25 år som kunstbyråkrat

Kjersti Lerseth begynte i sin jobb for Trondheim kommune i 1992, etter en stor omorganisering i kommunesektoren. Den nye kommunaldirektøren, Vigdis Moe Skarstein – som senere fungerte som nasjonalbibliotekar over ti år – hadde da med seg en innstilling der hun ønsket folk med spesialkompetanse innen kultur. Lerseth var selv utdannet billedkunstner. I denne staben likestilte de en kunstfaglig, mer praktisk rettet utdanning med teoretisk utdanning. Billedkunst talte altså likt med for eksempel kunsthistorisk bakgrunn. Lerseths stillingstittel ble ‘Planlegger for visuell kunst’.

Etter 25 år i denne stillingen går hun av med pensjon, og ArtScene Trondheim inviterte henne til en prat.

K.L.: Jeg startet på den tiden da disse kommunaldirektørstillingene for forskjellige områder ble opprettet. Etter kort tid gikk jeg over i en rådgiverstilling, uten at dette innebar store forskjeller i praksis, selv om man da fungerte som rådgiver for direktøren. Det har jeg altså vært helt siden starten. I 1996 sluttet Moe Skarstein, og jeg fortsatte som rådgiver for kommunaldirektør for kultur og idrett, Gerhard Dalen, en stilling han hadde frem til 2008. (Siden da har Morten Wolden, nåværende rådmann i Trondheim kommune, vært kommunaldirektør fram til Ola By Rise overtok i 2015. red.anm.)

A.S.T.: Hvordan vil du beskrive Trondheim, kanskje særlig med henblikk på byens kunstfaglige miljø, på denne tiden? Altså i og rundt 1992.

K.L.: Byen hadde et sterkt kunstfaglig miljø på den tiden, men kommunens tilbud og aktivitet på området var begrenset. Det eksisterte noen atelierfellesskap som hadde grodd frem på 1970-tallet i forbindelse med kunstskolen og kulturskolen. Det vokste frem ateliertilbud enkelte steder i byen. Men på slutten av 1980-tallet fikk kommunen en utsmykningsordning. Jeg tror det var i 1988, for å være eksakt. Utover dette stod vi for et driftstilskudd til henholdsvis daværende Trondhjems kunstforening, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Kunstnersenteret (TSSK). Kommunen var også inne med tilskudd til Kunstskolen. Det eksisterte også et kommunalt kulturstipend på denne tiden – som altså kunne gå til aktører innenfor alle kulturfelt. (Red.anm. et stipend Lerseth selv ble tildelt som utøvende billedkunstner på 1980-tallet.)

Om du ser mer spesifikt på kunstmiljøet i byen på tidlig 1990-tall, vil jeg si at dette miljøet hadde vokst ut fra tiden da Kunstskolen ble til dagskole i 1974 – altså til en fireårig høyere utdanning. Og tiden etter Kunstneraksjonen samme år. Da tok det fart. Utover 1970-tallet fikk man nok et mer levende kunstmiljø, der yngre generasjoner kom til.

A.S.T.: Hva var din bakgrunn i tilknytning dette miljøet? Din rolle i tiårene forut for din inntreden i kommunen?

K.L.: Jeg begynte på kunstakademiet i 1975. Med skulptur. Før dette hadde jeg drevet mye med tekstil. Jeg hadde billedkunstneren Siri Aurdal som underviser. Hun tilførte utrolig mye. Vi hadde så utrolig mange interessante samtaler om kunst sammen. Hun var virkelig nytenkende i sin generasjon. Hun  slet dessverre med en del sykdom, så vi fikk etterhvert andre lærere i kortere perioder. I min tid med skulptur hadde jeg billedhugger Karl Johan Flaathe som underviser en kort periode før han døde i 1975. Mens han levde, bidro han med mye til Trøndelag Bildende Kunstnere.

A.S.T.: Kan du kommentere din tid som kunstner, hvilke valg traff du?

