Polske eventyr for voksne

Trondheim Kunstmuseum (TKM) viser i perioden 3. oktober til 10. februar en mengde nyere polsk videokunst, lånt ut av Zachęta National Gallery of Art i Warszawa, under den sesongbetont trange, men melankolsk romslige tittelen Polsk Høst.

Polsk videokunst utviklet seg, rent formalistisk sett, i tråd med øvrig europeisk videokunst: På 70-tallet søkte man etter videoformatets egenart – initiert av et slags counterTV-miljø – mens man higet etter de muligheter feedback, rewindknappen og elektronisk bildemanipulasjon hadde å tilby. På 80-tallet blir uttrykket større, mer ekspressivt og sanselig, og dreies i retning installasjoner. Etter murens fall veltet blant annet MTV-estetikken over Polens grenser, og perioden fra midten av 80-årene frem til midten av 90-tallet er muligens det mest eksplosive tiåret for polsk elektronisk kunst. I takt med en stadig sterkere popularisering ble videokunsten i 90-årene – med de stadig bedre teknologiske forutsetningene i mente – mer kompleks og mer støyende (i like stor grad visuelt støyende som auditivt støyende) mens dyrkingen av den rene digitale masse nådde et slags meditativt nivå.

Etter å ha overvært det flere timer lange videoprogrammet ser jeg, i globaliseringens navn, ingen markant formspråklig forskjell mellom polsk videokunst og annen europeisk videokunst – til tross for den omfattende variasjonen Polsk Høst byr på.

Tematisk sett er tilfellet noe annet: Polsk kunst har alltid vært interessant innholdsmessig, nettopp fordi Polen nærmest ubegripelig mange ganger har fungert som sentrum for en rekke spente situasjoner og grusomme hendelser i moderne europeisk historie. Med dette som bakteppe har kunsten fungert som en engasjert nødvendighet. Og er det noe det ikke skorter på i Polsk Høst, er det nettopp nasjonalt, kulturelt, sosiopolitisk og mellommenneskelig engasjement.

Katarzyna Kozyra er representert med flest arbeider – og rettmessig så. Kozyras renommé som kontroversiell befestes med fire forseggjorte, morbide, satiriske eventyrfilmer i varierende lengde. Penisproteser på kvinnekropper klippes av foran jublende dragqueens, dvergkoner slakter ned mannfolk med øks i eventyrlige omgivelser, androgynitetserotikk utøves i en svett herregarderobe. Arbeidene tematiserer aksept, seksualitet, kjønnsforvirring og annerledeshet ved effektivt å snu opp ned på alskens symboler, referanser og attributter.

Fra hardcore kjønn til hardcore dokukunst kan Artur Żmijewski og Joanna Rajkowska nevnes. Førstnevntes verk Singing Lesson 2 dokumenterer et kor med døv ungdom, i forberedelsesprosessen før en kirkekonsert. Rajkowskas Camping Jenin portretterer unge menn i en jordansk flyktningeleir som spiller ut sine krigstraumer ved hjelp av en dramalærer. I en annen film følger kunstneren – som i grunnen er bedre kjent som maler – sin egen far i jakten på nedgravd familiegull som ingen har sett siden krigens dager. De tre arbeidene er tilforlatelige, men fremstår – med eklektisk klipping og usminket håndholdt-estetikk – i større grad som tungrodd filmkunst enn som skarpskodd kunstfilm.

Programmet byr – hvilket er etterlengtet, etter en drøy time med endimensjonal dokuestetikk – på to filmer av mer eksperimentell art, henholdsvis den semianimerte Spoken Movie 3 av Wojciech Bąkowski og Holidays with Professor av Agnieszka Polska. Sistnevnte videoverk er psykedeliapreget på et deilig syntetisk vis, fylt til randen av kroppsdeler som fletter, smelter og penetrerer seg inn i hverandre med seige bevegelser. Den kroppslige tilstedeværelsen i dette verket formelig velter ut i værelset og presser seg frem som et definitivt høydepunkt i Polsk Høst.

De utvilsomt mest omdiskuterte filmene på programmet er Repetition og The Game of Tag, av allerede nevnte Artur Żmijewski, og Assassination av israelske Yael Bartana – som for så vidt er den første som har representert Polen i Venezia Biennalen uten selv å være polsk statsborger. Bartanas verk kan i Polsk Høst-sammenheng oppleves en smule enfoldig, da Assassination er siste del i den nokså kjente trilogien And Europe will be Stunned. Likevel er det nettopp den siste delen som – tilfeldigvis, vel å merke – best passer inn under Trondheim Kunstmuseums egen uttalte holdning mot nasjonale landegrensers tvang. Dette er verket som kanskje best illustrerer den komplekse polsk-jødiske situasjonen i Polen, så vel som i Midtøsten. I Assassination forespeiles publikum et fiktivt, men likevel høyst realpolitisk narrativ. Dimensjonene, sosiopolitiske så vel som uttrykksmessige, er sjeldent enorme. Det stilltiende havet av statister rammes inn av Bartanas effektive og stillestående regi.

Żmijewsks Repetition og The Game of Tag markerer samlet sett nok et høydepunkt. Begge har psykologiske metoder, den ene mer spekulativ enn den andre, som forelegg. Hva enn man måtte ha imot disse filmene av etiskmoralske innsigelser, er det nærmest umulig å tilbakevise dem som spekulative arbeider, da forvorpen moral nettopp er arbeidenes motiv, og fordi disse filmene så tydelig er laget innenfor kunstens rammer, fra virkelighetens yttergrense.

Selvfølgelig byr det noe tilfeldige utvalget av polsk video – som museets stab selv innrømmer ikke å ha sett alt av – på noen mindre spennende arbeider, som duoen Alicja Karska & Aleksandra Wents overtydelige Spatial Planning and Organisation og først og fremst Wunderteams RV, som bød på en mengde polsk snakk uten undertekster. One Hour Bicycle Speeding av den relativt velkjente Robert Kuśmirowski skal, etter hva jeg har lest, være spennende, men DVD’en var i dette tilfellet defekt. Likevel: Det tillokkende ved dette brokete arrangementet bør for et midtnorsk publikum være at det for tiden vises et raust knippe engasjert internasjonal videokunst ved TKM, laget av samfunnsengasjerte kunstnere som – til en forandring – ikke får alt av omgivelser til å fremstå som melankolske tablåer eller audiovisuell naturpoesi.