Landskap som redskap – ArtScene Trondheim


Landskap som redskap

Intervju, 28.09.2015

Denne høsten vises Meshes of the Afternoon på Kunsthall Trondheim, et prosjekt initiert av The School of Kiev og dens ”skoler”. Prosjektet som vises i Trondheim er underlagt den såkalte ”Landskapsskolen”. Omdreiningspunktet for de til sammen fem kunstnere som fortløpende skal vise sine arbeider her, er diskusjonen om og konflikten i landskapet som størrelse og begrep. Den samlende utstillingstittelen Meshes of the Afternoon (Ettermiddagens masker) er hentet fra den ukrainsk-amerikanske eksperimentelle filmskaperen Maya Deren (1917 – 1961) og mannen hennes Alexander Hammid sin film ved samme navn fra 1943. I utstillingens presentasjonstekst er filmen beskrevet:

I Derens surrealistiske og feministiske filmer, som vises som del av utstillingen, er det indre jeget og den ytre virkeligheten begreper som flyter sammen – den kvinnelige fortelleren gjenspeiler verdenen rundt seg samtidig som den ytre verdenen speiler seg i hennes indre virkelighet.

De to første kunstnerne som stiller ut innenfor denne rammen er ukrainske Lada Nakonechna og tyrkisk-svenske Meriç Algün Ringborg. Nakonechna viser en omfangsrik veggtegning der ett og samme landskap er fremstilt tre ganger, som overlappende linjer, og tre tilhørende tegninger av det samme landskapet, men her altså som separerte størrelser, montert i forskjellig høyde.

ArtScene Trondheim: Flere av arbeidene dine viser en bruk av sort og hvitt. Selv om dette kan leses som kontraster, later ikke arbeidene dine til å virke hierarkiske, eller sagt på en annen mate: Arbeidene virker ikke som å «ha valgt side”.

Lada Nakonechna: IMG_3405På Kunsthall Trondheim viser jeg kun ett verk, som består av to deler: Veggtegningen og de tre tegningene. Det er ikke svart hvitt, men kun bruk av én blyant, som er grå. Svart hvitt betyr ikke opposisjon. Den eneste opposisjonen du ser i mitt arbeid er landskapene på veggen. Det ene forblir som det er. De tre tegningene er det lett å ta fra hverandre og eie.

AST: Det er vanskelig å ikke ha den nåværende situasjonen i Ukraina i tankene i møtet med arbeidet ditt. På den annen side er det overførbart eller anvendelig på mange andre situasjoner andre steder, de kan aspirere til mange forskjellige debatter. Hvordan har reaksjonene på dine arbeider vært?

L.N.: Arbeidet Three points of view on common field and three possibilities to own it er fra 2009. Det er ikke direkte relatert til den pågående situasjonen i hjemlandet mitt. Det handler om eierskap – om å aggressivt gjøre krav på land, slik russerne har vist vilje til å gjøre – men i en mye bredere forstand. Det åpner opp mot selve kjernen i et lands eierskapsforhold, til måten man viser dette eierskapet. Men det må understrekes at det ikke viser til én spesifikk situasjon. Arbeidene mine forandrer seg ut i fra hvilken kontekst de blir vist i. Det kommer i stor grad an på rommet og det kuratoriske rammeverket. Jeg viste dette verket i Ukraina i 2009. Denne gang, i Trondheim, er det definitivt annerledes.

AST: Som du kommenterer IMG_3403angående de grå blyantstrekene er uttrykket, umiddelbart sett, ganske nøytralt: Grått og hvitt, et landskap uten markante landemerker, ingen mennesker eller dyr er å se, ikke noe indikert vær. Hvordan velger du motiv?

L.N.: Som jeg fortalte er det nettopp ment å ikke fungere som et spesifikt sted. Det er bare en mark, det er bare en horisont. Det skal ikke kommentere eller videreformidle en opplevelse eller oppdagelse av natur.