K.L.: Før kunstutdannelsen var jeg jo innom Husflidskolen og slikt. Der jobbet man jo med tekstiler. Men jeg overdrev nok, jeg slet meg ut med dette og fikk en form for yrkesnevrose, altså betennelse i armer, nakke og håndledd. Det er fysisk hardt arbeid. Jeg synes fortsatt at tekstil er flott! For ikke så mange år siden var vi i Oslo i forbindelse med Marit Paasches Hannah Ryggen-utstilling (red.anm. «Vi lever på en stjerne», vist på Henie Onstad Kunstsenter, 2014). Det at Ryggen – som vi har hatt hengende her i Trondheim i en årrekke – ble vist i Oslo, tror jeg var noe av nøkkelen til at hun på nytt fikk internasjonal anerkjennelse. Altså at det ble oppmerksomhet rundt henne i billedkunstkretser, også i utlandet.

A.S.T.: Så du mener at Trondheim har en stor jobb i å synliggjøre byens «kunstressurser» fremover?

K.L.: Det er behov for at både institusjoner, det offentlige og reiselivsnæringen videreutvikler samarbeidet for å få gjort folk oppmerksomme på hva de har, ja.

A.S.T.: Du har, med tanke på det tidsspennet vi nå taler om, en lang periode som kunstner. Fortell litt mer om dette.

K.L.: Jeg har vært langt unna tekstil med det jeg senere jobbet med. Jeg jobbet med tredimensjonale objekter og også foto en periode. Foto inngikk ofte i andre prosjekter. Og jeg hadde et kunstnerisk oppdrag på distriktshøgskolen i Bø. Og jeg har hatt flere offentlige innkjøp. I Olavshallen, øverst i de interne avdelinger, tror jeg det fremdeles befinner seg en slags portal som jeg gjorde en gang på 1980-tallet. Jeg deltok på flere kollektiv- og gruppeutstillinger i disse årene, og hadde også separatutstillinger, blant annet i Trondhjems Kunstforening i 1991. Så ja, mellom 1981 og 1992 var jeg yrkesaktiv som kunstner.

A.S.T: Du omtaler dette som en avsluttet periode? Altså et virke som sluttet da du startet i kommunen?

K.L.: Jeg forsøkte å jobbe dobbelt, kan man si, og jeg gjorde et utsmykningsoppdrag så sent som i 1994. Men jeg måtte legge det bort. Jeg syntes, ærlig talt, det hadde vært et nederlag å måtte redusere det jeg var profesjonelt utdannet som, til en hobby. Det ble ikke rett.

A.S.T.: Gjorde en slags habilitetsproblematikk seg også gjeldende i denne forbindelse?

K.L.: Fagmiljøene blir aldri så store. Det er alltid noen som kjenner noen. Jeg har troen på at man må være veldig ærlig. Om man står i fare for ikke å ta de rette avgjørelsene på grunn av visse forbindelser eller en bestemt bakgrunn, så bør man trekke seg tilbake og la andre vurdere ens habilitet. Men tross alt – jeg kjente «alle» da jeg startet i kommunen.

Jeg synes at det er greit at disse habilitetsdiskusjonene kommer opp i ny og ne. Habilitetsproblematikk i offentlig forvaltning er svært viktig! Vi har nylig hatt det i Norsk Filminstitutt og Kulturrådet. Men det kan tippe over og slå helt motsatt ut. Det blir for lettvint og unyansert slik som enkelte medier har slått disse sakene opp.

A.S.T.: For å komme mer inn på din rolle i det kommunale byråkratiet, kan du nevne noen eksempler på tidlige prosjekter du var involvert i i din stilling?

K.L.: Jeg begynte som sagt i april 1992 og i juni samme år fikk jeg forespørsel om etablering av atelier i den da nylig nedlagte skolen på Lademoen. Lademoen Kunstnerverksteder (LKV) var slik sett mitt første prosjekt. Kunstnerstanden hadde lenge ønsket flere nye og bedre lokaler. Så dukket denne muligheten opp – med et tomt skolebygg. På samme tid, over i et annet kulturfelt, så etablerte Teaterhuset Avant Garden seg i Folkets Hus. Dette stod ferdig i løpet av 1992 og ble jobbet med før jeg begynte i min stilling. På hjørnet av Olavshallen var det på denne tiden flere atelierer og et teaterhus. Kommunen så på muligheten for å selge Bakke Gård og Kjøpmannsgata 42.

Folk fra Trondheim Bygg og Eiendom, representanter fra kunstnerne og jeg jobbet med dette vinteren gjennom og over i 1993. Det ble skaffet midler til veie for å gjøre en slags grov tilrettelegging av bygget på Lademoen. Vi utredet behovet først og skaffet midler til det aller nødvendigste. Og de første kunstnerne flyttet inn allerede samme år.

