Livet som konstnär: Anne-Helga Henning

Få yrken påverkar ens privatliv så mycket som konstnärens, om man ens kan prata om något privatliv. Yrke och fritid flyter oftast ihop, eller så delar man upp dagarna mellan brödjobb, ateljéjobb och fritid. Ju längre jag kommer från min egen MFA-examen i 2007, desto fler varianter av konstnärsliv ser jag utveckla sig både hos dem jag gick på kunstakademiet med, och hos andra kollegor jag möter på runtomkring. Det är alltid lika intressant att höra hur de har löst det till synes omöjliga med att få tid och råd att jobba med konst och i tillägg kanske ha familj och några veckors semester varje år. Och framförallt vad konstutbildningen gjort med deras syn på livet och hur den påverkat de val de tagit. Detta ska jag samtala med några konstnärer om. Samtalen kommer att publiceras med jämna mellanrum under sommaren och hösten. Först ut var Gunhild Moe. Här är Anne-Helga Henning.

Anne-Helga Henning bor i Trondheim och kombinerar sitt arbete i ateljén på Lademoen Kunstnerverksteder med jobb som atelierista på Svartlamon Barnehage och andra institutioner som t. ex. sjukhem. Hon har sin utbildning från Kunstakademiet i Trondheim och Reggio Emilia Institutet i Stockholm. I tillägg har hon studerat konsthistoria vid Universitetet i Bergen. Hon är aktuell bl. a. med ett projekt där hon arbetar med en klass på Ila skole med naturvetenskaplig undersökning av Ilabekken, utifrån estetiska processer. Arbetet har pågått i flera år och kommer sammanställas i höst. Samarbetspartners är biolog Helena Bichão, fysiker Magnus Waage och Gry Ulrichsen, konstnär och didaktiker. Ett annat aktuellt ett är tillsammans med patienterna på Forsterket skjermet enhet ved Valentinlyst Helse og velferdssenter. Under ett år kommer hon där att fokusera på att de ska hitta egna visuella uttryck och så tar hon med sig materialet för att bearbeta det till ett permanent konstverk för institutionen. I ateljén jobbar hon inför en separatutställning på Trondhjems Kunstforening.

M: Du jobbar deltid som atelierista i huvudsak på Svartlamon Barnehage, och resten av din tid i ateljén. Vad är egentligen skillnaden mellan en atelierista, en pedagog och en konstnär?

AH: Atelieristautdanningen er en videreutdanning innen forskjellige typer av kunst, og ikke pedagogikk, som mange tror. Man kan være billedkunstner, danser, musiker eller skuespiller og bli atelierista. Innen Reggio Emilia-filosofien er troen på barnets mange språk utgangspunktet. De estetiske språkene er likeverdige de verbale og skriftlige, og det er viktig å bruke dem. En del barn foretrekker kanskje å danse framfor å uttrykke seg verbalt. De kanskje formidler bedre i en rollelek, eller ved å male. Barn prøver jo selv, naturlig, mange ulike måter å uttrykke seg på. Det jeg oppdaget, og som jeg synes er så bra, er at atelieristaen fortsatt er kunstner. Når man jobber som formidler så er det noe annet. Atelieristaen er ikke lærer eller pedagog i tradisjonell forstand. Så da er kanskje spørsmålet i stedet: Hvordan kan jeg med min bakgrunn innenfor kunstfeltet bidra med en annen form for tilnærming til utforskende prosesser enn de som benyttes innenfor pedagogiske arenaer?

Det finnes en link mellom barna, pedagogen og atelieristaen, det er i det feltet der det skjer. Alle er medforskere, og jeg legger til rette for utforskingen. Det er et intuitivt løp, når jeg begynner å jobbe så velger jeg ut et tema som skal undersøkes sammen med barna. Etterpå ser vi på dokumentasjonen sammen, og diskuterer hvor vi skal går videre. Vi vet aldri målet i forkant. Det er akkurat som i en kunstnerisk prosess. Det er en kollektiv kreativitet – tverrfaglig forskning! Som leder for prosjektene opplever jeg at jeg ikke blir tappet for energi av å ha undervist, men jeg får like mye igjen som alle de andre deltakerne, og jeg er like spent som dem om hva som skal skje.