AST: Ved å kombinere tre horisonter blir de ganske utydelige. Det oppleves nesten litt svimmelt. Det er ikke så lett å fokusere. Man kan nesten si at blikket blir manipulert.

L.N.: Denne effekten var planlagt fra starten, så klart. Faktisk så er den helt essensiell. Ved å overlappe det samme bildet av horisonten tre ganger får du gjentagelsens effekt. Det betyr i praksis at tre personer kan se på det samme landskapet på akkurat samme tid. Landskapets nivå avhenger av i hvilken høyde blikket er plassert. Jeg synes en tittel bør si mye om et verk og jeg har derfor gitt verket et såpass deskriptivt navn: Three points of view on the common field and three possibilities to own it.

IMG_3413Meric Algün Ringborg sitt verk Blue River, Red Border viser elven som markerer grensen mellom Tyrkia og Hellas. Som en nøyaktig representasjon er det festet direkte på vinduet i form av to vertikale, sammenflettede linjer i blått og rødt.

AST: Helt på linje med overbygget eller rammen for denne utstillingen, som er The School of Kiev og den underliggende ”landskapsskolen”, later du til å ha funnet en enkel, men effektiv, og i ditt tilfelle minimalistisk, måte å peke på noe svært komplekst og problematisk. Du peker direkte på et landskapselement, en elv, og avtegner det. Hvordan kom du opp med denne ideen og utførelsen av den?

Meriç Algün Ringborg: Jeg var veldig interessert i naturen som byråkratiets redskap. Og i dette tilfellet spiller elven rollen som politisk grense. Men elven er flyktig og forandrer seg naturlig: den renner over sine bredder, graver nye veier og er på ingen måte like konkret og stabil som en strek på et kart. Og det er umulig å dele en elv i to, på langs. Jeg gikk inn i landskapet ved å forstørre landskapskartet og strippet vekk alt av omkringliggende elementer for å få et klarere bilde av representasjonen av elven.

AST: I tillegg til installasjonen på vinduet har du inkludert et lydopptak. En stemme leser opp ett av elvens tre navn. Elven heter, alt etter hvilket land du står i når du ser utover den, både Evros, Maritsa og Meriç. Hva ligger bak dette grepet?

M.A.R.: Det er i virkeligheten flere hundre forskjellige stemmer som leser det samme navnet på elven, nemlig Meriç, som også er mitt fornavn. Jeg ville trekke opp en linje mellom personlig og politisk identitet.

AST: I dette tilfellet handler det nettopp om hvilken side elven er på, etter hvert som den forandrer seg. På samme måte som i Ladas verk, kan det vel ikke om ditt bidrag heller sies at det utrykker å ha valgt side. Dette minner om det en av kuratorene bak The School of Kiev nylig har uttalt i et intervju, at noe av meningen med prosjektet er å ikke ”essensialisere konflikt”. Har du en kommentar til dette?

M.A.R.: For det første er det viktig å understreke at jeg ikke lager propaganda, kun kunstverker. Videre tror jeg at det er svært viktig å anerkjenne at politiske utfordringer som de jeg peker på, er langt mer komplekse enn bare å velge side.

AST: Når man går forbi visningsrommet i Dronningens gate er det lett å overse verket ditt, eller snarere: se rett gjennom det all den tid de tynne linjene er festet til en stor gjennomsiktig vindusflate. I og med at det er mye veggplass igjen: Hvordan var denne effekten intensjonell?

M.A.R.: Normalt sett er det plassert på en hvit vegg og er da mer leselig på en måte. Dette er første gang jeg presenterer den på glass. Grepet gir enda et lag. Det tilfører det en skjørhet eller en sårbarhet, synes jeg.

Meshes of the Afternoon, 14. september – 13. december, 2015
Kunsthall Trondheim
The School of Landscape avdeling Trondheim
Meriç Algün Ringborg, Maya Deren,
Marianne Heske, Alevtina Kakhidze, Lada Nakonechna and Karianne Stensland

Dokumentasjon fra første del av utstillingsserien.