A.S.T.: Kunne du sagt litt mer om ateliersituasjonen i byen på denne tiden?

K.L.: Før LKV ble opprettet, hadde vi noen atelierer i Dronningens gate, i det som hadde vært en husflidskole. Odd Reitan ville gjøre det om til eldreboliger, altså som en gave. Kunstnerne der flyttet til henholdsvis Ilsvika, og etablerte seg etterhvert som Atelier Ilsvika – og til Gregus gate på Lademoen. Slik ble Gregus kunstnerverksteder dannet. Kunstnerne har det bra der i dag, har jeg inntrykk av.

Atelier Ilsvika ble etablert i 1997 som et tverrfaglig arbeidsfellesskap, ut i fra et miljø som oppstod på 1980-tallet. Her så man en blanding av kunstnere og arkitekter. Så flyttet de inn i lokalene til Koteng Eiendom, i den gamle Spikerfabrikken. Nå har de nokså dyr husleie. Eller, sagt på en annen måte, så synes nok de øvrige firmaene som er der, at de betaler vanlig leie, men for kunstnerne oppleves dette beløpet som for høyt, til tross for at de mottar noe støtte fra kommunen.

A.S.T.: Ja, om man ser på situasjonen i hovedstaden, har man jo nettopp diskutert kommunens rolle opp mot opprettelse av eller støtte til flere atelierplasser? Marianne Heier var jo blant andre nylig ut i media om dette.

K.L.: Oslo kommune har jo også gjort noen grep i form av et prinsippvedtak knyttet til husleienivå på lokaler som de selv leier ut. Men det er jo sikkert mangel på lokaler. Det er jo så mange kunstnere der. Det er forøvrig nokså mange kunstnere i Trondheim også nå. Men de siste tallene jeg har hørt, er noen år gamle, så det kan ha økt ytterligere. Men det at flere kunstnere blir i byen nå, er veldig bra!

A.S.T.: Dette har jo mange snakket om over noen år nå. At vinden er snudd. Hvordan vil du historisere her, sett fra ditt perspektiv?

K.L.: Det var veldig mange negative røster en periode. Det skjedde mye på 1990-tallet, opplevde jeg, men det må ha vært en «dupp ned» etter 2000. Da møtte man hele tiden denne sammenligningen «Se på Bergen! Se på hva de har gjort i Bergen!» Mange hadde kanskje ikke innblikk i alt før de felte en dom. Hva det var som forårsaket denne «duppen ned», eller hvilke faktorer som har spilt inn for å få dette til å snu, er et godt spørsmål. Jeg har mange spørsmål omkring dette selv. Det er selvfølgelig bra at man «ønsker seg ut!» og vil flytte til andre steder og bo der for en forandring. Men mange som utdanner seg andre steder, flytter tilbake hit nå. Det er en positiv utvikling for Trondheim som by. Det er en optimisme i byen for tiden, føler jeg. Kulturrådet har vært på befaringer og hatt møte her, og de fikk høre unisont fra miljøet at det utvikler seg positivt for tiden.

Hva angår utdannede kunstnere, hadde jeg nok en viss bekymring for de internasjonale masterne på Kunstakademiet. At det var en stor risiko for at de ville dra etter endt utdanning. Men folk vil jo faktisk bli! Men en utfordring som vi har i årene fremover, er at vi må skape flere atelierplasser.

A.S.T.: Hvordan vil du betegne dekningsgraden her, sammenlignet med resten av landet? RAKE Atelierfellesskap på Svartlamon er jo et nyere eksempel, men som nå er fullt.

K.L.: Troms Fylke, altså Tromsø inkludert, har vel kanskje bedre dekningsgrad, men jeg tror Trondheim harnest størst dekningsgrad etter dem – om man ser antall kunstnere opp mot antall atelierplasser. Jeg tror det nå er oppe i 50 % av kunstnerne i Trondheim som har en eller annen form for subsidiering her.

Produksjonslokaler for kunstnere, og nå sikter jeg til alle slags kunstnere, er viktig. Visuell kultur, som er den kunstnergruppen som tjener minst av alle, var jo tidligst ute med å prøve å skaffe seg dette. Det å tilby rimelige produksjonslokaler ser jeg som et kulturpolitisk virkemiddel. Dette har politikerne våre vært opptatt av siden jeg startet. Dette var etablert før jeg tiltrådte, men jeg har nok vært med på å utvide dette tilbudet.

