Kunst på landet

Byfolk har blitt grønnere. Vi er mer opptatt av å spise kortreist mat, kanskje har vi til og med vår egen kjøkkenhage. Flere byborgere går så langt at de skaffer seg andelsgårder. Noe så elementært som å lage ting selv er nærmest opphøyet til et fenomen: Selv om begrepet «do it yourself» har vært en vanlig betegnelse på det å være mer eller mindre selvberget siden 1950-tallet, så får det en ny aktualitet i vår økende konsumerkultur (med der tilhørende modernisering av begrepet: DIY). Think global, act local. Motarbeid de negative konsekvensene ved globalisering gjennom å benytte deg av og sette fokus på resurssene som fins lokalt. Det siste gjorde merkevaren Håkki seg til mester i: En hippere estetisering av bygda, i dette tilfellet Ljungaverk, skulle man da lete lenge etter.

Landsbygdas (mat-)kultur infiltrerer byen, men hvordan er strømningene andre veien? Med prosjektet Landart Fosen, får bøndene i Ørland og Bjugn anledning til å formidle sine kunnskaper om matproduksjon på noe utradisjonelt vis. Her går kunstnere i dialog med bøndene for å lage diverse kunstverk på bøndenes premisser. Resultatet er verk som blant annet tematiserer FNs internasjonale år for jordvern (som er i år), biologisk mangfold, støyproblematikken knyttet til den militære flybasen på Ørland og videreføring av generasjonsgårder. Flere av verkene består av enorme bokstaver (ni meter i bredden) skrevet på åkerlapper ved hjelp av rotorharv. Eksempelvis dekker ordet «humus», som på fagspråket betyr levende, eller organisk, matjord, et av jordene. Uttrykkene «HÆ!?», «Æ HØRT ITJ!?», «KA DU MEINE??» og «KA DU SEI FERR NÅKKA!?» roper også opp mot himmelen, som en kommentar til (konsekvenser av) den nevnte flystøyen. Det er som om bøndene står og kauker til hverandre fra hver sin jordplett. Utbruddene er inspirert av den avdøde, lokale satirikeren Lars Leth-Olsen som skrev i avisa Fosna-folket.

Åkeren utenfor Ryggen gård er for anledningen prydet med en gjengivelse av et utsnitt fra Hannah Ryggen-vevnaden Potteblått (1963). Som navnet tilsier, så bodde Ryggen og ektemannen på nettopp denne gården. Dagens beboer, Reidar Hernes, kan avsløre en av hovedingrediensene i den famøse blåfargen Ryggen er kjent for:

‒ Jeg var ni eller ti år, og mye på besøk hos Hannah og Hans. Hannah hadde en potte stående inne i arbeidsrommet sitt, og en dag gikk jeg inn hos henne mens hun satt på potta. Da fikk jeg beskjed om å bidra med mitt, jeg også. Fra den dagen av, passet jeg på ikke å avlegge dem besøk hvis jeg var tissetrengt.

Hvordan overføre en vevnad til et jorde? Det er i overgangene Landart Fosen er på sitt mest interessante: Mellom bygd og by, kunstner og bonde, kunst og produksjon.

‒ Jeg synes bønder som gruppe ofte blir fremstilt likt. Vi vil vise frem de allsidige uttrykkene og tematikkene som bøndene her er opptatt av. Bøndene sitter på enorme areal, og de har komplekse maskiner og kunnskap som vi ikke har. Nå kan de bruke jordområdene som lerret og uttrykke seg på hjemmebane. Da vi begynte med dette prosjektet, og jeg først ble kjent med bøndene, tenkte jeg «de driver jo med land art!». Det slo meg at bondeyrket bestandig har vært kreativt, som en konsekvens av at man som bonde alltid har måttet klare seg selv, forteller prosjektleder Mari Meen Halsøy.

Landart Fosen kan fremstå nettopp som et nærliggende overskuddsprosjekt for bøndene ‒ med flere verk som i stor grad baserer seg på lekenhet og spontanitet («Her var det sinnsykt mye stein, hva skal vi gjøre med den?»). Når man lager kunst av natur står man også overfor noen av utfordringene som bøndene årlig må ta stilling til: På grunn av en våt vår, kald sommer og sen innhøsting, måtte prosjektet utsettes fra september til nå i november. Dette gjør at et av verkene, Landingsstripe for pollinatorer, som var et samarbeid mellom kunstner Benedicte Lyssand og bøndene Hans Kristian Norset og Karl Erik Sørensen, er avblomstret nå. Landingsstripen var 2,5 meter bred og 3 km lang og besto av blomsten blodkløver, og lå langs landingsstripa ved Ørland lufthavn og dermed også innenfor det som på folkemunne kalles (blod)rød støysone. Verket fungerer som en fin og fleipete pastisj på flystasjonen, men hovedbudskapet er å sette fokus på biologisk mangfold.

Sjangeren land art får med prosjektet Landart Fosen et nytt lag med mening. Fra før omfatter betegnelsen kunst som lages av eller i naturen, mens her tilføyes et annet politisk potensial ved at de som utfører kunsten ikke er kunstnere, men bønder ‒ et yrke som ofte befinner seg i midten av ulike debattstormer, alt fra tilskuddsordninger og rovdyrpolitikk til «selvforsynte Norge». I tillegg har denne yrkesgruppen utvilsomt unik kunnskap og erfaring å formidle, som byens befolkning ‒ uansett hvor kortreiste burgerne våre er ‒ ikke har innsikt i. Kanskje tilføres land art her nettopp den aktualiteten som ellers ofte uteblir fra denne sjangeren.