M: Så du har tagit ut ditt processarbete från ateljén ut i barnehageform?

AH: Ja, nemlig. Det samme prosessarbeidet som foregår i atelieret har jeg overført til barnehagen og i demensomsorgen. Jeg bruker erfaringen fra mitt eget kunstneriske løp, vurderer materialer og teknikker for å gå framover i prosessen, men i disse situasjonene vurderer jeg det for flere, ikke bare for mitt eget kunstneriske uttrykk. Det er ikke snakk om læring, som sådan. Læring er ikke målet her, men mer at alle involverte skal bruke observasjonsevnen på en svært bevisst måte, og at vi samtaler om det, det er det essensielle. Hundrespråklighet er et begrep fra Reggio Emilia som atelieristaer jobber utifra. Det betyr å tilrettelegge for at barna kan uttrykke seg gjennom ulike materialer og teknikker utover det verbale språket, og at dette kompletterer og utvider vårt grunnlag for refleksjon.

Sammen så skaper vi situasjoner; vi har kanskje oppsøkt et sted hvor vi har tatt bilder av det vi så, deretter undersøker vi denne situasjonen ved hjelp av materialer, samtaler og tegning, og da oppstår det viktige samtaleemner som man ellers kanskje ikke ville ha funnet på å prate om. Jeg tenker mye på hvordan jeg skal stille spørsmål slik at jeg ikke styrer samtalen for mye. For man har en tendens til å svare det man tror at den som stiller spørsmålene vil at man skal svare. Dette gjelder spesielt for barn. Rent praktisk legger jeg opp arbeidsdagen sånn at jeg forbereder og gjennomfører en prosjektøkt, som aldri varer lenger enn én time. Etter det går jeg gjennom og redigerer materialet som er blitt produsert, dokumentasjon av det som skjedde og utsagn fra de som var med. Deretter har jeg gjerne et møte med pedagogen, helsearbeideren, eller barna, alt etter som, og vi går gjennom materialet og diskuterer hva som er neste steg i prosessen. Sånn holder vi på et helt år, ja, egentlig er det ikke noen begynnelse eller slutt. Det er som med kunsten!

M: Hur har det påverkat ditt eget konstnärskap att du blivit atelierista?

AH: Det har absolutt utviklet seg, jeg har vært nødt til å tenke annerledes på mange områder. Jeg har lenge jobbet med tegning, og tidligere var det ett hinder at jeg først tenkte ut resultatet, hvordan tegningen skulle bli. Jeg var veldig analytisk, for analytisk for mitt eget beste! Når jeg begynte å jobbe med barn åpnet det seg gradvis en ny verden. Barn er mer intuitive og spontane, det var noe som jeg kjente igjen, og det var veldig inspirerende og fint å være i. Når man jobber med små barn så blir man mer oppmerksom på det sanselige, bare måten barna kjenner på sanda, blander maling og vann, eller setter sammen materialer på, hvordan de sorterer gress… Det handler ikke om kunst, men det å utforske verden rundt seg. Det er fantastisk å få være med på! Det tok ganske lang tid å avlære meg endel vante tanke- og observasjonsmønstre. Jeg stoler mer på det intuitive nå.

M: Ja, är inte det ganska klassiskt, att man först lär sig en massa som man sedan ska glömma? Man kanske ska genom den processen för att det ska kunna blomstra helt?

AH: Ja! Eller om det går i bølger… Sånne situasjoner hvor man kjenner seg låst, kreativt sett, og så må man komme seg videre. Akademiutdanningen var ikke alltid så leken, for eksempel. Gleden ved det å skape druknet nesten i alle tankene om hva som skulle skje etterpå. Det at man skal planlegge en karriere, og alt det der. Det er jo skjerpende å kunne snakke om verkene sine, det er ikke det jeg mener. Men hvis man analyserer allerede fra starten av, så blir det ikke noe bra. Nå forsøker jeg å la det analytiske vekselvirke med det intuitive.

