Kunsten å arbeide

Denne sommeren befant kunstneren Anna Ihle seg i en gullgraverhytte fra 1930-tallet, inne ved en fjord i Bindal kommune. Dagene gikk med til å lete etter gull. Om oppholdet lønnet seg får vi kanskje se når utstillingen Lysende Framtidsutsikter åpner på Babel visningsrom for kunst i kveld.

AST: I sommer dro du og tre til fra kunstmiljøet i Stavanger for å vaske gull på grensen mellom Namdalen og Nordland. Gjennom denne handlingen ville du fordype deg i arbeidet, og blant annet undersøke fenomenet arbeidsmoral. Hva ble moralen?

AI: Vi hadde noen fine dager! De andre har oppdatert meg om tanker de har fått i etterkant, at reisen har vært utviklende både på et personlig og et profesjonelt plan. Det er en fin bieffekt av en kunstproduksjon.

For å kunne gjennomføre opplegget laget jeg først et arbeidsskjema. Det var oppdelt i arbeid utendørs (gullvasking og å bli kjent i området) og innendørs (se instruksjonsvideoer, motivasjonsvideoer og samtale rundt dette). Litt som en leir, altså. Ettersom jeg ikke er noe vant til å være ute i naturen, hadde jeg forhåpninger om at de andre skulle finne seg mer til rette i situasjonen, enn hva jeg gjorde selv. Det gjorde de derimot ikke, men heldigvis ble vi mer fortrolige med omgivelsene etterhvert som tiden gikk.

Om kveldene, og utenom selve arbeidet lærte jeg mye om Stavanger. Jeg er jo fra Stavanger, men flyttet derfra da jeg var yngre. Det viste seg at vi alle hadde sterke meninger om denne byen. Så på kveldene diskuterte vi for eksempel den økonomiske situasjonen i hjembyen min.

AST: Dette er ikke første gangen du benytter deg av temaet arbeid som utgangspunkt for dine prosjekt. For ett år siden, i Spriten kunsthall i Skien, så viste du utstillingen Driv, flyt, stikker klokka fire – et resultat av at du arbeidet kunstnerisk fra klokken åtte til fire mandag til fredag slik man gjerne gjør i mer rammebetingede yrker enn kunstneryrket. Hva er det med arbeidslivet du ønsker å finne ut av, og vise oss?

AI: Jeg er opptatt av hvordan både arbeidstid og fritid kan oppleves verdifullt. Jeg prøver å finne ut hvordan tiden etter jobb kan oppleves som rekreasjon og ikke bare være rehabilitering fram til neste krevende arbeidsdag. Jeg er fascinert av hvordan vi snakker – skryter – av protestantisk arbeidsmoral, som om skyldfølelse og stress er noe digg. Er det ikke i stedet mulig å kunne hengi seg til en jobb på en sunn måte?

Ettersom jeg som billedkunstner har et enkeltpersonforetak, lurer jeg på hvordan jeg kan sette meg bedre inn i problemstillinger som handler om andre arbeidsgrupper. Ide Katrine Birkeland (postdoktorstipendiat ved BI i Oslo) skrev en avhandling om tvangsmessig versus harmonisk lidenskap til jobben, den kan jeg anbefale! Hvordan det kan ha seg at mange klarer å lure seg inn i tvangsartet arbeid, selv de av oss som har valgt en jobb vi elsker? I boken Empty Labour: Idleness and workplace resistance tar Roland Paulsen for seg undersøkelser som viser hvordan personer på ulike måter gjør motstand mot arbeidsgiver eller arbeidsplassen sin, og at hele to timer av en vanlig arbeidsdag sløses bort. Selv kan jeg sitte i atelieret og spenne bein på meg selv, file neglene mine veldig lenge for så å lakkere, men ombestemme meg og begynne på nytt med en annen farge, eller facebooke på do. Hvorfor gjør jeg dette? Jeg elsker jo jobben min.

AST: Det å sette ut i villmarka for å lete etter gull, har en romantisk klang over seg. Selv assosierer jeg dette med Carl Barks’ skildring av gullrushet i Klondike på slutten av 1800-tallet, gjennom eventyrene til standhaftige Skrue McDuck. Hvorfor valgte du akkurat gullvasking som fremgangsmåte? Er det det eventyrlige ved gull som appellerer? Eller kanskje, det totalt uoppnåelige?

AI: Det hele ble utløst av en konkret hendelse. Jeg kom over noen som drev på med det selv, og på samme tid, overhørte jeg noen rike stavangergutter, som pratet om NAV. Jeg la disse hendelsene sammen og bestemte meg for å lete etter gull. Jeg begynte å se for meg alternative framtidsutsikter. Googla litt rundt, besøkte mannen som driver nettstedet gullgraving.no (han selger fra garasjen sin i Larvik) og kjøpte inn utstyr til et gullgraverteam.

