Fyrer opp under brannstasjonen

Det har nok tidligere vært fort gjort å haste forbi den grå, anonyme hovedbrannstasjonen bygd i 1953, der den har stått i renoveringsmodus siden Sparebank1 SMN kjøpte bygget av kommunen i 2011. Selv har jeg ikke viet bygget mye oppmerksomhet, før jeg nylig sto foran de store vindusflatene på bakkeplan mot Søndre gate. De gamle vinduene − med flere små, kvadratiske glassflater adskilt av en gitterstruktur i metall − er erstattet med hele, ubrutte glassflater inn mot det indre rommet. Bygget er med ett mye mer inviterende, og jeg fristes til å stoppe opp og ta det i nærmere øyesyn.

Fasaden på den gamle brannstasjonen − sirlig utført etter kvadratisk og rektangulært mønster − viser seg å fortjene en stopp på veien gjennom sentrum. Den offisielle åpningen av kunsthallen er 20. oktober, men direktør Helena Holmberg og hennes stab Katrine Elise Pedersen og Carl Martin Faurby har alt rukket å innvie kontorlokalene.

AST: Hvordan ønsker dere at kunsthallen skal fremstå og fungere?

HH: Vi håper den vil bli et møtested. At stedet blir en plass hvor man kommer etter jobb, vi skal holde åpent sent − til klokken åtte. Man skal kunne se en utstilling, delta i en diskusjon, ta et glass vin i baren (Sellanraa Bok & Bar journ.anm). Treffe folk. Det er viktig for oss at kunsthallen blir en livlig plass hvor det skjer mye. Vi er også glade for at vi har fått gode naboer, med litteraturhuset i samme bygg og biblioteket vegg-i-vegg, blir det mange muligheter for samarbeid og felles arrangement.

AST: Det ser ut som at kunsthallen blir et allsidig rom. Vil kunsten bli like allsidig?

HH: Rommet blir allsidig, spesielt når vi får bukt med akustikken inne i den luftige førsteetasjen. Vi kommer til å ha både store og små arrangementer, og vi vil ha plass til et publikum på rundt 150 personer. Vi skal vise samtidskunst, med fokus på høy internasjonal kvalitet. Når det gjelder medier og materiale, skal vi ikke løfte frem hverken det ene eller det andre, men heller fokusere på spennende kunstnerskap og spørsmål som er relevante i dagens samfunnsdiskurs. Man kan si at det offentlige rom er nokså kommersialisert, det fins ikke så mange slike frie, åpne rom igjen i samfunnet. Også i pressen blir fordypet diskusjon rundt kultur nedprioritert. Vi håper kunsthallen vil bli et sted hvor man kan reflektere grundig og langsomt.

AST: Være litt radikale, rett og slett?

HH: Ja, hvorfor ikke. Det er viktig å engasjere, men vi skal ikke strebe etter å være provokative i seg selv. Vi må forholde oss til vår kontekst, vårt samfunn og vår tid. Det radikale kan for øvrig gjerne være poetisk, langsomt og ambivalent. Det er ikke alltid nødvendig med opphetede diskusjoner.

AST: Hva skal kunsthallen bidra med, som er annerledes enn det kunstmuseene og sentrene holder på med?

HH: Vi skal ikke erstatte noen, men vi inntar et rom som ikke eksisterer i dag. Et museum har som oppdrag å jobbe med og vedlikeholde sin kunstsamling, og selv om de gjør andre ting også, er de ikke en institusjon som kan fokusere hundre prosent på samtidskunst. Det kan vi gjøre. Vi er heller ikke en medlemsorganisasjon, slik som de kunstnerdrevne arenaene − Trøndelag Senter for Samtidskunst, for eksempel. Disse stedene har en superviktig funksjon, og gjør en god jobb, men vi kan i større grad ha et internasjonalt fokus. Vi tar det internasjonale hit, og muligens kan vi også ta det nasjonale ut. Kanskje kan vi bli et slags springbrett for den lokale scenen.