A.S.T.: Erindrer du noen kamper om kunstens plass i samfunnet, sett fra et offentlig forvaltning-ståsted?

K.L.: Det er jo en av de viktige diskusjonene man ser i en by: Hvordan opprettholde et mangfold i en bydel som for eksempel Nyhavna. Da handler det om mer enn penger! Dette blir spennende og utfordrende for de som skal jobbe med dette i årene fremover.

A.S.T.: Har du flere eksempler her?

K.L.: Hele Svartlamoen er et tydelig eksempel på ulike interesser som drar i ulike retninger. Her møtes mange prosjekter og visjoner. Jeg synes personlig det er så artig å gå rundt omkring på Svartlamoen i dag og bare se. Der er det hele tiden utfordringer i det å drive og å ivareta gode vilkår for den driften som er der. Det er mye spennende som skjer der, og da Kulturrådet var på besøk og så de nye selvbyggerhusene, tror jeg at det var en morsom overraskelse for dem.

A.S.T.: Du har vært direkte involvert i næringsstiftelsen på Svartlamon, ikke sant?

K.L.: Ja, jeg ledet interimstyret for Svartlamoen Kultur- og næringsstiftelse i 2004-06. Den ble endelig stiftet i 2006. De siste leietakerne flyttet inn i disse lokalene i 2009, og RAKE atelierfellesskap enda litt senere. Hele prosjektet kan vel betegnes som en trang fødsel. Det tok tid å få det i stand, men det viktigste var at vi fikk gjennomført det. Det ble nok litt amputert, det ble så dyrt at vi måtte begrense det, men det er ikke sikkert at det har blitt så mye dårligere enn det vi først så for oss. Det er, som sagt, tøft å drive.

A.S.T.: Hva så dere opprinnelig for dere, da?

K.L.: Opprinnelig ble det laget en mulighetsskisse som inneholdt en kombinasjon av bolig og arbeidslokaler. Dette måtte vi forenkle slik at alle lokaler i hovedsak er knyttet til kulturproduksjon. Verkstedhallen er i tillegg også en formidlingsarena.

A.S.T.: Bildet av en mangslungen jobb kommer mer og mer til syne. Hvilke områder har du jobbet med?

K.L.: Jeg har jobbet med museumsområdet og hele opparbeidingen av filmområdet i tillegg til det visuelle kunstområdet. Jeg hadde ansvar for å utarbeide kommunens utsmykningsordning, (red.anm, omtalt første gang i Billedkunst 1/03 av Ingvill Henmo) altså det som skulle bli en omfattende satsing på kunst i offentlig rom. Kommunens ordning før dette var nokså lik andre utsmykningsordninger i landet.

A.S.T.: Hva slags årsaker lå til grunn for å ta den allerede etablerte utsmykningsordningen opp til revisjon?

K.L.: Jeg så at alle beslutninger skjedde et annet sted hva gjelder avsetning av midler. Det var opp til de som bestilte byggene, å foreslå budsjett for kunsten. Selv om det i forskriftene stod at en halv til to prosent av den totale byggesummen skulle brukes på kunst, så jeg at kulturadministrasjonen selv hadde liten innvirkning på slikt, og at det i praksis ble brukt langt mindre enn minimumsgrensa på en halv prosent.

Jeg jobbet da frem en ny ordning som satte kunstfaglig kompetanse i sentrum. Her ble det bestemt at det skulle opprettes en stilling, som det skulle vise seg at Ulrika Wallin tiltrådte -hun løste dette på en fantastisk måte. Det ble et viktig vendepunkt for oss!

A.S.T.: Når var dette, med tanke på din historisering omkring Trondheims opp- og nedturer som kunst- og kulturby?

K.L.: Det var jo gjennom 1990-tallet at jeg så dette. Men det var først etter Tusenårsjubileet i 1997 at jeg fikk tid til å se ordentlig på dette systemet. Dette ble lagt frem for bystyret i 2002. Og da ble ordningen faktisk énstemmig vedtatt! Ulrika startet så i 2003. Det var Kultur-, idretts-

og friluftslivskomiteen som diskuterte rådmannens forslag i halvannen time før de vedtok å slutte seg til rådmannens innstilling. Men de hadde ett tilleggsvedtak i sin innstilling til bystyret, og det vektla den såkalte brukermedvirkningen, altså at de som skal bruke bygget kunsten er tiltenkt, har et ord med i laget.

