Blekt og vitalt

Tittelen på bachelorutstillingen Nachleben er hentet fra den tyske kunsthistorikeren Aby Warburg, og er i norsk språkdrakt oversatt med ’etterliv’. Historisk sett er begrepet et uttrykk for måten antikkens motivkrets og formidealer fant ny aktualitet – eller fikk et etterliv – i den sene middelalderens og renessansens kunst. På samme måte finner også samtidens kunstuttrykk nye idealer med forelegg i eldre tradisjoner enn det som har preget den nære fortid. Utstillingstittelen gjør det således naturlig å tolke bachelorstudiets kulminasjon som en overgang som definerer de forskjellige kunstuttrykkenes endelikt eller potensielle etterliv. Dette kunne imidlertid fort blitt et sort/hvitt-syn på hva en bachelorutstilling representerer, og ikke minst symboliserer.

Men i denne konteksten er likevel det sort-hvite svært betegnende, for Nachleben er bokstavelig talt en ualminnelig fargeløs bachelorutstilling. Foruten noen ord sydd i rød tråd og noen scenedetaljer i et videoverk, huser de ellers hvite utstillingslokalene på KiT stort sett verker utført i hvitt, sort og sølv. Spørrende verkstitler som ”What is the colour, when black is burned?” og ”Does this feel empty?” later til å bekrefte et fargeløst ledemotiv. Fraværet av de mange følelsesbetonede kvalitetene ved subtraktive og additive fargeblandinger utvisker umiddelbarheten i uttrykket. Ved første øyekast er utstillingen i så måte nakent nøytral, på grensen til det anemiske.

Over tid trer imidlertid både spissfindig formulerte observasjoner og veldreid humor frem. Elizabeth Higsons herlige videoverk ”Lasse” portretterer en eldre mann med stødige close-ups. Betrakteren ser ryggen hans jobbe besværlig og repetitivt med treningsapparater mens han beretter om Frank Sinatra og hvordan også den verdenskjente sangeren og skuespilleren hadde vært ”langt nede” før han ble tilbudt rollen som Angelo Maggio i filmen ”Herfra til evigheten”. Lasse portretteres i nok et repetitivt handlingsmønster idet han i sine røykepauser fører sigaretten opp og ned fra det furete ansiktet, mens han undrer seg over hvorvidt hans avdøde far befinner seg i himmelriket. Vi blir også informert om at Lasses tårekjertler ikke fungerer, og at han derfor må dryppe øynene med kunstig tårevæske ti til tolv ganger om dagen for at de ikke skal tørke ut. Det er noe inderlig og fengslende ved personen som i nået utfører de samme repetitive handlingene mens han – uten evne til å felle virkelige tårer – lar tankene kretse rundt spørsmål om evighet og liv. Videoen klarer på drøyt fem minutter å statuere hvordan sjelen er fanget i et skrøpelig og forgjengelig hylster. Mens Lasse avslutningsvis mumlesynger strofene i ”My Way”, lurer jeg på om han egentlig har ytret ønske om å bli født som ren ånd – slik Sinatra lever videre – uten det kjemiske vedhenget som kroppen i bunn og grunn er.

Enkle formuleringer av evige problematiseringer finner vi også i Karianne Ommundsens videoinstallasjon ”Ecstacy”. Et par rolig hvilende hender er vist i hver sin projisering som de to øverste hjørnene på en rektangulær endevegg. Håndleddene peker ned mot et felles møtepunkt. Det totale uttrykket sender tankene i retning en korsfestelsesscene, der kun hendene vises. I tomrommet forestiller man seg en kropp. Men ørsmå håndbevegelser på hvitt stoff og lyden av forsiktige stønn fra tilstøtende verk («Time Management») sender tolkningen i retning orgasmens klimaks. Tittelen ”Ecstacy” er i så måte dobbeltbunnet i det den både konnoterer dødssmertens og det seksuelle behagets kulminasjon, alt realisert i en overbevisende enkelthet.

Videre vekker Agnethe Lindløvs skulpturer i termoplast en nysgjerrighet. En håndfull grovmaskede kjoler – håndverksmessig dyktig utført – er plassert ved og på den ene langveggen. De hvite og tilsynelatende fullt brukbare plaggene har overbevisende myke folder og pirrer en interesse for det taktile. Ved nærmere ettersyn avslører de seg som harde, størknede former, plagg som aldri kan bæres av en virkelig kropp uten at huden vil riftes opp. Installasjonen fremstår slik som spiss og fremmedgjørende og innhylles dermed av noe sykelig. Belysningen bygger videre opp om et ubehag, en uforsonlighet, og gjør denne skulpturgruppen til et blikkfang i det ellers mørke utstillingsrommet.

På vei mot Babel Visningsrom for Kunst, der utstillingen fortsetter, ser jeg en liten gutt med hjelm og knebeskyttere ramle hodestups over en av Lasse Årikstads skulpturer, en installasjon jeg har studert idécollagen til i KiTs lokaler. De provisoriske skateboardrampene skiller seg ut som det eneste fargesterke bidraget til årets bachelorutstilling. De ser friske ut på avstand, og det er fristende å trekke på smilebåndet overfor strukturene som åpenbart adapterer den amerikanske minimalisten Solomon LeWitts form- og fargespråk. Tittelen ”Skateboarding with Sol LeWitt” er upretensiøst morsom og bryter med utstillingens øvrige og mer alvorstunge tematiseringer.

På Babel vises to videoverk og én videoinstallasjon (sistnevnte er avhengig av nattemørke omgivelser og vises derfor kun på kveldstid). Mathilda Höögs ”Buddies” og Jóhanna Ellen Ríkharðsdóttirs “Weeping man” er blant Nachlebens mest bemerkelsesverdige. I førstnevnte videoverk møter vi de to kameratene Göran og Hans, som øyensynlig skal bryte opp sin felles kollektivtilværelse: Hans har skaffet seg hund og kjæreste og skal flytte. Den tafatt flotte scenen utspiller seg blant pappesker fra Biltema og tomme ølbokser. Det sverges på mors grav at de to kommer til å holde kontakten, en ytring som ikke later til å overbevise den patetisk fulle Göran. Den under ti minutter lange scenen er pepret med så mange klisjeer at verket i seg selv blir en uimotståelig pastisj på guttekollektivets avvikling, eller etterliv.

”Weeping man” viser en ung mann som sitter naken og alene på en sengekant. Bilderammen slutter ved mannens nakke og gjør kroppen til en generell mannlig størrelse. Han masturberer – tilsynelatende gledesløst automatisert – og hulker ned mot sitt eget fang. Det tragikomiske videoverket detroniserer myten om det romantisk mystiske ved unge menn med indre tumulter – et motiv som er så velbrukt i ny norsk film at det grenser mot det innpåslitne – og klarer på samme tid å formidle hvordan det å ta skrittet inn i en annens intimsone er å stige ut av sin egen komfortsone.

Årets bachelorutstilling er ingen høylytt affære. Den er nærmest strippet for samfunnsrelatert engasjement og er ofte tilsiktet uklar. Om man ønsker å se alle videoverkene og performancene samt vie de øvrige verkene mer enn det obligatoriske overblikket, tar det opptil et par timer å komme gjennom alt én gang. Nachleben krever tålmodighet fra betrakteren, og fortjener – som alle bachelorutstillinger – besøkende. Det er tross alt en interesse fra kunstpublikum som kan bidra til å gi enkelte av verkene et etterliv.

Nachleben står til 6. mai 2012, Galleri KiT og Babel Visningsrom for Kunst.