Antiklimaks

Styret i Trøndelag Senter for Samtidskunst sin lansering av vårens avkortede utstillingsprogram understreker hvilke utfordringer TSSK nå står overfor.

Madeleine Park ble i desember 2008 ansatt som daglig leder for Trøndelag Senter for Samtidskunst, og siden den gang har senteret sett flere endringer: Rammene for stillingen som daglig leder har forandret seg betydelig, senteret har mistet ansatte grunnet stram økonomi, og Sør-Trøndelag fylkeskommune – som gir TSSK de største bevilgningene – har blant annet gjennomgått senterets organisasjonsstruktur som et premiss for at bevilgningene skal kunne økes.

Senere års utfordringer

I forbindelse med at Park sluttet i stillingen 1. desember i 2011, bad ArtSceneTrondheim henne i november i fjor om å oppsummere sine drøyt tre år i stillingen. Fylkeskommunens evaluering fremstilles av Park som en urealisert mulighet for en institusjon som nå – ved inngangen til det nye året – står uten daglig leder.

Madeleine Park: Kunstfeltet er nettopp drevet av at det fortløpende foregår en kritisk evaluering. I den sammenheng er det kun positivt at det er gjennomført en evaluering av TSSK, men personene som sto for vurderingen, hadde ikke i oppgave å se på innholdet, men kun organiseringen.

ArtSceneTrondheim: Hvem skal overta din jobb som daglig leder ved TSSK?

Madeleine Park: Det er ikke utpekt noen etterfølger. Grunnen til dette tror jeg er at styret nå også må forholde seg til en slik evaluering. Dette er hva jeg tror, men det er opp til styret å svare for hvordan de har tenkt å løse situasjonen.

Etter Parks avgang som daglig leder er TSSK blitt driftet av senterets styre. I et brev til ArtSceneTrondheim (datert 9. desember) fra styreleder Ann-Cathrin Hertling heter det: Styreleder har i tiden etter at Madeleine Park sluttet som daglig leder, steppet inn for å sikre aktivitet og kontinuitet ved senteret. (…) Styret arbeider nå med å utforme en ny strategi- og handlingsplan med utgangspunkt i de nye vedtektene for TSSK, som blir fremlagt på årsmøtet 2012. Januar måned 2012 er satt av til åpen debatt om hvilken modell sentret skal ha.

Det ser ikke ut til at styreleders midlertidige rolle som daglig leder har klart å sikre nettopp aktivitet og kontinuitet ved senteret. Ideelt sett skal stillingene som daglig leder og styreleder virke i relasjon til hverandre, men slik situasjonen er på det nåværende tidspunkt sitter styreleder i en noe paradoksal dobbeltstilling, som oppsynsmann for eget arbeid. I form av to nyhetsbrev – begge publisert i januar – kommer det frem at styret setter brorparten av vårens utstillingsprogram til side, til fordel for et langvarig prosjekt – som er gitt den noe flyktige tittelen ”Tenketank 2012” – der man på nytt skal evaluere senterets nåværende tilstand og dets fremtidige profil og organisering. Det som først skulle være en månedslang planlegging og noe man kunne forvente var en intern prosess, er blitt et prosjekt som spiser opp store deler av utstillingsprogrammet, et forhold som i videre forstand understreker hvilken organisatorisk klemme TSSK er havnet i. Mangel på økte bevilgninger, som har ført til en nedtrapping i personale, er én grunn, men dette skyldes et større og mer komplekst problem. Aktører fra kunstscenen har på sin side lenge forfektet at TSSK skal fortsette som en kunstnerstyrt institusjon. Som det fremkommer fra Park, er Fylkeskommunens måte å gripe inn på problematisk. Sterkere kontroll med institusjoner i kulturfeltet er et av de mest yndete områdene for politikere å vise handlekraft på, mye på grunn av at kulturen er et av svært få felt i politikken som ikke er blitt solgt eller utsatt for tjenesteutsetting (outsourcing).

Park forteller at rammene har forandret seg så kraftig gjennom ansettelsesperioden at stillingen som daglig leder ikke lenger er den samme som da hun tiltrådde jobben. Dette mener hun har fått konsekvenser for produksjonen og har resultert i en rovdrift på de oppgavene en leder er ment å utføre. Det at det kunstfaglige står i fare for å lide – noe som nå er blitt en realitet – er altså noe Park allerede før sin avgang så som et sannsynlig utfall.

Selv om Park understreker at hun er godt fornøyd med mye av det samarbeidet som har foregått mellom TSSK og en aktør som KiT (Kunstakademiet i Trondheim), poengterer hun også hvor krevende det er å skulle opprettholde profilen som regionsdekkende kunstsenter med et utstillingsprogram i kontinuitet, uten bevilgninger som tilsvarende kontinuerlig er forankret i økonomiske realiteter.