M: Balansen mellan det intuitiva och analytiska verkar vara centralt i din verksamhet, både som atelierista och utövande konstnär. Du lärde dig endel av det på kunstakademiet och ännu mer i kontakten med barnen i Svartlamon barnehage. Kan du berätta mer om den kopplingen, om motsättningen mellan det akademiska och det lekfulla?

AH: På slutten av 1990-tallet ved Kunstakademiet i Trondheim var det større fokus på kunstteori, enn den sanselige tilnærmingen til materialer og teknikker. Jeg opplevde at det å sette seg inn i og forstå diskursen rundt ulike teorier som en viktig del av den profesjonelle læringen, også som utøvende kunstner. Dermed utvikler en jo sine analytiske sider, kanskje på bekostning av (slik jeg tror det ble for min del) det mer intuitive, den mer sanselige siden av utøvelsen av kunstneryrket. Dette gav meg en slags tomhetsfølelse. Jeg er opptatt av hvordan nettopp det sanselige (før-språklige) trigger refleksjon, så da jeg begynte å jobbe med barn fikk jeg nye impulser på dette som var viktige påminnelser om hva som engasjerer meg som billedkunstner. Arbeidet med barn og demente har hjulpet meg til å stole mer på betydningen av det umiddelbare, det sanselige og det intuitive, og knytte dette opp mot teori og analyse på en måte som kjennes fruktbar.

M: Berätta mer om tiden på kunstakademiet!

AH: Vi ble opplært i at det gjaldt å gjøre suksess. Men mange faller jo av, eller velger vekk dette konkurranseaspektet. Det var et fokus på å prate med de rette folkene og få de riktige kontaktene i kunstmarkedet. Jeg var lenge frustrert, prøvde å tenke at jeg måtte like det der. Mest av alt hadde jeg lyst til å utforske samfunnsspørsmål. Derfor føltes det helt irrelevant å oppsøke businessdelen av kunstfeltet, og ha en utstilling i ett galleri som besøkes av en kunstintern krets. Det ville ikke ha nådd ut til folk. Det er mer interessant å gå inn i de rommene hvor folk er. Det er en drivkraft for meg, som jeg kjente veldig på etter kunstakademiet. Kunstakademiet blir jo er en egen boble! Hvor avskjermet er man ikke fra virkeligheten, liksom..! Etter akademiet ville jeg være sammen med folk, og begynte å jobbe som formidler på Trondheim Kunstmuseum, Kunstskolen på Rotvoll og Kulturskolen i Malvik, men så ble jeg skikkelig lei av å snakke om kunst. Det tok mer energi enn det gav, selv om det ble inntekt av det da, så det var en ambivalent situasjon. Jeg fortsatte å tegne og hadde atelier, samtidig med jobben, men søkte ikke om å ha utstillinger. Jeg fikk noen allikevel, og noen oppdrag i offentlig rom. Vendepunktet kom da jeg bodde på Svartlamon og det skulle bygges en barnehage der. Barnehagestyreren, Ann-Sylvi Olsen, som jeg kom i kontakt med, introduserte Reggio Emilia-pedagogikken for meg. Så dro jeg til Reggio Emilia i Italia, for å observere metoden i praksis i 2005. Svartlamon barnehage ønsket å ansette en kunstner som kunne samarbeide med pedagogene, men med innfallsvinkelen til nettopp en kunstner.

M: Det är tydliga band mellan dina två jobb, vad gäller process och inställning till materialet. Kan man se det i själva bilderna?

AH: Ja, tegningen som du ser her finnes i fem ulike versjoner. Jeg har jobbet på den i snart et år. Den får ligge en stund, og så tar jeg den opp igjen. Den inneholder fragmenter av hendelser og møter jeg blitt inspirert av fra hele året, så den er som en visuell dagbok, kan man si. Den har faktiske referanser til arbeider jeg har gjort sammen med barna, og de demente. Jeg jobber med alle de situasjonene og møtene som jeg har blitt inspirert av.

