Vinduet mot bakgården

Vanndispenser i en hotellaktig tredjeetasje. Selvservering av automatkaffe. Småstøy av lørdag formiddag nedenfor et åpent vindu. Godt oppmøte i et lyst rom preget av avslappet forventning. I disse omgivelsene resiterer Martin Palmer – den autoritativt høflige grunnleggeren av diskusjonskonstellasjonen Forum Nidrosiae – fra sin egen tekst:

There is an intimate relationship between art and the spiritual. Through the 20th century and to the present day, we have witnessed the emergence of a very unique subcultural movement that is becoming ever more vocal within the arts, informed by ”the revival of magick”, counter-cultural revolutions, post-modernism, information technology, and the creation of what some have called an ”occulture”.

Fornemmelsen av å bli ført inn i en langvarig og vidtfavnende føling i tåka skyves til side av en anelse om at dette kan bli riktig så fornøyelig, både fordi det ovennevnte forum representerer ett av byens betydelige tilskudd av alternativ virketrang og fordi titlene på debattinnleggene som er å finne i programoversikten, alluderer mer enn suspekt new-age og plagsomt selvreferensiell esoterisme:

“The Sorcery of Fiction” (Carl Abrahamsson), “Art in Runes” (Kendell Geers), “The Beast on Film: Aleister Crowley at the Movies” (Gary Lachman), “Megapolisomancy: Metaphor and Magic in the Cityscape” (Jesper Aagaard Petersen), “The Silent Song of the Sphinx” (Karen Nikgol), “The Man behind the Curtain considered as a Case of Mistaken Identity” (Andrew M. McKenzie)

Konferansen er å regne som en presentasjon av publikasjonen Here To Go, en bok der alle bidragsytere har skrevet én tekst hver. (Kun én av tekstforfatterne uteblir fra konferansen.) Den svenske forfatteren, musikeren, kuratoren, forleggeren og fotografen Carl Abrahamson introduseres nærmest som en maskot for Martin Palmers engasjement, en foregangsfigur med en imponerende subkulturell merittliste som strekker seg tilbake til 80-tallet. Abrahamson gjestet byen sist gang i fjor i forbindelse med den flotte og arkivpregete fotoutstillingen Döden i våra hjärtan, som ble vist på Babel Visningsrom for Kunst. Denne gangen er det altså ”the sorcery of fiction” som gjelder, en presentasjon som søker å løse opp på eller oppløse det pragmatisk konvensjonelle og rasjonelt betingede skillet mellom fiksjon og virkelighet (”Everything is defined and constructed by someone at some point.”). Abrahamsons eksemplifiserende gjennomgang er retorisk nyansert og holder gjennomgående spenningen oppe, mye på grunn av at han ordrett leser opp sitt velkomponerte tekstbidrag. Selv om Abrahamson favner vidt, klarer han å opprette noen forbindelseslinjer mellom fiksjonens dunkle (liksom-)virkelighet og virkelighetens såkalte faktisitet, som jeg etter hvert faktisk får følelsen av at er kausalforbundet. Om enn bare i stunden.

I’m not saying that Tarkovsky’s film [Stalker] caused the Chernobyl incident to happen, but it’s interesting to note that art and fiction can have both prophetic and memetic qualities that in turn can spin on in our minds and communal contexts, perhaps even indefinitely.

Og usynlige forbindelseslinjer mellom fiksjon og virkelighet, døde soner i skyggen av metropolen, og kunstens rolle som åndelig ladet materie fortsetter i Jesper Aagaard Petersens innlegg. Med forelegg i blant annet en installasjon av Joseph Beuys (Unschlitt/Tallow) og i fantasyforfatteren Fritz Leibers roman Our Lady of Darkness, utmaler Petersen – med retoriskpedagogiske evner langt over gjennomsnittet – en dystopisk storbymentalitet som på lekent vis fremstiller kunsten som et materialisert vrengebilde av byen, på grensen mellom det synlige og det usynlige (”What is the difference between playing an imaginary game, reading a book or interacting with the city through esoteric artworks?”). På dette tidspunkt har jeg fortrengt støyen fra bylørdagen som utspiller seg utenfor, til fordel for en lettere ut-av-kroppen-opplevelse.

