En dag på Heimdal

I undergangen ved Heimdal togstasjon står en kunstner på en sokkel. Fra hodet hennes og opp mot taket rager en søyle. Hun utgjør en slags levende karyatide. Kunstnerens egen kroppslengde, sokkelens og søylens høyde korresponderer til sammen med avstanden mellom gulv og tak. Slik sender performancen tankene i retning kroppens posisjon i rommet. Dette er første spor av performancefestivalen jeg leter etter. Etter en mengde aktivitet på festivalens Facebookside – inaktive linker som fjernes, bilder fra gårsdagen, nye kart og tidspunktendringer, registrert som en ganske konstant vibrering i mobilen – er det godt å faktisk komme frem til et såpass håndfast kunstnerisk statement som ”Column” av Anne Cecilie Lie. (Den dagen performancen ble dokumentert, er den dog gjort sittende, og uttrykket i og for seg, et annet).

For det er med en slags villrådighet man beveger seg rundt på dette stedet, et område dominert av bilveier, usjarmerende arkitektur, et togspor med perrong og flust av Narvesen-skilt. Ved enden av en parkeringsplass i skyggen av en stor lagerbygning (som inneholder offentlige tjenester som Nav og bibilotek) ligger den sjarmerende hvite og gule herredsbygningen som huser Heimdal kunstforening. Området som er arena for den tre dager lange performancefestivalen Tatt av Heimdal er preget av å være et knutepunkt uten identitet, et sted man kjører gjennom på vei til andre steder. Dette er i grunnen et glimrende utgangspunkt for stedsspesifikke kunstprosjekter – et sjarmløst sted som bare venter på å bli vitalisert av alternative og eksperimenterende hendelser slik at befolkningen kan ta et skråblikk på egne vante omgivelser.

Etter at nok en endring av timeplanen er varslet og et nytt og oppdatert kart er delt ut, finner jeg frem til neste happening: Sigmund Skard utenfor den gamle Fiskehandlern. Da jeg en time tidligere virret rundt i det samme området på jakt etter andre som så ut til å være i festivalmodus, spilte et pensjonistorkester her, med en anselig tilhørerskare foran seg. Nå er det derimot ganske folketomt. En dresskledd, på vrangen, Skard rigger opp tre bord, setter frem noen matvarer og legger seg på bordflaten. Uanfektet av den kronglete arbeidsstillingen begynner han å blande sammen en slags vaffelrøre i en bakebolle han har plassert på magen. Etter hvert som ingrediensene delvis havner nedi bollen, begynner det å samles en liten flokk tilskuere rundt ham. En hyggelig stemning brer seg og folk begynner å titte frem fra de omkringliggende balkongene.

Kort fortalt ender han opp ganske tilgriset av egg, mel og melk, og mens røren steker i et vaffeljern, vrenger han dressen (tilbake), tar den på seg igjen og serverer betrakterne nystekte vafler i en tilsynelatende pen og ren dress. Performancen bærer det bekreftende navnet ”Med innsida ut” og er inspirert av praksisen ved å snu stakken, altså å bruke et plagg begge veier – én side til hverdags og én side til helg. Det handler, i følge programmet, om en hverdagssituasjon og en snarrådig løsning på det å presentere seg. I konteksten, mellom undrende mennesker og små barn som fristes av vaffellukten, er dette midt i blinken: Det skaper en lun og annerledes interaksjon med den riktignok lille, men sjarmerte gruppen som har møtt frem.

Et festivalprograms dagsoversikt kan se tett ut på en side i et hefte, men det oppleves en smule luftigere når du innser at det nå er 40 minutter til neste hendelse. Området er, som sagt, ikke blant de mest stimulerende stedene i Trondheim kommune og denne vakuumsituasjonen tvinger en i det minste til å ta området i nærmere ettersyn. Fraværet av festivalrelaterte hangoutsteder, spiseplasser eller gjøremål, som om mulig kunne ha fylt opp ventetiden, gjør at det ikke oppleves helt sømløst å tilpasse seg omgivelsene. (Det at arrangørene på sin side har sett det for seg at det først er mellom kl 16 og 18 at festivalgjengerne potensielt kan finne på å bli sultne, to timer avsatt til suppeservering, varsler om at planleggingen ikke kan ha vært av den beste). Nede på Coop Prix blir jeg vitne til at en mann – etter alt å dømme en regulær kunde – målrettet og med noen demonstrative snøft river ned performancefestivalens fargesprakende plakat i butikkens vindfang og stapper den ned i søppelspannet like ved.

Etter en ellers begivenhetsløs halvtime begynner en håndfull mennesker å samles igjen – denne gangen ved en passasje mellom to sjelløse bygninger preget av butikkskilt. Jeg kjenner igjen de aller fleste ansiktene og identifiserer dem som folk som enten er tilknyttet festivalen, eller er tilreisende representanter fra kunstmiljøet i Trondheim, og altså med en helt annen adresse enn Heimdal. Lokalbefolkningen ser jeg mindre til.

Duoen Suhrke/Skevik og performancen ”Ratio” går i all hovedsak ut på at de to aktørene mimer hverandres fingerbevegelser i hver sin ende av en rød tråd. Performancens handlingsmønster skal, etter sigende, peke på gjensidig støtte og avhengighet: ”I en leken form ønsker de å skape situasjoner som viser hvordan to personer forsterker hverandre når handlingen speiles og gjentas”, heter det. På papiret, et mer enn solid nok utgangspunkt for utforskende performance; i praksis, en puslete og underkommunisert affære som ikke gjør annet i byrommet enn å skape en smule forvirring for syklister som med ett blir oppmerksom på noen damer som med smått usikre bevegelser bedriver finger-tråd-lek i smuget ved Bakeren.

Lenger oppe i gaten utenfor Rema 1000 gjøres det så klart for Sebastian Biong og Lars Petter Sødal Bergmark og deres performance ”SYK”. Tilskuerne er litt flere – jeg vil anslå i overkant av 20, og plasseringen rett foran inngangspartiet til dagligvarebutikken bærer bud om at dette skal demonstrere noe midt i folks åsyn. Idet de skal starte, triller en dame med barnevogn rett over den firkantede plassen, som er markert med teip, og kjører over de to flaskene med nesespray som hun ikke ser at er stilt opp inne i en mindre firkant. De to unge mennene er svært gymnastiske, og performancen kan beskrives som en slags capoeira drevet frem av host, hark og nys. Etter at de har stukket fingrene synkront opp i hverandres nesebor, nyst i håndflatene og gitt hverandre highfive, blir SYKs punchline at de etterpå ønsker å håndhilse på publikum, som klokelig lar være. Å ta utgangspunkt i kroppens litt ukontrollerbare rykninger i et nys, for så å regissere dem og bringe dem inn under en slags kontroll, er i og for seg en fiffig idé. Men spørsmålet ”Hvordan forholder vi oss til sykdom i offentligheten?” står fremdeles litt ubesvart ved seansens slutt.

Med en viss skuffelse registrerer man at Johannes Deimlings performative skulpturpark noen hundre meter unna av uante grunner er avlyst, så turen går videre til uteområdet mellom Breidablikk skole og Heimdalshallen. Her er antallet tilskuere merkelig nok plutselig bortimot doblet. Her er ansatte ved Kunsthall Trondheim og Trondheim kunstmuseum til stede i tillegg til det stadig økende antallet kunstnere som nå er ferdige med dagens performance.

