Konturen av en kunsthall?

I desember avsluttet Styringsgruppen og Arbeidsgruppen for Prosjekt Kunsthall Trondheim sitt arbeid i form av et Grunnlagsdokument, en publikasjon som – til tross for noen dobbeltbunnete utsagn – leverer formmessig gode anbefalinger. Dokumentet markerer også at det flerårige forarbeidet inntar en ny fase og kunsthallprosjektet skal nå avgjøres politisk.

Den 13. desember la Styrings- og Arbeidsgruppen for arbeidet mot en kunsthall i Trondheim frem sitt grunnlagsdokument, som ble publisert samme dag. Lettfattelig sagt er dokumentet av vesentlig betydning på to vis: Konkret sett er det ment å fungere som et rådgivende hefte til hjelp for det videre arbeidet mot en kunsthall i byen, mens det symbolsk sett markerer slutten på den drøyt ett år lange konkretiseringsfasen av forprosjektet, før kunsthallprosjektet igjen skal behandles politisk. Disse forholdene inngår nødvendigvis ikke i en høyere enhet da de rådene som er gitt i grunnlagsdokumentet, ikke nødvendigvis trenger å forfektes i den forestående politiske behandlingen. Siden det slik sett er uavklart hvor utslagsgivende grunnlagsdokumentet vil vise seg å bli, må dokumentet snarere diskuteres som en myndig appell enn som en sementert plan.

Grunnlagsdokumentet ble presentert av Suzette Paasche (direktør for MiST og leder for kunsthallprosjektets styringsgruppe), Astrid Fuglås (Sør Trøndelag Fylkeskommune), Kjersti Lerseth (Trondheim Kommune og leder for kunsthallprosjektets arbeidsgruppe), Tone Fagerholt (Trondheim Kommune) og Monica S. Rokne (prosjektkoordinator). Foruten grunnlagsdokumentets hovedmål – som er ferdigstillelsen av en kunsthall i Trondheim innen 2015 – fremsettes det noe i retning av to hovedanbefalinger:

At kunsthallen bør være en frittstående kulturinstitusjon med profesjonell kunstfaglig ledelse og et styre som er sammensatt basert på kompetanse. At det nedsettes et interimstyre. (Med andre ord: ’midlertidig styre’)

Det vil for mange være gledelig å lese at styringsgruppens første anbefaling understreker kunsthallens uavhengige posisjon, så vel som en kunstfaglig kompetent ledelse. Dette skal likevel ikke styringsgruppen ha æren for. Dette har gjentatte ganger blitt flagget som en viktig prinsippsak for mange av byens kunstaktører. På spørsmål fra ArtSceneTrondheim om hva som legges i den noe vidtfavnende formuleringen ’kunstfaglig kompetanse’, svarer representantene for Styringsgruppen at dette ikke er ment som en tilslørende formulering og at det med dette menes aktører med praktisk og/eller teoretisk kunstfaglig utdannelse og erfaring.

Videre kan det også være interessant å grunne på hvor bevisst formuleringen kulturinstitusjon fremfor kunstinstitusjon er. Mot slutten av dokumentet står det videre at: ”Alle tenkelige kunstaktører og kunst- og kulturinstitusjoner er potensielle samarbeidspartnere”. Dette utsagnet er i kunsthalløyemed å anse som et tveegget sverd, da en kunsthall med et uredd og utforskende kunstnerisk sujett er pirrende, mens visjonen om et kultursenter med kunsthallbenevning, der samtidskunsten til tider eksempelvis må ta til takke med å spille annenfiolin for ”kunstneriske” danseopptredener, er forstemmende.

