ElectriCity

For tredje gang koloniseres byens visningssteder av Meta.Morf biennale for kunst og teknologi, og en hvilken som helst annen innfallsvinkel til kunsten enn det teknologiske må finne seg i å vike plass – for eksempel til Munkholmen – under den måned lange perioden biennalen utfolder seg.

Akkurat dét behøver ikke å oppleves å være et stort tap, all den tid teknologien er totalt overgripende og infiltrerer både mellommenneskelige, samfunnsmessige og tross alt også kunstfaglige forhold. I grunnen er det noe sært at ikke større deler av kunstfeltets distribusjon av verkproduksjon reagerer på eller speiler dens – eller vår – gjennomsyrede teknovirkelighet, framfor å konservere formmessige studier, eller tradisjonelle medier; siden ingen alene kan male, eventuelt veve, seg ut av eksempelvis en global klimakrise.

Der det har vist seg at selv en kunstkjendis som Warhol lekte seg med Amiga i ‘hine hårde dager’ oppfattes teknokunsten fortsatt idag som en noe obskur og avart sjanger, ikke helt tilpasset verken markedet eller de langt mindre kommersialiserte delene av kunstfeltet. Den avventende holdningen har (heldigvis) endret seg de seneste årene. ‘Teknokunsten’ kan for så vidt ikke klassifiseres som én type kunstform. Hold eder fast; i tillegg til å agere framoverlent i bruk av og eksperimentering innenfor ny teknologi, medier eller elektronisk manipulerte lyder, finner man like gjerne estetisk effektmakeri eller teknisk fetisjering, spektakulære eller interaktive installasjoner, performative, aksjonistiske, skulpturelle, vitenskapelige som kvasivitenskapelige, nyåndelige, filosofiske eller samfunnsundersøkende prosjekter innenfor den løst sammensatte termen. Strengt tatt er heller ikke teknokunst en fullgod term, men en eventuell avlat for denne forenklingen får gå på skribentens regning.

Bak denne innholds- og informasjonsmessig fullpakkede biennalen – med åpning 1. mai, som for å statuere at ‘digital solidarity’ og arbeiderbevegelsen har ulike utspring og forutsetninger – står Espen Gangvik, leder for Trondheim Elektroniske Kunstsenter. De siste årene har også kompetansen til Martin Palmer og Arnfinn Killingtveit blitt brukt som verktøy for å skreddersy “vårens vakreste eventyr” til det formatet det har i dag.

Transition Lost.

Stanzas Emergent City på Trøndelag Senter for Samtidskunst har kimen i seg til å utgjøre ett av de høyaktuelle prosjektene under biennalen. I et kobbel av ledningsnett og avanserte måleinstrumenter demonstreres ikke mindre enn en av storsamfunnets viktigste sosiale, politiske og økonomiske problemstillinger: Hvem som skal råde (parasittisk) over stadig mer søkbar informasjon, i de bittesmå nanosekundene før ens potensielle konkurrenter, er hovedingrediens i selve maktkampen over ressursene. Hvordan disse kommersielt investeres og spekuleres i, og derved utnyttes og misbrukes, har sosiale og etiske konsekvenser i størrelsesorden med at Nestlé skal ta for seg å patentere Vann.

Likevel oppstår det i møtet med denne typen arbeider et ikke så lite gap mellom det faktiske verket, der det dekker omtrent alt av gulv- og veggplass i gallerirommet, og rekkevidden av det temaet ‘studien’ materielt og virtuelt kretser om. Her styres “formen” i stor grad av de teknologiske verktøyene og systemene; null storytelling eller iscenesettelse her – og hvorfor ligger alt utstyret på gølvet? Gjennom en slik presentasjon vil det ta lang tid for den blaserte publikummer å oppleve annet enn (villedende) mestring – for ikke å si herredømme – over teknologien. Det kan derfor diskuteres – for å spisse det til – om man like gjerne kunne ha satt sikringsskapet her hjemme og dets bruksanvisning på display, med omtrent samme formale og konseptuelle virkning. Den kunstfaglige ‘verdien’ av det komplekse, men likevel komprimerte verket må vike plass for de reelle effektene og følgene av det verket belyser. Hva som ligger og dirrer av implikasjoner om og når innsamlet informasjon fører til misbruk, gir grunn til motreaksjon, alternativt svartsinn.

I White Noise har Don deLillo allerede billedliggjort erkjennelsen av gjennomsnittsmenneskets tapte realkompetanse, der evnen til praktisk selvberging og -forsyning avtar parallelt med hvordan man gjør seg avhengig av mer eller mindre bekvemme hjelpemidler. Stanza sier det selv i intervjuet Hacking Access; Det er ønskelig at “the technology becomes more than gimmick”, samtidig er det grunn til (politisk) å foregripe hva den hurtige teknologiske nyvinningen innebærer.

Gimmick.

