Det er ikke uten grunn at årets masterutstilling fremstår som en gjennomarbeidet affære: Masterkullet ved Kunstakademiet i Trondheim teller kun fire kandidater, hvorav to endatil fungerer som duo. Dette er forhold som både minimerer risikoen for prosjektkollisjoner og maksimerer kandidatenes boltreplass. Samtlige kunstpraksiser kan her knyttes opp mot noen av de samme tematikkene (kropp/individ), og allerede ved oppstarten til masterstudiene eksperimenterte selvsamme kull med måter deres forskjellige verkspraksiser kunne gå i dialog med hverandre på i en utstillingssetting (”Kunstutstilling”, Galleri KiT, 2011). Nytt av året er at denne årlige kalaspregete utstillingen, etter tre år på Gråmølna, nå er flyttet til Trøndelag Senter for Samtidskunst.

Hvert årskull har sine umiddelbare blikkfang. For mange har dette i år vært Simen Engen Larsens forvridde og forkullede betongskulpturer av kroppsdeler, som alle bærer navnet ”Memories as Sculptures/Forging as Opposed to Forgetting”. Allerede titlene indikerer noe vesentlig og potent ved Larsens prosjekt: Det å tvinge frem noe fra hukommelsens arkivariske irrganger er muligens bedre enn å glemme det, men noe vil alltids gå tapt i prosessen. Den lille informasjonsbiten som mangler, kan likeså godt være den eneste koplingen som bandt ”det hele” sammen. Skulpturene fremstår som brokker, ikke bare løsrevne fra sin opprinnelige kontekst og funksjon, men faktisk sønderrevne, splittet fra hverandre: Kroppsdelene kan kun løselig relateres til hverandre, mens de individuelle karakteristikkene er gått tapt til fordel for den generelle størrelsen Kropp. Hvorfor noen har endt opp som eleverte og er utstilt i glasskap – tilsynelatende arkiverte for en overskuelig fremtid – mens andre ligger strødd rundt om i utstillingslokalets hjørner, vites ikke. Larsens øvrige verker – som i denne konteksten blant annet består av tomme glassrammer, sammensmurte malerier og collager – utviser samme tematiske tilnærming, men fremstår som tammere konseptkopier av skulpturene. Det er disse som evner å fremkalle den levende triste, men likefullt engasjerende forestillingen om det dunkle, tapte og arkiverte. Det er i sannhet lenge siden en masterutstiller fra KiT satset på skulpturer med en slik – i velmenende betydning – klassisk slagkraft.

Forholdet mellom forut formulert konsept og verksrealisering fremstår hos Katarina Marthinsen en smule pirrende uklart i førstnevnte ledd, men desto klarere i sistnevnte. I en relativt fordringsløs treramme pulserer et flettverk i grovt ullgarn drevet av en hes liten motor. Det hele skaper, ikke minst forankret i tittelen ”Åndedrag”, assosiasjoner til et tørt hjerte som er i ferd med å gi etter. Og rett som det er, stopper den brystsyke motoren (det er uvisst om dette er intendert eller ikke, men hva gjør vel det?) – noe som ikke akkurat svekker skulpturens funksjon som patologisk påminner.

Den ubehagelige assosiative sammenblandingen av oppfunne begrepspar som tekstilfiber/muskelfiber og kunstnerisk vev/biologisk vev fortsetter i verket ”Rett og vrang”, hvor en strikket lapp henger stivnet ned fra et sett strikkepinner. (Opphenget i egen strikkepinne er nesten nok til å legitimere verket.) At lappen er strikket av dét som på verkslisten er kalt ”dyrefibre”, får tittelen til å fremstå som bestemmende for Marthinsens produksjon: På avstand er verkene rent dekorative, og ved nærmere ettersyn blir man klar over hvordan materialers stofflighet og plassering er stokket om til noe som leder tankene hen til surrealismens forvrengte verden. Den tunge, takkete og sorte steinplaten som er å finne lengre inne i lokalet, er gitt tittelen ”Puls” og fungerer som et avsluttet og stivnet livstegn med taggene som indikatorer på pulsens rytme. Marthinsens tre skulpturer forsterker så absolutt hverandre.

Hva gjelder kunstnerduoen Heidi-Anett & Lena Katrine oppstår derimot en – om ikke tolkningsmessig, så perseptuell – utfordring: Innerst i lokalet henger to fotografier i store format. Det ene bildet viser de to kvinnene i en nærmest stilisert klosset omfavnelse. De to nakne kroppenes fokalpunkter fungerer ikke som seksualiserte indekser, men snarere som solide, myke og varme kanter i et kroppsmassiv. Ansiktene er vendt bort fra betrakteren, noe som ytterligere er med på å forsterke bildenes visuelle stillhet. Her forefinnes ingen direkte budskap eller avklarte følelser.

Kunstnerduoen forfekter at den kollektive hukommelse dem imellom er beveggrunn og utgangspunkt for de fotografiske iscenesettelsene. I så måte er verkene å anse som selviscenesettelser og innstuderte positurer, fiksert med selvutløser. Det å – i påtrykk av den samtidige visuelle kultur – få to nakne kvinnekropper i tett omfavnelse til å fremstå som ladet med en sterk og ikke-seksualisert tosomhet, er i seg selv en utfordring de to evner å forsere i sitt prosjekt. Men dette opphenget i selvet – her er marginen mellom overbevisende representasjon og selvsentrert intimitet hårfin (!) – er en utfordring som oftest krever mer enn meddelsomhetstrang og undersøkelsesvilje. All den stund forelegget for disse bildene forblir mellom de to, virker det i grunnen umulig å kunne måle i hvor stor grad de klarer overgangen fra idé til ferdig bilde. (I så henseende hadde ikke prosjektet trengt mer enn ett bilde for å være fullbyrdet. Å basere to kunstnerskap på det virker ørkesløst.) Ethvert prosjekt som gjentatte ganger utstråler ”Se på meg!”, bør kunne tåle motspørsmålet ”Hvorfor det?” uten å fremstå som affektert.

Ett nevneverdig aspekt ved masterutstillingen ”Symposia” – for den som ønsker å sette seg inn i de angjeldende kunstnerskapene på en grundigere måte enn med det sedvanlige og registrerende overblikket – er katalogens tekstdel: Intervjudelen, der kurator Maaretta Jaukkuri stiller kunstnerne de samme åpent formulerte, men svært omfattende spørsmålene. Det er riktignok slik at de nyutdannede kunstnerne i det videre må kunne presentere sine prosjekter, men når byens kunstakademi i utgangspunktet ikke stimulerer masterstudentene til språklig selvpresentasjon, fremstår det som lite hensiktsmessig å stille dem til veggs med begrensende spørsmål som ”Hva tror du fortsatt kan være synlig fra [den] første inspirasjonen i det ferdige arbeidet?”. Svarene fremstår selvfølgelig deretter: Som vidløftige, eksistensielt pompøse og rent ut usammenhengende språklige forsøk på meningsløst å måtte oversette en kunstnerisk praksis til en forklart prosess. Årets masterutstilling behøver heldigvis ikke å forsvare seg dobbelt. Kunsten fremstår, samlet sett, som svar nok i seg selv.