Smuler fra de rikes bord

– Det der? Det er jo bare et papir.
– Det er spiseseddelen, du; hele spiseseddelen. Her står ”Menu”: det betyr spiseseddel.
– Har du ikke noe annet?
– Jeg har jo glemt det annet, hører du. […] Sett deg nu bort til bordet og les på den seddelen, så skal jeg siden beskrive deg, hvorledes rettene smaker.

(Fra Henrik Ibsens Vildanden, 1884)

Med autoritativ ro introduserer gallerist Per Høiem Galleri Ismenes 30-årsutstilling slik: ”Selv om dere ikke vet hvem disse kunstnerne er, kan jeg forsikre dere at dette er stjerner på den internasjonale kunsthimmelen.” Å presentere den Turner Prize-vinnende Chris Ofili og de to Turner Prize-nominerte kunstnerne Gary Hume og Tracey Emim som ukjente for det norske kunstpublikum, ville ellers være å regne som en undervurdering, men etter 30 år i bransjen kjenner nok Høiem sitt eget publikum. Han adresserer de fremmøtte som gamle kunder, de responderer som fornøyde venner.

Samtlige tre kunstnere springer ut av den omfattende og løselig definerte kunstnerkonstellasjonen Young British Artists (YBA). Disse delte i bunn og grunn ikke noe annet fellestrekk enn det at mange av dem kom fra Goldsmiths, University of London. Likevel ble YBA gjenstand for spektakulære publisitets- og spekulasjonsstunts oppgjennom 90-årene, taktikker som var med på å befeste den britiske kunsten nærmest som en merkevare for ublu og ironiserende konseptkunst.

Galleri Ismene har gitt Chris Ofili den mest sentrale plassen, antageligvis fordi galleriet blant annet har fått fatt i hele hans mappeverk Paradise by Night; ti fargelitografier fra 2010, inspirert av ti forskjellige dikt. Ofili assosieres vanligvis med det etnisitets- og seksualtematiserende, noe som etterhånden gjorde ham til noe av en politisk figur mot slutten av 90-årene. Denne tematikken må ikke slås i hartkorn med bildene som her stilles ut, for det er lite av fordums provokasjon å spore i Paradise by Night. Stilistisk sett drar de utstilte verkene veksler på flere kjente kunstuttrykk, og er en blanding av alt fra Gerald Scarfes absurde tegneserieuttrykk via Ceri Richards’ intertekstuelle behandling av ord som bildeelementer og helt tilbake til Henri de Toulouse-Lautrecs nokturne klaustrofobi. Like fullt er det noe øvelsesaktig over litoserien. Jeg kunne eksempelvis hevde at det duse Paradise by night ANTWI er mer vellykket enn den nesten plumpe klisjéen Just Before Sleep, men dette vil uansett være fåfengt detaljflikkeri som ikke forandrer mitt inntrykk av serien som venstrehåndsarbeid fra en kunstner som har evnet langt mer. Det selvstendige litografiet Ritual and Desire (2009) slår, visuelt sett, ihjel det blodfattige Olympic print (2012) som henger like ved, og fremstår kompositorisk sett som Ofilis sterkeste bilde i denne sammenhengen.

I den lyse lille underetasjen er Gary Humes verker blitt plassert. Linosnittet London Fields (2012) og silketrykket American Tan XXIV (2007) er – i motsetning til de omtalte Ofiliverkene – å regne som positive representasjoner for denne generasjonen britiske kunstnerne. Bildene, som alle har organiske motivforelegg, ser på avstand stive og stiliserte ut, mettet og tynget av skarpe fargeflater. På nært hold fremstår fargene og overgangene dem imellom som langt mer organiske og myke. Spenningen mellom umiddelbar gloss og malerisk nennsomhet materialiserer spillet mellom effekt og persepsjon, og fremstår slik som utstillingens mest inntagende verker.

Over gangen og inn i Ismenes peisestue befinner Tracey Emins etsinger seg. Kunstneren ble gjort kjent med sine konfronterende og vovete installasjoner, men har ofte innlemmet grafikk, maleri og fotografi som supplement. De syv grafiske verkene som her er utstilt, fremstår som enkle og nervøse, men er til gjengjeld dristige i sine titler og motiver. Det kontrasterende forholdet mellom uskyldighet og frekkhet blir i denne sammenheng å anse som en reminisens av kunstnerens provokative praksis. Det både brutale og på samme tid pene lille bildet Pregnant (2011) byr på forsiktig motstand, og den større etsingen A cunt is a rose is a cunt (2009) er en velfungerende blødme, i all sin nakne enkelhet.

Å hevde at utstillingen – som markerer Ismenes 30-årsjubileum – byr på tre internasjonale storheter, er helt korrekt. Det er nok saktens derfor utstillingen ble promotert i sådanne ordelag. Å hevde at utstillingen byr på verker som kvalitativt er på høyde med de angjeldende kunstnernes renommé, vil derimot være en kjepphøy påstand som ikke tar inn over seg de tre kunstnernes virkelige bragder. Den brokete samlingen med grafikk er vel verdt turen, men om man forventer framifrå internasjonal kunst, vil man sannsynligvis vende slukøret tilbake, inn i den trønderske periferi.