Det umulige hjemmet

Duoutstillingen Betweenuscolada  av Anders Holen og Mads A. Andreassen tar utgangspunkt i veggbasert kunst som bygges ut med fremmedgjørende elementer. Rommet og verkene dreies mot det fantastiske, blant annet gjennom den påfallende opphengingen: Ut av veggene stikker vridde stålrør som tjener som fester for kunstverkene. De minner om armeringsjern som kommer ut av betongruiner. Et av rørene løper tvers gjennom rommet fra den ene veggen til den andre, og det er som om bygget er vrengt med innsiden ut. Med dette innlemmes Rakes brutale outsiderarkitektur og bygget deltar i forestillingen.

Det arkitektoniske er også behandlet i utstillingens sentrale samarbeid A Lovely Gate to Hell, Heaven and/or Nirvana: Midt i rommet er det oppmurt en frittstående peishylle. Ved å trekke peishyllen ut fra veggen og la den stå fritt, fremstilles noe hjemlig i en ukjent fatning. Under den finnes preparerte vridde metallgitter, og plassert oppå peishyllen finner vi Mantel Piece av Anders Holen, en utforskning i gips hvor fordreide former av flere objekter løper i en umulig sammenstilling. Her finnes en vase, et trofe, en bok (Shakespeares samlede verker) – alt integrert i grunnformen: Et kandelaber. Som en drømmeaktig variasjon over rekvisitter fra et velmøblert hjem truer installasjonens umulige former med å vippe over i det marerittaktige.

Den lekne forvaltningen av det høykulturelle finner sin motsats: Lavt plassert på en kloss ser vi en gipsavstøpning av en fot iført en hullete sokk og slippers, Sock Covered Foot Wearing a Slipper av Anders Holen, hvor slackermotivet er fremhevet ved et hull i sokken hvor tåen stikker frem. Men foten blir ikke stående som det avslappede, ser man nærmere etter er den vanartet. Og kanskje er det ingen tå, men en finger som kommer ut av sokken. Et annet hjemlig element finner vi i verket Untiteled (Pipé) av Anders Holen: Utgangspunktet er et skipsmaleri som inkorporeres som funnet objekt. Rammen rundt maleriet er utstyrt med en todelt pipe og et plastrør på sidene, den siste så perifer at den knapt er synlig. Pipen kan selvfølgelig knyttes til semiotisk problematisering, men relaterer også til kroppslig inntak og rus, og mon tro, minner ikke røret om noe som kan brukes til til å lede veske intravenøst? En egenskap ved utstillingen er at den har flere moment som bidrar til å stake ut en kurs, men som ikke gir klare forestillinger. Skipsmaleriet og objektene er rammet inn med brede rammer som danner rom som museal skuekasse – på den måten understrekes karakteren av verdifull eiendom, noe som står i kontrast til opphengingsmetodens inntrykk av mangel på beherskning.

I utstillingen finner vi tegn på fortrolighet og brudd, det hjemlige fordreies og gjøres unheimlich i noe som minner om det elaborerte surrealistiske, men som også peker mot en grovere art brut. En lesning kan ta utgangspunkt i destabiliseringen, for ikke å si dekonstruksjonen av elementer fra et borgerlig hjem; i peishyllen, innrammingen, samt klenodiene sverd og pipe. Med basis i det domestiske er det trukket en akse mot utfart (skipsmaleriet), reise, utartet kunst og rus. Andreassens grove guasjer (Muscle Boy I & II) på restaurantflyers fra en asiareise, henger på veggen som momenter av naiv kunst med utreisetematikk. Utstillingen er vellykket som utstilling, til tross for at billedflatene ikke har mye å tilby annet enn en lek med det modernistiske. De kan være kunsthistoriske sitater som Holens monokrome Finger Toe, men med den pussige vrien at det stikker en finger (eller er det en tå?) ut av bildets underkant.

I Betweenuscolada er dekonstruksjonen av det borgerlige hjemmet og den modernistiske kunsten fremført ikke som et elegisk, men et ludisk prosjekt. Selv om det formidler en velkjent post-tematikk er det overbevisende i kraft av humoren: Hvor ellers kan man gjette finger eller tå?