M: Du har samarbetat med billedkunstner og pedagog Gry Ulrichsen i ett prosjekt på LevArt i Levanger i fjor, hvor Anne-Gro Erikstad var kurator och projektledare. Ni gjorde t. ex. en lecture performance på temat «Kunst som læring. Hva kan vi lære av mønster?». Ni ställde frågan «Hva skjer når kunstneren går inn i andre institusjoner enn de som er dedikert til kunsten, vanlige utdannings- og omsorgsinstitusjoner for eksempel, over lengre tid eller på permanent basis? Vil kunsten endres og bli en ny form for aktivitet, et instrument for andre formål, eller finnes det muligheter der for en relevant og interessant praksis som vi trenger å undersøke nærmere?» Då blir min fråga naturligtvis: vad kom ni fram till?

AH: Anne-Gro innledet praten med å legge fram hvordan kunstnere opp gjennom historien har involvert seg i skole, som f. eks. Bauhaus. Så fortalte jeg endel om mine erfaringer gjennom min praksis, og Gry satte det som hadde skjedd inn i kunstdidaktiske sammenhenger. Jeg husker ikke helt hvordan selve samtalen munnet ut, men jeg mener selv at et kunstprosjekt eksisterer i en slik setting så lenge som kunstneren opplever at det er en faglig utforskning med kunstfaglig relevans, som foregår. Idet prosjektet ikke (lenger) har det, blir det noe annet; som terapi, aktiviteter eller estetiske øvelser. Erfaringsmessig så tror jeg at et kunstprosjekt kan ha “avleggere” i form av materiale som kan benyttes av mottakerne i hverdagen på f.eks. et sykehjem. En avlegger av «Mønster» er at enkelte helsepersonell driver med filtkomposisjoner sammen med pasientene, som en del av det å skape en meningsfylt hverdag for de som bor på institusjonen. «Mønster» drives ikke framover av helsepersonalet, i og med at de sannsynligvis ikke har den kunstfaglige bakgrunnen som gjør framdriften til et kunstprosjekt mulig, men hvem vet, kanskje det skjer noe i tilknytning til dette som jeg ikke får med meg, og som det kunne være interessant å innlemme i utviklingen av prosjektet? Hovedsakelig så drives det nok som en estetisk øvelse for å gi pasientene glede og mestringsfølelse.

M: Arbete med barn och gamla människor är allmänt betraktat som typiskt kvinnodominerat och har låg status. Hur förhåller du dig till det?

AH: Jeg er glad for at du spør om dette! Jeg har endret synet på omsorgsyrkene etter disse årene. Det er interessant å observere de ansattes kunnskap, hvordan de på en respektfull måte nærmer seg og gir rom for både gruppen og enkeltindividet. Det er en type kunnskap som det er vanskelig å lese seg til, men som vi ikke kan unnvære. Dessverre så er ofte kunnskapen man erverver gjennom praksis ”taus”, og lar seg ikke så lett måle. Det kan være derfor disse yrkene har lav status i samfunnet. Jeg tror mye kan endre seg hvis det tilrettelegges for samarbeid og utvikling av kunnskap mellom praksis- og teorifeltet. På denne måten kunne mer empatiske holdninger få større gjennomslag i samfunnet, generelt?

Når det kommer til at omsorgsyrkene er typiske kvinneyrker, er dette i sterk endring. Flere menn arbeider i barnehager og sykehjem. Det er bra! Så holdningen om at kvinnen er den naturlige omsorgspersonen er nok på vei ut, heldigvis.

Gjennom mine prosjekt forsøker jeg å synliggjøre at barn og demente, individer og grupper i livets begynnelse og slutt, behøver mer enn mat og bleier. Og at de både kan og bør være ressurser i samfunnet, i sterkere grad. For meg er det et samfunnsanliggende, både det å legge til rette for barnas undring og refleksjoner om det de møter, og deres sans for å oppdage skjønnheten i omgivelsene sine, gjennom prosjektene. Men også det å synliggjøre dette arbeidet. Jeg opplever at jeg er med på å sette på kartet grunnleggende og viktige verdier for en bærekraftig framtid. Dette er en sterk drivkraft.

Les også intervjuet med Gunhild Moe.