A.S.T.: Synes du at dette var et godt tilleggsvedtak, altså at brukerne av bygget får være med å si sin mening omkring kunsten?

K.L.: Dette har etter min mening økt eierskapsforholdet til de som har fått kunst. Det er plassert veldig, veldig mye kunst i offentlig rom – inne og ute.

A.S.T: Når så mye plasseres i offentlig rom, og da kanskje særlig i utendørsområder, kommer det jo utfordringer angående vedlikehold?

K.L.: Kunst i uterommet er krevende å vedlikeholde, og behovet for vedlikehold øker selvfølgelig med størrelsen på samlingen. Dette er en utfordring som vies oppmerksomhet, men det er og blir en krevende oppgave framover.

Men å etablere denne utsmykningsordningen har vært det største jeg har gjort, altså som planlegger og å få den vedtatt. Det er ikke lenge til det er brukt 200 millioner kroner på kunst i denne ordningen! Men jeg er også veldig glad for at vi har fått på plass kunsthallen – etter en lang og kronglete vei, riktignok. Hele det kvartalet, slik det har blitt, med bibliotek, kunsthall og litteraturhus samlet, er jeg veldig glad for å ha fått være med å etablere.

Innenfor et annet felt er jeg også glad for å ha fått på plass en ordentlig filmordning, som inkluderer en filmkommisjon, filmfestival, et regionalt filmsenter og et filmfond. Dette er et samarbeid mellom Sør-Trøndelag fylkeskommune og oss. Jeg skal ikke ta æren for Kosmorama – for det var filmfolk og politikere som hadde engasjementet – men det ligger under mitt saksbehandlingsansvar. Det har skjedd mye på ti år, og dette har det vært veldig spennende å jobbe med.

A.S.T.: Hvor mye har du samarbeidet med kunstmiljøer utenfor Trondheim? I regionen, kanskje først og fremst?

K.L.: Mye på filmområdet. Lite med kunstmiljøene. Når den nye fylkeskommunen får «satt seg», tror jeg vi har ganske mye bra å jobbe med. Vi har noen tradisjoner i Sør-Trøndelag som vi kanskje kan ta med videre.

A.S.T.: Hvordan har du vært involvert i gjestekunstnerordningen?

K.L.: Den internasjonale gjestekunstnerordningen må nevnes, ja. Den startet vi tilbake i 1996 med de første gjestekunstnerne. Det var et samarbeid med LKV og fylket. LKV drifter, og vi og fylkeskommunen finansierer. Det vi gjør nå, er å forhåpentligvis få etablert to nye gjesteleiligheter i det tilstøtende gymbygget, som altså LKV skal administrere. Men dette skal være for kunstnere innen andre uttrykk. Vi er vel først og fremst spente på kostnadene her, men byggingen av disse påbegynnes straks.

LKV, fylket og Frøya kommune har også samarbeidet om å tilby et kortere opphold for disse gjestekunstnerne på Sula Fyr, at de får noen dager der i tillegg til i Trondheim, og nå prøves det også ut et tilbud om opphold på Stokkøya, Fosen. Det vi diskuterer nå, er om det kan etableres flere slike satellitter, slik at de tilreisende kunstnerne får kommet seg rundt til enda flere steder i regionen. Det at vi i Trondheim samarbeider med resten av regionen blir veldig viktig fremover.

A.S.T.: Én hendelse som det hersker litt uklarheter om, er hvordan det på midten av 1990-tallet kom i stand at Trondhjems kunstforening gav både bygg og samling til den nye knutepunktinstitusjonen Trondheim Kunstmuseum.  Her kan kanskje du komme med en oppklaring?