Objektivt sett er wowfaktoren noe høyere i Babel visningsrom for kunst og Gråmølna hvor visuelle effekter og mer spektakulære elementer og virkemidler tas i bruk, om enn i begrenset skala (1:1 forholdene tatt i betraktning).

I god akvariumstradisjon, eller for ikke å si omvendt vanntanksentusiasme(..!), har noen samlet og gjenskapt en fake miniørken i en beholder (Sandbox), som man kan titte inn i gjennom et lite vindu. Strømdrevne vifter erstatter her vind. En annen beholder i samme visningsrom har i seg hovedkomponentet for universets eksistensgrunnlag – hydrogenatomer på (vann)tank (Hydrogeny). Effektfullt lyssatt med laser.

Det er sikkert flere enn hippies, freaks eller vitenskapsgeeks som kan la seg begeistre over slike simulerte ‘øko’system, som kan sies å ligge og vippe mellom å være visuelt fascinerende og nyttige som phenomenal/noumenal studier. Den oppvoksende generasjon, som er vant til å simulere og koble seg til de miljøer som skapes foran seg, enten det er på vitensentere, i animasjonsfilmer eller som byggere i minecraft, vil enkelt kunne forestille seg å være deltager (eller medskaper) i slike landskap, sfærer eller miljø. Det slike simulatorer dog kanskje mest av alt understreker, er avstanden mellom menneskeskapt og naturlig habitat – enkelt konkludert vil det vanskelig la seg gjøre å toppe synet av eller kompleksiteten i henholdsvis en maurtue eller stjernehimmelen med det første.

To av prosjektene på Gråmølna er mer å regne som ‘kosmetisk’ utprøving, i den forstand at både Digital Grotesque 1:3 og Corpora in Si(gh)te, er forsøk på justering og bearbeiding av digitale teknikker innenfor arkitektur og byplanlegging. Koblet sammen med førstnevnte 3D-modell som skriver, printer og leser arkitektur, kan man se for seg at Corpora in Si(gh)te – et virtuelt, selvdrevet ‘formerende’ arkitekturprogram som sies helt å kunne erstatte arkitekten i byggeprosjekter – vil kunne knyttes sammen i et komplett byutviklings-kit hvor dataprogrammet etter klarsignal fra dets sensorinnsamlede informasjon konstant pøser ut 3D-printede bygninger.

Der mennesket – og, som noen vil hevde, rusket i (for så vidt både) teknomaskineriet og naturen – med diverse balast vil måtte slites mellom egoisme, habilitet og ansvar, vil programvarens utgangspunkt til enhver tid (også ved evt. programvarefeil) være nøytralt. Det griper ikke inn stått overfor etiske dilemmaer. Den groteske framtidsversjonen vil da kunne være at de nøytrale (og selvdrevne) programmene til fulle mestrer byggeteknikken, massene overlates til å bebo disse overdådige sjelløse byggene, mens kornmangelen (jfr ressurskampen som Emergent City er inne på) råder. Nåh, konstruksjonene, uansett hvor sofistikert utviklet de enn måtte være, er, når det kommer til stykket (…)bare et skall. Maktkamp, regulering og infrastruktur er det ennå opp til menneskeheten å bale med.

Digital Waste.

Ellers omfatter arrangementet verker som blant annet Murmur Study og Exploded Views 2.0, som begge baserer seg på innhøsting av materiale fra nettmedier som flickr og twitter. Førstnevnte materialiserer flowen av digitalt småprat og ugjennomtenkte utsagn fra sosiale medier. Exploded Views 2.0 beskrives som en “intensely absorptive experience“, der bearbeiding av nedlastede bilder av turistmagneter verden over blir et fordreid cybernostalgisk megafotoalbum.

Det er derimot ikke intensely absorptive på et intellektuelt plan, men heller emosjonelt. Inderligheten i det å dele noe tilsynelatende unikt, gjennom programmer som speiler “relasjoner” til millioner av andre, som også deler det samme tilsynelatende unike – attpåtil som salgsvare (men uten opphavsrett) – avtar; én-til-én kommunikasjon (og -distribusjon) er forlatt til fordel for en masse.

Meta.Morf framstår nok mest av alt (fortsatt) som en internasjonal, men fagintern gathering hvor det konkurreres, fråtses og spekuleres i muligheter og utfordringer som ligger i nåtidig og framtidig teknologi. Og hvor gapet mellom deltagernes finjusterte kompetanse og de besøkendes evner og forutsetninger til å gripe hva de presenteres for, vil ekspandere jo mer komplisert og sammensatt teknologien er: – Wow.

Meta.Morf 2014 Lost in Transition 1. mai – 1. juni 2014
Rake, Gråmølna, Babel og Trøndelag Senter for Samtidskunst
Dokumentasjon fra Gråmølna, Babel og Trøndelag Senter for Samtidskunst