I museets irrganger

løpet av få minutter piskes jeg inn i en slags stemning av momentum. Vi har fått beskjed av resepsjonisten om at vi har kort tid på oss. Med hvert vårt instruksjonsark i hendene runder min medbesøkende og jeg hjørnet utenfor Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum – forbi gullsmeden. Vi har billett til kl. 11 denne fredagen, og idet vi når baksiden av bygningen, begynner Nidarosdomens klokker å slå – som om hele byrommet er med på dette arrangementet. En dør slår opp og avslører et lagerrom i museumsbygningen. En kappekledd ung mann ønsker velkommen.

Denne åpningen via bakveien er like skjerpende på sansene som den er beskrivende for Edvine Larssens prosjekt Situations/Situasjoner: Her skal den tradisjonelle museumserfaringen, den vante holdningen til «rommet», muligheten for å trekke seg inn i det tilvendte, utfordres eller opphøre. De negative rommene skal undersøkes.

I kjernen av prosjektet ligger en reforhandling av «rom»-begrepet – forankret i Larssens ph.d-prosjekt med det japanske begrepet «Ma» som omdreiningspunkt. Rom i denne betydningen er ikke en avgrenset og lettdefinerbar fysisk størrelse. Det har i tillegg betrakteren med i beregningen og forsøker å “romme” en bevissthet om interaksjonen med de fysiske rammene. Dette var da også tydelig på Trøndelag Senter for Samtidskunst i 2013, da Larssens nokså monumentale svarte bånd oppfordret til å erfare rommet gjennom installasjonen, fremfor bare å se på selve installasjonen. Objekt, rom og betrakter er tre faktorer som ikke kan eller skal tenkes isolert i dette kunstnerskapet.

Og det er med en slags skjerpet observasjonsevne vi får utdelt noen gjennomsiktige plastplater i syntetiske farger og blir bedt om å sitte pal ved siden av hverandre uten annet på agendaen enn å ta oss tid til å se oss om og lytte til ventilasjonsanleggets litt brustne susing – bygningens mekaniske åndedrett. Det er en frihet i dette løse skriptet, samtidig som det gjør det klinkende klart at uten betrakterens dedikerte vilje – min evne til å ville åpne meg opp for det som kommer – vil dette by på ubehagelig, pinlig stillhet.

I løpet av de neste drøyt 40 minuttene loses vi som tospann gjennom den omfangsrike og  delvis mørke institusjonsbygningens bakganger, trappeoppløp og arkivrom – steder jeg verken har sett eller befunnet meg i tidligere. Jeg skjønner i førstningen ikke helt hvorfor de to guidene er ikledd kappelignende, lett sci-fi-aktige klær. Det litt innstuderte, rakryggede, nøytrale kroppsspråket gir riktignok en følelse av at de spiller en rolle og ikke er mottagelige for spørsmål, men det skaper en usynlig vegg mellom oss. Det er kanskje nettopp derfor de har kapper: Et uniformert signal om at vi bare må «følge på» og «følge med». Som det heter seg på Larssens katalogforside: Theatrical, but not theater. Architetonic, but not architecture. Sculptural, but not sculpture.

Det lyses med lykter gjennom plastgjenstander, langs konturene av en rekke gamle stoler, på kunsthåndverk og lett nedstøvede malerier. I et intervju uttalte Larssen: «I have been reading Mieke Bal lately, and she talks about research as looking closely(…)». Det er ikke vanskelig å ta henne på ordet her. Jeg henger imidlertid ikke alltid med på resitasjonene fra gamle brev som trekkes opp av arkivskuffene. Jens Thiis’ maskinskrevne brev om innkjøp av et interiør skaper definitivt en følelse av «behind the scenes», all den tid det understreker hvordan de ansatte jobber og tilrettelegger, men det er mer opplevelsen av rommet og de usagte situasjonene som treffer. Det jeg innbiller meg er japansk diktning og bruddstykker av åpen filosofering – à la «Refleksjon kan også være abstraksjon», resitert foran en mengde gamle speil – sier meg ikke så mye akkurat der og da. Men etterhvert som ord og handling fortsetter å påvirke, skapes en undring og en vilje til for eksempel å omforme speilflatene til bildeflater som visuelt bretter rommet sammen. Helhetseffekten synes å være det fremste mål, fremfor enkeltpunkter på linjen.

For fornemmelsen av det skulpturelle ved omgivelsene, det poetiske i det ordinære, det regisserte ved rotet, forsterkes ettersom vi snor oss gjennom etasjene. Denne skjerpede tilstanden skyldes like mye den spatiale forvirringen som oppstår der man litt etter litt mister stedssansen. Og inne i et teknisk rom – etter at lyset blir slukket – oppfordres vi rett og slett til å omstille oss, nærmere bestemt å la øynene vende seg til det som først fremstår som et stummende mørke. Ettersom minuttene går og pupillene utvider seg, ser vi inn i en korridor med langsomt vekslende, svakt lys. En nokså fysisk opplevelse, som altså utelukkende er optisk frembrakt, utgjør et foreløpig høydepunkt. En såpass kroppslig fornemmelse av transformasjon og bevegelse inn i noe, mens man strengt tatt sitter helt stille rett-opp-og-ned på en krakk, demonstrerer på effektivt vis det Larssen insisterer på: Opplevelse av «rom» er et møte, mellom fysiske rammer, kroppen og objektene, i den oppmerksomme betrakterens bevissthet.

Ettersom man har vært høyt og lavt og tittet inn i alle mulige kriker og kroker, i mørke og stillhet, er det som om vi avslutningsvis blir spyttet ut av en maskin idet vi plutselig befinner oss i velkjente omgivelser, nærmere bestemt kjellerlokalets pyntelige samlingsutstilling. Her får vi en ny lapp, som oppfordrer oss til å besøke museets aktuelle utstillinger – som vanlig. Og det er vel denne vekselvirkningen – skiftet mellom det vante og de skjulte, såkalt negative rommene – som her er målet. Ønsket om en økt bevissthet, både overfor omgivelsene og omkring sin egen tilstedeværelse i disse. Larssens tilrettelagte rute er bygd opp i fenomenologiens navn, og ideen kunne ha vært gjort på mange vis, med andre påpekninger og virkemidler. Men allsidigheten i ruten, i hva som blir understreket, hvor enkelt og effektivt det virker, og hvordan det er regissert, overbeviser i hvert fall meg om at Larssen er en skarp observatør. En stadig mer fininnstilt kunstner, som er i ferd med å avslutte en ph.d der hun har forsket, eksperimentert og lært å kommunisere dette.

Edvine Larssen,
Situations/Situasjoner
2. desember 2017 – 7. januar 2018
Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum