Tilfeldig automatikk

Torsdag 11. februar åpner Kristine Draglands utstilling Firehead på Trøndelag Senter for Samtidskunst. Dette er Draglands andre separatutstilling etter utstillingen Building a Brain, som ble vist på Fotogalleriet i Oslo for to år siden. ArtScene Trondheim har tatt en prat med henne under monteringsarbeidet.

ArtScene Trondheim: I presseskrivet beskrives utstillingen som dreid rundt det å utføre en handling ubevisst. Det å gjøre noe man har gjort noe så mange ganger at man ikke lengre trenger å tenke på hvordan de utføres. Man stoler på rutinen, i en forstand. Er skulpturene som vises i utstillingen å anse som resultater av en slik arbeidsprosess ?

Kristine Dragland: Jeg har i arbeidet med utstillingen hatt en større åpenhet for å la tanker og idéer komme til og verker bli lagd uten at jeg bevisst har tenkt over for mye hvorfor. Det er et ideal for meg å jobbe med å ha et mer umiddelbart og ubevisst uttrykk for idéer, men det er utfordrende til tider. Det å kunne havne i en god flyt når man jobber krever tid, konsentrasjon og alle materialer tilgjengelige. Jeg tror mange kunstnere kan kjenne litt på et savn av å ha en tilnærming til kunst hvor man er fri for bevisste tanker og bare kjører på, lik når man var et barn. I arbeidet opp mot utstillingen har jeg vært interessert i surrealisme og deres bruk av automatisme, jazzmusikernes bruk av improvisasjon og samt hvordan zenbuddhister bruker blekkmaling som et spontant og spirituelt uttrykk. Jeg er opptatt av at kunst som er laget på denne måten kan treffe besøkende mer i nervesystemet enn intellektet, på samme måte som musikk.

AST: Hvor mye av det som her stilles ut er skapt unikt for denne utstillingen?

K.D.: Alle verkene er nye og skapt med TSSKs utstillingsrom i tankene. Rommet er noe av det første jeg tar utgangspunkt i når jeg starter å jobbe opp mot en utstilling fordi det er viktig for meg at det er en total opplevelse for besøkende.

AST: Du jobber jo konsekvent innenfor flere medier – og er slik sett med på å understreke mediehierarkiets oppløsning. Likevel later det her, bedømt etter forhåndsomtalen – til at det er skulpturene som er fokalpunkt for de øvrige verkene i maling og video? At det er skulpturene som dikterer eller inspirerer de øvrige tilføyingene?

K.D.: Jeg har omtalt verkene som skulpturer med tilhørende maleri og video, og dette kommer mest ifra rekkefølgen de ble lagd i, først skulptur, så maleri og video. Rekkefølgen var av praktiske årsaker siden jeg var bortreist i den siste delen fram mot utstillingen, og det er lettere å frakte malerier og video. Når jeg lagde skulpturene ante jeg ikke hvordan maleriet eller videoen ville bli. Nå som alt er ferdig og de tre komponentene er plassert sammen, ser jeg på de som ett total verk, hvor de ulike mediene utfyller hverandre og skaper dynamikk. De fire verkene utgjør så videre komponenter i totalverket, som er i rommet, med videre relasjoner seg i mellom.

AST: Du har også denne gangen samarbeidet med eller i hvert fall inkludert et lydverk av musikeren/gruppen Kittenparty. Er dette en videreføring av deres samarbeid i din separatutstilling Building a Brain i 2013, der denne/de også bidro? Hvilke kvaliteter er det du fant interessante ved Kittenparty i relasjon til din produksjon som billedkunstner?

K.D.: Kittenparty (Rohan Bridge) er en musiker jeg har kjent siden jeg tok bachelorgraden min i Australia. Da var vi del av en samarbeidsgruppe, The Crash Crew, som også inkluderte David Creed. I ettertid har vi holdt kontakten, og Kittenparty har lagd lydverker til flere av mine soloutstillinger. Siden jeg kjenner Rohan ganske godt, og han meg, så har vi en forståelse for hverandres arbeider og det er lett å samarbeide. Jeg stoler på at han tilføyer utstillingen en komponent som fører verkene og hele rommet sammen til ett. Lydverket er med å bidra til en unik stemning og opplevelse av rommet, og geleider de besøkende gjennom hele utstillingen.

AST: Kunstnerskapet ditt later til å nære seg på kontraster eller å spille på dem. Kontraster mellom virkelighetsnivåer, mellom det bevisste og ubevisste. Om man ser på bildematerialet som følger denne utstillingen – et stillbilde fra din nye video ”A gentle gaze” som viser en mosegrønn trestubbe i et frodig skogsutsnitt – og sammenholder det med noe av bildematerialet du tidligere har brukt, som folketomme bilder fra Sunset Boulevard i Los Angeles, kommer en slags kontrast opp: Naturlandskapet og bylandskapet. Spiller du bevisst på disse kontrasteringene i denne utstillingen?

K.D.: Utstillingene har blitt farget av hvor jeg har oppholdt meg i forkant av de. Før Building a Brain var jeg tre måneder i L.A., og nå i forkant av Firehead var jeg to måneder i Japan. I L.A. var det bylandskapet med skiltene, bygningene og lyset som fascinerte meg, mens i Japan var det naturen som tiltrakk meg mest. De har et veldig nært forhold til naturen der som er formet gjennom Shinto-religionen, hvor fjell, trær og andre elementer i naturen er helligdommer. Naturen er et sted for å søke mental ro. Jeg liker å respondere til nye steder, og er fascinert over hvordan vi påvirkes ubevisst av omgivelsene våre, både når det kommer til arkitektur og natur. Man kan si at det er noen kontraster i Firehead med noen rolige verk sammensatt med mer energiske og surrealistiske, men jeg ser på de som at de utfyller hverandre og skaper flere lag og graderinger av samme sak.

AST: Du har allerede nevnt buddhisme. Og nå Shinto-religionens forhold til naturen. I vår samtale har du flere ganger nevnt Japan og tankegods derfra. Hvordan spiller dette inn i utstillingen? Kan du laborere? Hvordan har den konkret påvirket den, enten hva angår utgangspunkt, arbeidet underveis eller monteringen?

K.D.: En ting som er merkbart og som jeg ofte opplevde i Japan er hvordan mye av estetikken der på et umerkelig vis gir en beroligende effekt. Man kan eksempelvis oppleve dette i kunsten ved å gå i de japanske hagene, se på malerier, eller oppleve en tradisjonell te-seremoni, men også i hvordan det kan sees i det hverdagslige, som ivaretakelse av eldre hus, hva de får ut av et minimalt blomsterbed, og deres opptatthet av årstidene som kommer og går. Mye av den tradisjonelle kunsten og kulturen i Japan er påvirket av Shinto og zenbuddhisme, og for meg er det påfallende vakkert hvordan det har manifestert seg i objekter og hvordan de igjen er med på å endre tankemønstre.

Når jeg var der ble jeg spesielt tiltrukket av noe de kaller wabi sabi. Det er litt komplisert å forklare, men det jeg fant interessant er noen av de egenskapene som verdsettes i dette konseptet og at de er å finne i både kunst, kultur og i menneskets karakter. Disse egenskapene omhandlet blant annet det enkle, spontane, det flyktige, det ikke fullkommende, uregelmessige, asymmetriske og en ro. Jeg syns dette er fine egenskaper å ta med seg fordi det verdsetter feil og ignorerer det perfekte, og med en slik holdning kan man være mer til ro med seg selv og sine omgivelser.

AST: Det er mulig jeg leser inn for mange kontraster, her, men et viktig aspekt ved utstillingen virker å være et ønske om å skape eller dyrke frem en rolig og konsentrert stemning. Det er ikke til å komme utenom at den samlende utstillingstittelen ”Firehead” gir assosiasjoner til noe langt mer voldsomt, på grensen til støyende. Ordet er for undertegnede ukjent og et kvikt søk på internett gir et treff på en sci-fi-film av diskutabel kvalitet og et annet på et slanguttrykk for oral sex. Er det mulig å sette tittelen i litt klarere relasjon til verkene?

K.D.: Tittelen Firehead fanget jeg opp fra noen som nevnte det ordet. Jeg likte det med en gang og skrev det ned. Jeg har som deg googlet det, men kom fram til at jeg ville beholde det uansett. For meg ga firehead assosiasjoner til en hjerne i full aktivitet, med nevroner som skyter rundt i alle retninger, lik en elektrisk hjerne som nesten går varm. Spesielt syns jeg det var interessant i forhold til hvordan det å jobbe kreativt eller automatisk innebærer frie assosiasjoner med raske skift og bevegelser, lik en flamme som rører seg med vinden. Noe annet som er interessant i den sammenheng er at ved et drømmestadie er hjernen i høyrere aktivitet enn ved bevisst våken tilstand, mens kroppen ligger der helt paralysert, noe som kan sammenlignes med ulike kreative prosesser hvor kroppen ser rolig ut på utsiden, mens inne i hodet er det full ubevisst aktivitet.

Kristine Dragland, Firehead, 11. februar til 6. mars 2016
Trøndelag Senter for Samtidskunst