Holmberg forteller at hun kommer til å ha hovedansvaret for kuratorarbeidet også som direktør, mens Carl Martin Faurby har ansvar for programvirksomhet og publikumsarbeid og Katrine Elise Pedersen har fokus på markedsføring og informasjon. Holmberg påpeker at teamet på tre likevel kommer til å samarbeide tett, og involveres i hverandres oppgaver. Rollefordeling og arbeidsformer er noe hun forventer kommer til å utvikles med tiden.

AST: Åpningsutstillingen i oktober har fått tittelen this is a political (painting), en variant av tittelen på et maleri av A K Dolven. I tillegg til at A K Dolven skal bidra, vil utstillingen bestå av verk av østerrikske VALIE EXPORT, rumenske Alexandra Pirici, det franske kunstnerkollektivet Claire Fontaine og svenske Kajsa Dahlberg. Det blir en politisk fundert utstilling?

HH: Utstillingen vil fokusere på kropp, samfunn, språk og identitet − tema som er ekstremt relevant i dag. Vi vil vise noe som er veldig visuelt sterkt og engasjerende. Samtidig omfatter temaene så mye og er såpass vide at de åpner for mange ulike innfallsvinkler. Det blir interessant å se hva som skjer når de forskjellige kunstnerskapene som blir vist går i dialog med hverandre om disse temaene. Verkene består av installasjoner, performance, film, video, 16mm film, fotografi og maleri. Senere kommer vi til å gjøre flere prosjekt med utgangspunkt i det samiske jubileet her i Trondheim. Disse vil strekke seg utover året, og sammenfattes til sommerutstillingen neste år.

AST: Kunsthall Trondheim hadde i etableringsfasen langt mer beskjedne lokaler, da den lå i Dronningens gate. I desember 2013 vedtok bystyret at det skulle bli kunsthall her i den 1000 m2 rom store brannstasjonen. Flytteprosjektet var godt i gang da Sør-Trøndelag fylkeskommunen sommeren 2014 plutselig kuttet pengestøtten, og det så svart ut for kunsthallen. I den påfølgende tiden var det faglige engasjementet både hos ArtScene Trondheims skribenter og i Adresseavisens kommentarfelt stort. Utpå høsten snudde fylkeskommunen og valgte likevel å bevilge penger, og Kunsthall Trondheim var sikret. Hvordan opplevde du denne prosessen?

HH: På sett og vis har det kjentes som en lang prosess, tre og et halvt år er en stund. Det har også vært utfordrende å jobbe alene med dette så lenge. På den andre siden har det vært fantastisk å oppleve at kommunen og fylkeskommunen har satset på prosjektet på den måten de har gjort. Jo, det var det en periode der fylkeskommunen var noe usikker, men de fikk troen tilbake etter en god diskusjon der man fikk ventilert ulike spørsmål rundt kulturscenen i Trondheim, forskjellige roller og behov, og hvordan de ulike aktørene kan utfylle hverandre. Kanskje det tross alt var bra at alt skjedde slik det gjorde, for da fikk vi snakket ut om alle disse spørsmålene.

AST: Hvordan ser dere dere selv i et nasjonalt perspektiv?

HH: Vår ambisjon er at vi skal bli en slik plass. Det kommer jo til å ta tid, men ambisjonen er å befinne seg på et såpass høyt nivå at folk biter seg merke i hva vi gjør, både nasjonalt og internasjonalt. Vi får stadig kommentarer fra folk som har fått med seg at vi skal åpne kunsthall her, både fra mennesker rundt om i Norge og andre land. Vårt bidrag til å sette Trondheim på kartet har nok begynt nå, og vi håper at vi kan leve opp til det mandatet vi har fått. Samtidig tror jeg nok at Midt-Norge vil bli et referansepunkt. Alltid når kunstscenen vokser, slik som med etableringen av kunsthallen, så tiltrekker det seg ting. Og det kan generere andre insentiv i regionen. Det at vi får en sterkere kunstscene i Trondheim gjør det mer interessant for folk å bo her.

Kunsthall Trondheim this is a political (painting) åpner 20. oktober 2016