sted), gjør hun det på en lett måte, fristilt fra krav om en ytterligere akademisk forståelse. Hun løfter ubesværet ut sitater fra kanon nærmest på ordklang, som inspirasjon. Totalen er helstøpt. Tidkrevende, men ditto tankevekkende. Det er lite annet å påpeke her enn at drøyt seks timer på diverse pinnestoler er en smule for hard kost.