«Tingenes orden»

Innenfor Gråmølnas inngangsdør er det for anledningen klistret opp seks ordinære stripser med anti slip-tape, slik at friksjonen mellom skoen og det glatte gulvet øker og følgelig forhindrer at den besøkende stuper inn i lokalet. Så konvensjonelt utseende de enn måtte være, er de også nettopp representative for Marte Eknæs’ materialbruk. Samtidig markerer de i denne konteksten en poengtert og symbolsk potent versjon av ”terskelen” inn i Kunstrommet. Lenger inn i lokalet er en gummiert joggesko plassert på en plexiglassflate. Og det er nettopp materiell motstand som er virkestoffet i Eknæs’ skulpturer.

Utstillingen Arranged for Effect består av flere kombinasjonsskulpturer som er bygget opp av få og stort sett lite bearbeidede bestanddeler. Hvorvidt et verk eller et verkskorpus utviser en håndverksmessig dyktighet, håndlag, taktil følsomhet – kall det hva du vil – er dette i bunn og grunn tuftet på en god materiell forståelse. Det totale uttrykket vitner i Eknæs’ tilfelle nettopp om en grunnleggende og bred materiell forståelse, paret med en finstilt romlig sensibilitet og en raffinert formsans.

Hva som gjør kombinasjonene så effektive, beror på hvordan de er arrangert – jamfør utstillingstittelen Arranged for Effect – og hvilke motsetninger som møtes i stofflighet, optisk tyngde og tetthet. Etter hvert som man betrakter dem, oversettes verkenes estetiske dimensjon til sanselige inntrykk. Jeg forsøker eksempelvis å stikke et papir under verket Local Contractor – som består av en skiferplate og et utstillingsstativ – like forsiktig som man fjerner en brikke fra et byggverk, spent på hvorvidt alt vil rase sammen eller ei. Papiret får akkurat ikke plass noe som vitner om hvordan steinplaten hviler i rammeverket og inngår i en komplett materiallegering som ved første øyekast kan se løst sammensatt ut, men som i virkeligheten står spent i en stram balanse. Og dette møtet mellom to optiske, så vel som haptiske, tålegrenser oppleves som essensen ved Eknæs’ utstilling.

Men med fare for å redusere verkene til noe i retning av skulpturelle pleonasmer, må det understrekes at enkeltverkene også inngår i en subtil dialog med hverandre. Kunstnerens spatiale arrangering inviterer til en tidkrevende og somatisk utforskning. I et av Gråmølnas siderom henger et InkJet-trykk av en hengsel. Bildet av metallsylindernes synkroniserte krumninger minner om rytmeforholdet i plexiglasskulpturen Wave.

Det som skiller Eknæs’ verker fra mange samtidige kombinasjonsskulpturer, er hvordan de billige materialenes estetiske potensiale og kunstnerens blikk for disse, ikke oppleves som uttrykk for en påtatt følsomhet, men som stramme og lett ironiske kommentarer. Med et øye for billige og verdiløse utgangspunkt er det for eksempel neppe tilfeldig at Stordalens gullkitch på Pir 1 er inkorporert i tegningen Clarion Congress. Utendørsskulpturen Bollard II er en enkel og massiv stålsylinder med bunker, som etter spark. Innenfor vinduet står den allerede nevnte joggeskoskulpturen. Hvilken patetisk frustrasjon hintes det ikke her om?

Skulpturene, som skifter mellom å fremstå som materielle abstraksjoner og figurasjoner, viser kanskje i større grad enn de henviser. Formen er i så måte innholdet og vice versa. Antislip-tapen ved inngangen – som bærer det konfirmerende navnet Anti-slip III – blir i seg selv en kommentar, en motstand mot dette glatte og motstandsløse.