AST: Og hvorfor akkurat mellom Namdalen og Nordland? Skal det være gull der? Jeg kom over en Dagbladet-sak fra 2002, om noen geologer som visstnok har gjort tidenes norske gullfunn utenfor Mo i Rana i Nordland.

AI: Det finnes gull i små mengder mer eller mindre overalt, men jeg ønsket å dra til et sted som har litt større forekomster. Ettersom vi alle var helt ferske som gullgravere, vurderte jeg det som viktig for motivasjonen med reelle muligheter for et positivt resultat. Vi ble tipset om tettstedet Terråk av en geolog i Rogaland. Vi bodde i en hytte som ble bygd for gullgravere på 1930-tallet, inne ved en fjord i Bindal kommune. Grunneieren har på privat initiativ, samlet et utrolig fint arkiv av historisk materiale som dokumenterer de tidligere gullgraverne. Deler av dette arkivet kommer til å være med i utstillingen.

AST: Som du har påpekt, så er det ikke tilfeldig at du kommer fra Stavanger, hvor fallet i oljeprisene rammet hardest her til lands. Hva har arbeidssituasjonen i hjembyen din hatt å si for utviklingen av prosjektet?

AI: Stavanger er avgjørende for at jeg i det hele tatt initierte Lysende Framtidsutsikter. Helt siden jeg begynte å interessere meg for spørsmål knyttet til arbeidsliv, har jeg tenkt at jeg vil tilbake til hjembyen min for et lengre arbeidsopphold. Etter oljekrisen har leieprisene her gått ned, byen er plutselig mer tilgjengelig. Jeg kan jobbe med kunst der. Noe av det jeg ønsker med dette prosjektet er jo å ta tak i menneskelige drivkrefter i hjemregionen min, og nå er en spennende tid å gjøre det.

AST: Så da kan gullet få erstatte oljen? I det dette intervjuet skrives, har jo Donald Trump akkurat blitt erklært som USAs neste president, noe som førte til store bevegelser på valutamarkedet. Verdien på oljen falt, men gull, derimot, steg ganske mye i verdi. Ved å gjøre gull til et så sentralt element i kunstverket, så lager du samtidig på et vis en referanse til global politikk og økonomi. Er du enig, og hvordan stiller du deg til det?

AI: Ja, det kan jeg absolutt si meg enig i. Det at gull er lønnsom investering, dukker opp i avisoverskrifter med jevne mellomrom. Dette året har jeg så absolutt merket meg det. Gull virker trygt. Også i løpet av valgkampen, kunne man tydelig se hvordan Trumps lunefulle og hatske taler påvirket den meksikanske pesoen. Konsekvensene av politikken gjenspeiles i økonomien, og i resten av nyhetsbildet.

Det er ikke slik at jeg rent direkte illustrerer global politikk og økonomi i arbeidet mitt, men jeg etterstreber å forstå hvordan ulike ting henger sammen i verden, og det vil jo kunne skinne gjennom på forskjellige plan i arbeidet. Jeg engasjerer meg lokalt, prøver å være anstendig og å finne nøkler til å forstå hva som skjer. Det gjelder både når jeg har fri og når jeg er på jobb.

AST: Gullvaskingen høres ut som et ganske barskt kunstprosjekt. Det virker som du har en hands on-mentalitet i resten av ditt virke også. Da du studerte tekstildesign i India gjorde du intervjuer med folk som jobbet i tekstilindustrien samtidig som du lærte deg å veve selv, og senere har du lært deg å håndtere motorsag og mestret treskjæring. Hva har det å si for deg at kunsten er godt forankret i det verdslige – for eksempel den potensielt tunge arbeidshverdagen – og at den ikke liksom flyter opp i sin egen, institusjonaliserte kunstneriske sfære?

AI: Det er skamviktig for meg! Kroppen og hendene forstår ting på en annen måte enn hjernen. Når jeg sitter og tenker eller samtaler, så kan jeg forstå ting til et visst punkt. Gjennom det å også ta tak i noe fysisk, så opplever jeg at jeg klarer å nærme meg problemstillinger bedre. I tillegg til det å få en forståelse, både av materialene og menneskene, så merker jeg at det manuelle kan være fint, bare å snakke om.

Det er nemlig viktig for meg å snakke om kunst også, og ikke bare i kunstsammenheng. Selv pleier jeg å bruke mor mi, som ikke har et nært forhold til samtidskunst, som et slags filter når jeg skriver. Jeg sendte henne blant annet svarene til dette intervjuet, hun syntes de var ok. Men, hun syntes de var omfattende.

AST: Og funnene fra gullvaskingen?

AI: Gullgravere kan verken bekrefte eller avkrefte slike spørsmål.

Anna Ihle, Lysende framtidsutsikter
18. – 27. november 2016
Babel visningsrom for kunst