Jeg blir derimot fort revet ut av den stadig mer tiltrekkende fiksjonsslummeren idet Karen Nikgol introduserer seg selv før han bardust lukker det åpne vinduet, som frem til nå hadde fungert som en utilsiktet kontrollinstans som sa ifra om diskusjonen dabbet av, en trykkventil som forbandt den ytre og virkelige luftighet med rommets eskapistiske lunhet. Her skulle ingenting glippe ut vinduet.

I motsetning til flere av de øvrige bidragsyterne – som presenterer egne tanker med forelegg i andres verker – presenterer Nikgol eget virke, i dette tilfelle multikunstnerens og kuratorens egen operette The Silent Song of the Sphinx. Verket omtales som ”a spy opera about the inner world of a mute midget”. Nikgols smått belærende og patosfylte retorikk fascinerer. Om det faktisk eksisterte en sylskarp knivsegg som skilte sjarmerende selvtillit og kjepphøy selvhøytidelighet, så ville Nikgol ha skåret seg mange ganger. Bak tåkeveggen av uttrykk og parafraserende utlegg skimter jeg av og til enkle poenger, formulert med grandiose ord: ”The curator works within his mind, curating his inner tableau into the outer space. His inner sense of colors, of composition, of form in space are all projected and materialized into the outer world.”

Til tross for et interessant foredrag om mystikeren Aleister Crowley og hvordan film kan fungere som et smutthull mot drømmens og underbevissthetens sfære, synes jeg kanskje at Gary Lachmans historiserende essay er strammere som tekst enn som presentasjon. Konferansen er tross alt en debattpreget slippfest, der publikasjonen står i sentrum. Etter å ha harvet meg gjennom hele publikasjonen Here To Go et antall ganger, slår det meg hvor gode enkelte av tekstene er.

Dette gjelder også Kendell Geers, som ved å lade sensasjonelle uttrykk med et politisk innhold har vunnet en god dose oppmerksomhet på den internasjonale kunstscenen. Hans flotte tekstbidrag Political-Erotical-Mystical-Manifesto er en veldreid, humoristisk og oppstykket lesefest, bestående av 132 kortfattede utsagn om kunst, liv, språk, sex, kynisme etc. à la ”Art is made out of the debris in the head-on collision of reality and the imagination.”, ”Use counter-culture to counter the culture of the counter”, ”Habit is a mind killer and comfort its alibi”. Det at Here To Go-konferansen er en del av Meta.Morf 2012 – med sitt slagord A Matter of Feeling – kommer til uttrykk i utsagn som ”The sole task of the artist should be to spiritualise matter and materialise spirit.”

Etter hvert som både publikasjonens og konferansens samlede effekt synker inn, spinner Here To Go videre i tankene. Det er usikkert hvordan den mystikkrefererende strømmen av eksempler gjorde noen klokere på hva okkultur som counter-culture egentlig er. Poenget virker snarere å være evnen og viljen til å stille spørsmål ved tradisjonaliserte akademiske definisjoner, samt ønsket om å riste litt liv i en undertrykt tro på at ”the owls are not what they seem”, for å parafrasere Carl Abrahamsons Twin Peaks-referanse. Den litt gutteklubbaktige atmosfæren som preger Here To Go, er i dette tilfellet bare sjarmerende, og må ikke under noen omstendighet forveksles med sjåvinistisk eller sneversynt nerderi. Forum Nidrosiae representerer en akademisk bakgård, like nødvendig som den er tøylefri. Kunstfaglig okkultur representerer ingen fare. Det gjør derimot en konvensjonelt konform tiltaksløshet hvori kunsten visner hen innenfor rammene av det rasjonelle.

HERE TO GO: Art, Counter-Culture and the Esoteric
20. oktober 2012, Forum Nidrosiae