K.L.: I 1992 ble stortingsmeldingen ved navn «Kultur i tiden» lagt frem. Den nye ordningen med de såkalte Knutepunktinstitusjonene ble vedtatt, altså opprettelsen av regionale landsdelsinstitusjoner og institusjoner som ble fullfinansiert av staten. Det aller første møtet jeg var med på i Kulturdepartementet, var i 1994 i forbindelse med opprettelsen av knutepunktinstitusjonene. Staten ble pådriveren. De ville legge mer penger på bordet for at kunstsamlinger i de største byene fikk drivbare forhold. Og det var jo ofte Kunstforeninger, som tilfellet var i Trondheim, som var det nærmeste man kom en museal kunstinstitusjon. Det ble satt i gang en samtale mellom institusjonene, staten, kommunen og fylkeskommunene. Kulturdepartementet mente at de ikke kunne gi tilskudd til samlinger eid av medlemsforeninger. Dette var en institusjonstype de mente ikke kunne være mottaker av statlige tilskudd med denne nye ordningen.

A.S.T.: Men det må ha vært noen store utfordringer i dette?

K.L.: Det var et dilemma for kunstforeningen å sitte på en så stor samling mens de slet økonomisk. Det lille tilskuddet de hadde fra kommunen fra før av, var ikke nok. Det var med årene blitt et stadig større behov for å behandle samlingen som en omfattende museal samling. De gikk til sist med på å gi bygg og samling til den nye ordningen. Som kompensasjon fikk de Bispegata 9 A, ved siden av, med etablert cafédrift, overført som sin nye eiendom. Dette ble deres tilholdssted, et bygg som tidligere var leid ut av Trondheim kommune. Café Ni Muser ble en virksomhet de fikk inntekter fra.

A.S.T.: Du sier «til slutt gav de fra seg samling og bygg»?

K.L.: Ja, det var et voldsomt engasjement. Jeg tror de gikk med på det med tungt hjerte, i hvert fall for mange.

A.S.T.: Kunstmuseet ble omsider etablert i 1997. Men ikke lenge etter så vi en stor museumsreform i regionen – og i landet forøvrig. Her har jo kommunene vært tungt involvert, altså i denne landsdelen, i etableringen av Museene i Sør-Trøndelag, MiST.

K.L.: Ja, hele museumsreformen var en omfattende og langvarig prosess. I den stortingsmeldingen som kom i 2002, tok staten initiativ til en stor reform på museumsområdet. Det var jo et forferdelig høyt antall museer i Norge! Det staten så for seg, var at flere museer kunne slå seg sammen, altså å etablere større fagmiljøer og gi dem mulighet til å vokse, også økonomisk. Staten la i utgangspunktet et par hundre millioner i potten for å få dette i stand. Fylkeskommunene fikk ansvaret for å lede prosessen i regionene. Det var en type ansvarsfordeling mellom region og kommune på museumsfronten. Da reformarbeidet ble satt i gang, var det mye engasjement fra museumssiden. Det ble et samarbeid mellom fylkeskommunen, de berørte museene og deres vertskommuner.

A.S.T.: Hva er dine tanker omkring denne prosessen? Du sier det ble dradd i gang i 2002. Hva innebar det? Gir diverse spesialiserte museumsområder bare opp sin styring, innflytelse og egenart uten videre? Hvordan fungerte dialogen her?

K.L: Nei, ikke uten videre. Mange slike spørsmål dukket selvfølgelig opp. Det ble utarbeidet ulike modeller. Da ble det etterhvert opprettet et interimstyre, de fleste museene var jo eid av stiftelser. Disse var jo, forståelig nok, bekymret for å miste «sitt museum». Interimstyret bestod av medlemmer fra fylkeskommunen, vertskommunene og museumsstiftelsene. Jeg satt i interimstyret for Trondheim kommune. Her kom vi frem til en styringsmodell der man har en administrativ direktør, men med hver sin faglige direktør innenfor hver museumsenhet, dette for å ivareta egenart og spesifikk faglighet. Slik kom vi frem til en beslutning i 2008 om å opprette MiST.

A.S.T.: …og dette var et godt grep, synes du?

K.L.: Slik jeg ser det, nå ti år etter, så har det jo utviklet seg veldig. Museene er styrket både økonomisk og faglig.

A.S.T.: Når vi snakker om økonomisk og faglig vekst og større tilskudd, er jo dette de «store, tunge institusjonene». Men flere har pekt på at regionens vekst de siste årene skyldes mindre tiltak, noe som ble godt diskutert på det kunstfaglige seminaret i Trondheim om kunstnerdrevne visningsrom tidligere i år. Hvordan ser kommunen sitt ansvar overfor slike aktører?