Ettersom teksten som presenterer Marie Askelands performance, er komplett uforståelig for undertegnede, skaper i hvert fall dette overraskende store oppmøtet, kombinert med solgløtt, litt momentum rundt det som skal skje. Etter et kvarter med tekniske feil og påfølgende batteriskift setter Askeland i gang. I løpet av 20 minutter har hun med ubehagelig høyt volum fra høyttalerne ropt og klynket bruddstykker fra historier – blant annet om kramper i venstre side av ansiktet under analsex – kledd av seg, helt øl over håret, drukket energidrikken Monster og fått oss til å høre at hun åpner og lukker sin kvinnelige kroppsåpning mens hun står på hodet. En vaktmester har styrtet til og forsøkt å få det hele stanset, mens han ropte ”Nå må hun der faen meg ta og roe seg ned noen hakk!”, syklende småbarn i utkanten av fotballbanen har sett litt forskrekket ut, og
ungdomsfotballaget som varmer opp på nabobanen, har stort sett bare ledd av hele seansen. Jeg kjenner mer på et oss&dem-skille enn en interaksjon med omgivelsene. Innslaget skal tydeligvis skape ubehag, tråkke over noen grenser og være åpenhjertig selvdestruktivt. Men ordene fra festivalens eget program ringer dissonant i ørene etter denne performancen: ”Tatt av Heimdal handler om å være åpen, fleksibel og undersøkende. Det er et kunstprosjekt som undersøker Heimdal som sted og identitet”. Jeg ser ikke at Askelands performance strekker seg en millimeter ut over kunstnerens egen(undersøkende) sfære.

Endelig venter to performancer til i kunstforeningens egen bygning. Fra et publikumsståsted fungerer Pavana Reids ”Bli – Become” kun glimtvis i sitt forsøk på å opprette en kontakt mellom to mennesker uten bruk av ord. Det er først når allerede nevnte Skard melder seg, at det blir spennende å se på bevegelsesspeilingene kroppene imellom. Men denne mangelen på utbytte her kan jeg kanskje skylde meg selv for, ettersom jeg takket nei til å delta i seansen, og i stedet valgte å innta en passiv og iakttagende holdning som publikumer og skribent.

Avslutningen med Bergmund Waal Skaslien og hans ”The Dead Violaplayer” har sprunget ut av ideen om at en livløs musiker støtvis blir vitalisert av elektriske impulser. Rykkene forplanter seg ut i armene, via buen og avgir tiltakende støy på bratsjen. En morsom idé det ikke er helt lett gå videre inn i. Det blir mer et enkelt statement. Skaslien har riktignok fremført dette andre steder på Heimdal de foregående dagene – blant annet foran inngangen til en dagligvarebutikk, men hvordan prosjektet kommenterer Heimdal som sted og identitet henger litt i løse luften.

Mesteparten av de nesten seks timene jeg har befunnet meg midt i lørdagstrafikken på Heimdal, har bestått i å vente og gå. Når det opplyses om at det om én time vil bli fest på stedet, er det flere som, forståelig nok, begynner å tenke på hjemveien og den forestående lørdagskvelden. Man har en følelse av at Heimdals befolkning ikke har gått glipp av de helt store perspektivene omkring eget sted ved å utebli fra dette.

Denne performancefestivalen markerer egentlig bare starten på det planlagt ettårige prosjektet Tatt av Heimdal, initiert av kunstforeningen. Det vil sikkert kunne by på noen interessante perspektiver. Men som det står i programmet: ”Alle bra prosjekt starter med en festival!”. Dette er en diskutabel påstand, men det kan i hvert fall slås fast at et prosjekt som skal vare ett år frem i tid, og som ønsker å skape blest rundt seg selv, ikke nødvendigvis er tjent med et startskudd i form av en smårotet administrert festival. De deltagende aktørene er her satt sammen gjennom en søknadsbasert prosess der sannsynligvis hvemsomhelst kan søke – innenfor det som må være svært beskjedne økonomiske rammer? Fokus og midler burde kanskje heller være rettet mot større og gjennomarbeidete prosjekter, så kan man ta en fest etter at prosjektet har overbevist? At tiden som går med til å vente på performancer – som omfatter alt fra det nærmest amatøristiske til det sjarmerende – overgår tiden med faktisk kunstneriske innslag, markerer snarere en litt vaklevoren start som kan gi motsatt resultat enn økt tilslutning fra lokalbefolkningen og det øvrige trønderske kunstmiljø.

Tatt av Heimdal
19. – 21. mai 2016, performancefestival
Les intervju med prosjektledelsen fra tidligere i år.

Se også dokumentasjon.