Madeleine Park: Dette er en økonomisk sak. Den har for det første ikke forbedret seg siden 1990-tallet. Man har naturligvis fått prosentvise økte bevilgninger, men kurven har, sammenliknet med hvordan økonomien i samfunnet har endret seg, i realiteten ikke økt. Det går jo ikke an å pålegge senteret enda mer arbeid uten forsvarlig finansiering, og uten at man har ansatte som kan betjene alle prosjektene som skal nå ut til andre kommuner. Slikt krever planlegging, oppfølging og ikke minst ressurser til logistikken i et slikt arbeid. Konsekvensene av dette har satt senteret i en prekær situasjon, et sted TSSK har befunnet seg en stund nå.

Madeleine Park understreker videre hvordan TSSK i mange sammenhenger er blitt omtalt som et ressurssenter, noe som ikke stemmer overens med måten TSSK er blitt driftet på i de senere år: Det koker alltid ned til hvilke ressurser man har. Det er jo ikke nok bare å referere til ”Senterets kompetanse”. Den sitter ikke i veggene.

TSSK anno 2012

Senterets videre skjebne er nå usikker i og med at TSSK har viet perioden ut mars til nok et evalueringsprosjekt – denne gangen selvvalgt og åpent for publikum. I TSSK-styrets brev til ArtSceneTrondheim spørres det åpent: Skal vi ha en modell delt opp i en kunstnerisk leder og en administrativ leder? Skal vi ha et team av produsenter? Hvem skal bestemme den kunstneriske profilen? Skal det være en kurator alene? Skal kunstnerisk råd være aktivt med eller bare ha en rådgivende funksjon? Dette og mer må vi bestemme oss for. Alle medlemmer av TBK (Trøndelag Bildende Kunstnere) og NKM (Norske Kunsthåndverkere Midt-Norge), samt andre interesserte – er velkommen til å mene noe om dette. Det er viktig med åpenhet og gjennomsiktighet i denne prosessen.

Publikums rolle i forbindelse med et veldrevet kunstsenter skal først og fremst være som brukere av utstillingsprogrammet og de øvrige arrangementer som eventuelt dukker opp. I det seneste nyhetsbrevet står det om Tenketank 2012: ”Hensikten er å skape en åpen og aktiv plattform, som legger grunnlag for arbeid med strategisk plan og interessante veivalg for TSSK.” All den stund dette formuleres som hensikten med prosjektet, later forholdet mellom TSSK og publikum her å være snudd: Der senteret skal stå som den part som byr på innholdsproduksjonen, står nå publikummeren som den som skal by på seg selv.

Nyhetsbrevet åpner med linjen: ”En kunstinstitusjon bør være i konstant bevegelse for å ta inn i seg de strømninger som finnes i sin samtid, og møte disse på en dynamisk måte.” Da kan det være nødvendig å minne om at den nåværende situasjonen ikke kan kalles uforutsett. Om ’strategi’ og ’veivalg’ – for å bruke formuleringer fra det ovenfor siterte nyhetsbrevet – er nøkkelord for prosjektet Tenketank, er det grunn til å stille seg spørrende til hvorfor stillingen som ny daglig leder fremdeles ikke er utlyst. At TSSK i drøyt to måneder forut for Tenketank har stått uten daglig leder, etablerer i så måte en diskrepans.

Det er på den ene siden fint at det her åpnes opp for en debatt som ikke lider under ønsket om mest mulig enighet fra starten av. Når TSSK meddeler for publikum hvor lite institusjonen faktisk har klart å bestemme seg for – jamfør de mange ubesvarte spørsmålene ovenfor – hva gjelder senterets videre drift, og siden de nå inviterer til effektiv diskusjon, krever dette en mer kontinuerlig informasjonsflyt enn det som var tilfellet i høst. Da Madeleine Park gikk av som daglig leder, forelå det så å si ingenting av informasjon om hva som skulle skje videre. Med Tenketankprosjektet blir forestillingen om et skip uten verken navigasjonsutstyr eller kurs ytterligere forsterket, særlig med tanke på den begeistringen prosjektet blir presentert med. Det er selvfølgelig ingen ulempe at man med optimisme kaster seg inn i de neste månedenes debatter, men premisset for en fruktbar diskusjon er at styret innser hvilken uriaspost TSSK har ved inngangen til 2012. Dersom eksempelvis det andre foredraget under Tenketank om B-Open, annonsert den 9. februar viser seg å bli en ensidig presentasjon av Bergens ekvivalent til Trondheim Open, har allerede diskusjonen beveget seg bort fra Tenketankprosjektets hensikt; nemlig å diskutere TSSKs videre kurs. For publikummere som ikke føler at de har noe de vil eller kan tilføre – i en mer eller mindre intern debatt vedrørende kunstens administrative (bak)side – kan det umulig være spesielt tiltrekkende, i dobbel forstand, å registrere at vårens første utstillingsperiode ved TSSK ikke begynner før den 14. april.