K.L.: Kunstnerinitierte prosjekter har mye å si. Opprettelsen av Babel er et tidlig eksempel. Og RAKE, selvfølgelig. Og studentgalleriet Galleri Blunk. Alle disse har viktige funksjoner for å få frem de unge, uetablerte. Vi har jo vært involvert i prosjektstøtte når de har laget prosjekter, også med midler fra kulturfondet vårt. RAKE er jo nesten et slags «kunst i offentlig rom»-prosjekt i seg selv, med en plassering som var resultatet av en dialog mellom RAKE og kommunens Ulrika Wallin. Men det er jo i hovedsak snakk om mindre insentiver. Kunstnere er utrolig gode til å få mye ut av lite penger, og behovet for prosjektmidler er stort. Til syvende og sist er stimulering av det frie kunstlivet et spørsmål om politiske prioriteringer.

A.S.T.: Hvordan har du opplevd kunstnernes medvirkning i løpet av årene du har jobbet for kommunen? Har det forandret seg? Hva vil du trekke frem?

K.L: Fra starten av var Trøndelag Senter for Samtidskunst den viktigste institusjonen for kunstnerstyrt formidling. De har hatt en viktig funksjon for utviklingen av ordninger for kunst i offentlig rom, og har et potensial for å spesialisere seg ytterligere som kompetansesenter. Senteret eies jo av kunstnerorganisasjonene, som vi også har dialoger med i hvert fall én gang i året. Her presenterer begge parter hva de jobber med, og diskuterer utfordringene for området – altså både kommunen og kunstnerorganisasjonen.

A.S.T.: Dette høres jo nokså luksuriøst ut, å få årlige møter med kommunens ansatte. Slik at man kan bli hørt med sine behov på jevnlig basis.

K.L.: Kunstfeltet har kanskje ikke vært det sterkeste, som fagmiljø, for å kjempe for sine interesser. Det er jo ikke de største kunstnergruppene her, heller. Her bør kommunen, slik jeg ser det, være flinke til å lytte til kunstnernes egen organisasjon.

A.S.T.: Du nevner dialog gjennomgående. Og mange føler nok at de er blitt vant til møter med slike som deg, altså med kunst- og kulturbyråkratene. Mens andre i kunstfeltet kanskje føler at byråkratiet er vanskelig tilgjengelig. Kunstfeltet består jo ikke bare av visningssteder og kunstnerorganisasjoner, men for eksempel også av kritikk og diskusjoner i diverse fora. Tidene har jo forandret seg merkbart fra da du startet i stillingen din. Blant annet hva angår et helt nytt mediemarked og dekningen av den kunstfaglige aktiviteten i regionen. Hvordan ser du på kommunens rolle i denne sammenheng?

K.L: Kritikk og diskusjoner er viktig for å utvikle kunsten som fag, men ikke minst for å skape dialog mellom kunsten og samfunnet for øvrig. Kommunen har få virkemidler når det gjelder utviklingen av mediemarkedet, men kan på ulikt vis legge til rette for at kunstkritikken finner nye kanaler og for utvikling av arenaer for debatt om kunsten. Art Scene Trondheim er jo ett eksempel på en ny kanal for kunstkritikk.

A.S.T: Mens store midler går til samlingsforvaltning og faste ansatte, heldigvis, så har jo flere og flere meldt om forventninger om tilnærmet gratisarbeid og svært dårlig betaling til freelancere, altså personer som hele kunstfeltet har gjort seg avhengig av. Jamfør også din egen formulering om at «kunstnere er utrolig gode til å få mye ut av lite penger», som om det er noe man vil være gode i, og ikke at det er blitt slik fordi man har slitt og vært løsningsorientert med kniven på strupen. Trond Åm ved Litteraturhuset gikk jo hardt ut om dette tidligere i vår, for eksempel. Hvordan ser du kommunens rolle i denne sammenheng?

K.L.: Jeg vet ikke helt hvem det er som forventer gratis arbeid, men vi ser ofte at kunstfeltet og deres medspillere strekker seg langt for å få gjennomført prosjekter og arrangementer som de ønsker å formidle. Det er sjeldent at ambisiøse tiltak lar seg gjennomføre kun med offentlige midler, og det er alltid en utfordring å vurdere realisme og gjennomføringsevne, når kommunen skal gjøre sine disposisjoner. De senere årene har i det minste tendensen vært at kunstnerne har blitt flinkere til å stipulerer honorarer i sine prosjektsøknader.

