Søvnig arroganse

Som fjorårets siste gjestekunstner, viste Antoine Davenne sin performance ”That Said” på Babel Visningsrom for Kunst to desemberfredager på rad. Rykter om plassbegrensning, at ’dørene lukkes presis’ og 40 minutters lengde bidro visstnok til at den første visningen var tjåkfull. Det er nødvendigvis i en noe annerledes stemning de sju oppmøtte personene får med seg reprisen. Men på den annen side er det da også sjeldent at publikumsantall har så lite med prosess og utfall å gjøre som i dette tilfelle.

Som en betryggende konstatering av at vi her ikke kommer til å bli vitne til 40 minutter med febrilsk selvransakelse/selveksponering – bak lukkede dører – har kunstneren plassert seg på tilskuerplass, ved siden av de få oppmøtte. Det er med andre ord innleide krefter som fremfører sitt samarbeid med Davenne.

Etter at lysene er dimmet ned til skumringsmodus, stiger to menn og to kvinner frem fra et slags provisorisk sceneteppe i hvitt og begynner å vandre rundtomkring i rommet. (”The use of space is not set.”) Bedømt etter søvngjengerstivheten i de fire kroppene som rolig, men hvileløst går forbi hverandre som om de ikke enser de andres nærvær, er det allerede noen minutter inn i begivenheten tydelig at det her ikke kommer til å bli snakk om rett-fram-kommunikasjon mellom scene og sal, ei heller mellom aktørene.

Den stundesløse vandringen vedvarer noen minutter før én av de fire stopper opp – etterfulgt av de andre, som stopper omtrentlig samtidig. De begynner å skrape i veggene uten annen forenende kommunikasjon, og det hele utgjør etter hvert en slags haltende, men unison rytme. (”I allow myself to engage in my own movement.”) Den ene tar så ordet og fremfører en monolog – i et monotont stemmeleie, lik en somnambulistisk hypnotisør – som (sikkert bevisst) sender tankene i retning av tilstander som sosial angst og ensomhet. Budskap: De er der sammen og i samme rom, men hver og én føler seg isolert. Jeg ser på de fire skikkelsene, deler 40 minutter på fire og registrerer at det har gått 10 minutter.

Ikke overraskende gjentas figuren tre ganger til, slik at alle fire til slutt har forkynt sin monolog ut i luften. (”I come here to encount others.”) Rytmekommunikasjonen dem imellom tar seg opp og inkluderer nå både vokalmelodiske intonasjonsøvelser og banking med stokker i veggene. Etter en kollektiv og nullstillende – eventuelt konkluderende? – fosterstillingspositur forsvinner de fire bak forhenget og lyset slås på. ”That Said”, er over.

Om man ser bort fra den heldige effekten av billys fra gaten utenfor, som får publikums egne silhuetter til å danse urolig over scenen, er ”That Said” en performance som inneholder en så betydelig del utfordrende øvelser for å få dette til ”å sitte” at den (helt seriøst) kan foreslås som del av en avgangseksamen ved en teaterhøgskole. Det er oven i kjøpet et skoleeksempel på at det er en markant forskjell mellom idé og gjennomføring.

For hvor ligger så utfordringene fra idéplan til gjennomføring? Samtlige aktører må her være fortrolige med en forståelse for kompleks gruppedynamikk. Rytmeøvelsene vil rett og slett ikke fungere ellers. De må videre være i besittelse av en individuell kroppsbeherskelse for at bevegelsene skal være presise nok til, i vid forstand, å virke troverdige. Illusjonen brytes med ett når en av aktørene ser mot publikum, forter seg litt for å komme à jour med de andre etc. Den kollektive romfølelsen må til enhver tid være på plass og balanseres etter hvert som skikkelsene beveger seg rundt om i rommet. Om for mange klumpes sammen i enden av lokalet, oppfattes ansamlingen nettopp som en gruppe; rommet er ikke lenger fylt, og illusjonen om ”ensomhet i fellesskapet” brytes. I tillegg – som om ikke disse utfordringene er nok – er det inkludert tekst og tale, og det attpåtil på et språk som ikke er aktørenes eget morsmål. En tydelighet i overgangen fra tekstforståelse til tekstleveranse er altså også påkrevd for at dette skal fungere.

Konsistens og presisjon i bevegelsene, stramhet i helhetsuttrykket og avslappet, men troverdig vokalleveranse – kompetansepunkter som hver især krever mengder av øvelse for å mestres – blir her rolig tatt for gitt innenfor rammene av et konsept som det i og for seg ikke er noe galt med. Men i søken etter konseptet og det evinnelige spørsmålet ”But what does it mean?”, står man i fare for å bli blendet av det man selv bevitner, den konkrete performancen som foregår rett for øynene, her og nå. For hva kan vel ikke kroppsbeherskelse, gruppedynamikk, romfølelse og tekstforståelse enkelt sammenfattes som, annet enn som ”håndverk”. Alle uttrykksformer bør møtes med krav om håndverksmessig utførelse – som en materialisering av en idé. Selvfølgelig kan ikke performance verken selv eller av andre fristilles fra dette kravet for å innfri som godt gjennomført arbeid.

De fire innleide studentene fra Kunstakademiet kan vanskelig lastes for ønsket om å steppe støttende til for en gjestende kunstner. De kan ikke noe for at kravene de stilles overfor i denne sammenheng, er hinsides den kompetansen de erverver seg ved akademiet. Ene og alene å peke mot kunstneren selv, som i sin tur er preget av tidsrammer og dermed også lite øvelsestid i de aktuelle (og tross alt i denne sammenheng, vanskelige) lokalene, blir også en smule ubarmhjertig. Men uansett, her har likevel noen i fellesskap tatt seg vann over hodet.

Så alt for ofte kan man støte på denne mangelen på stramhet, konsepter druknet i slurv og tilfeldigheter, fremført med stiv patos. Kanskje uten å være klar over det selv, representerer denne laissez faire-holdningen en arroganse som i bunn og grunn må regnes som en uttrykksforms eller sjangers bjørnetjeneste: Den står da over tid i fare for å bli betraktet som annenrangs. Det er ikke nok at et pirrende konsept ringer i bakgrunnen når det skal fremføres her og nå. ”That Said” er mest av alt en påminner om at ord må følges av handling, også i tilfellet performance. Som sagt, så gjort.

Antoine Davenne, That Said,
6. og 13. desember 2013
Babel Visningsrom for Kunst