A.S.T.: Hvordan er det å skulle slutte nå etter – om jeg kan formulere meg slik – et kvart århundre som rådgiver og tilrettelegger for kunst og kultur i én og samme by?

K.L.: Jeg slutter cirka ved nyttår. Altså akkurat 25 år, ja. Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli så lenge da jeg først startet. «Jeg skal holde to år», var det jeg tenkte for meg selv da. Men man kommer borti så mye, og det kommer alltid noe nytt. Det er så sammensatt, det som har med kunstnerne å gjøre, og alle de som bryr seg om kunst. Jeg tror at Trondheim nå atter har fått en fornyet selvtillit. Og det er godt å vite at det er tydelig fra politisk hold at denne kunstordningen med kunst i offentlig rom skal opprettholdes! Det er det bred politisk enighet om.

A.S.T.: Har du en samlende refleksjon over eget virke?

K.L.: Om jeg skal samle noe sammen her, har det vært 25 utrolig interessante år! Hvor det ene hele veien har avløst det andre. Jeg har hatt en jobb som til syvende og sist handler om samfunnsutvikling. Det er politikerne våre som legger rammene for hva vi som arbeider i det offentlige, kan tillate oss. Mye har handlet om å skape forståelse i rommet mellom politikere, kunst- og kulturutøvere og befolkningen for øvrig. I tillegg har jeg vært så heldig å jobbe sammen med fantastiske kolleger i et yrke som på mange måter er et privilegium. Det ligger masse utfordringer fremover også, som handler om utvikling av disse oppgavene jeg har jobbet med. Det å kunne jobbe strategisk og i samspill med omverdenen er alltid viktig i en slik jobb.

Jeg synes det er litt OK å slutte i en periode der mye er i en positiv utvikling. Om alle hadde sett negativt på kunstfeltets utvikling i byen nå, så hadde det ikke gitt noen god følelse å gå av etter så mange år. Alt henger sammen med alt her: Det er mange krefter som drar fremover. Kunstfeltet er ikke et parallelt løp. Men det er mye energi i kunstfeltet nå, også blant de yngre!

A.S.T.: Hvordan har byens kunstpublikum eventuelt forandret seg opp igjennom årene, slik du opplever det? Jeg har hørt om åpninger i kunstforeningen på 1980-tallet med flere tusen innom i løpet av én helg. Nylig snakket jeg med en formidler på kunstmuseet som sa seg fornøyd med at det var 200 mennesker på åpningen av Lorck Schive, Norges største kunstpris.

K.L.: Det er nok også i endring, ja. Engasjementet kommer til å vokse, tror jeg. Institusjonene har blitt flinkere til å samarbeide og å appellere til nye publikumsgrupper! Det er ikke bare til institusjonene du finner publikum heller. «Tatt av Heimdal», arrangert av Heimdal Kunstforening, er et eksempel på et artig prosjekt som når frem til et spesifikt lokalmiljø. Og nå – i motsetning til før – er det så mange flere aktører! Publikum er kanskje mere spredt nå. Men det vokser! Tror jeg. Det er ikke sånn at alle går på alt.

Publikumsutvikling og diskusjonen rundt dette er viktig, så klart! Ulike aktører har ulike forutsetninger! Det kan nok fortsatt skje mye på den fronten. Jeg tror både museer og andre institusjoner jobber grundig med dette. Men resultatene gir seg ikke umiddelbart. Kunsthallen skal jo bygge et nytt publikum. Jeg var innom der på Kulturnatten, og det kom nye studentmiljøer innom der. Det å bygge et nytt innhold – et slags kvalitetsmessig publikumsarbeid – tar tid. Og så må man være klar over at skal man kommunisere, må man være oppmerksom på at de man skal kommunisere med, forstår. Jeg føler nok, om min rolle, at jeg er blitt en slags oversetter i en jobb som denne. Det å få folk med nokså forskjellige forutsetninger for å forstå kunstfaglig problematikk til å snakke sammen og forstå hverandre.

Jeg har lyst til å få frem at det er i blandingen av kommunens og kunstnernes insentiver at ting skjer. Det er derigjennom at prosessene påvirkes. Så kommer selvfølgelig det politiske engasjementet inn. Det er viktig i alle saker. Det er jo der beslutningene til slutt tas.

Kjersti Lerseth går av som rådgiver på nyåret 2018