Brorparten av grunnlagsdokumentet tar for seg kunsthallens lokalisering, både med forelegg i eksisterende bygninger (Dampsentralen, Trafikkhallen, Spikerfabrikken, Brannstasjonen) og eventuelle planer om et nybygg med miljøvennlig profil, som kan tenkes å bli lagt til Brattøra. Debatten om lokalisering har også tidligere vært diskutert. Spørsmålet om form og innhold melder seg i denne forbindelse, da en diskusjon om bygg og lokalisering lett kan mislede diskusjonen dithen at kunsthallens innhold og kunstneriske profil overskygges i den avgjørende ”pre-politiske” planleggingsfasen. Til Styrings- og Arbeidsgruppens forsvar skal det sies at disse har redegjort for noen av de forskjellige lokalenes fordeler og ulemper, med utgangspunkt i en noe generell prinsippskisse som oppsummerer de funksjoner Styrings- og Arbeidsgruppen mener at en kunsthall bør ha.

Av de ovenfor nevnte allerede eksisterende byggene er det Trafikkhallen på Fosenkaia og Dampsentralen i Ilsvika som vurderes som de mest egnete lokalene for en fremtidig kunsthalldrift. Dampsentralens store takhøyde og fleksible egenskaper trekkes frem som fordeler, mens dette alternativets potensielt høye ombygningskostnader og beliggenheten i Ilsvika trekker ned: ”Dampsentralen er lokalisert utenfor Trondheims bykjerne, og det er ingen andre publikumsrettede kulturarenaer i umiddelbar nærhet. Det kan bli krevende å trekke publikum til Ilsvika.” På samme tid er utvalget klar over at dette er en bydel i ekspansjon, der kunsthallen kan fungere som et fremtidig midtpunkt.

Trafikkhallen har med sin plassering rett ved byens fremste turistmottak og transportknutepunkt en ideell beliggenhet, til forskjell fra Dampsentralen. Trafikkhallens rom er derimot vurdert som mindre velegnet til kunsthallformål enn tilfellet er med Dampsentralen. Satt på spissen kan man si at en komparativ vurdering av Trafikkhallen versus Dampsentralen egentlig er en vurdering av potensielt høye besøkstall versus kunstnerisk utfoldelsespotensiale.

Videre blir visjonen om et nybygg vurdert som det aller beste alternativet da det både kan utformes med forelegg i prinsippskissen og dessuten kan tildeles en forespeilet svært publikumsvennlig beliggenhet. I budsjettet fremkommer det også at de estimerte årlige driftskostnadene som dette nybygget vil føre med seg, ser ut til å kunne bli lavere enn tilfellet er med Dampsentralen og Trafikkhallen, dette grunnet det energisparende grunndraget som er ønsket for en nybygget kunsthall. Baksiden av medaljen er vitterlig at byggeomkostningene som et nybygg medfører, kan få stafettpinnen til å glippe for nær sagt hvilken som helst politiker. På spørsmål fra ArtSceneTrondheim om hvor sannsynlig realiseringen av et nybygg er, svares det at dette er noe i retning av et ”drømmeprosjekt”, et utsagn som burde legge en demper på eventuelle overilte festkomiteer.

Foruten de tre ovenfor omtalte lokalitetene, kan det nevnes at Spikerfabrikken er blitt vurdert som et lite hensiktsmessig alternativ både med tanke på ”størrelse, utadrettethet og publikumspotensial”. Om man sammenholder Spikerfabrikkens arealer med Trafikkhallens romstørrelse, er det interessant å registrere at Trafikkhallen har litt større gulvplass mens Spikerfabrikken har en jevnt større takhøyde. Alt i alt understreker dette hvordan beliggenhet (les utadrettethet og publikumspotensial) i bunn og grunn utkrystalliserer seg som det mest utslagsgivende argumentet, ettersom man har besluttet at Spikerfabrikken ikke er et hensiktsmessig alternativ, men at Trafikkhallen er det.

Det kan i tillegg være interessant å stille det åpne spørsmålet om hvorfor ikke verken Svein Roar Grandes (tidligere Galleri 7011) og Morten Viskums (Vestfossen Kunstlaboratorium) planer om kunsthall/visningsrom for samtidskunst i Rosendal Teaters gamle lokaler eller kommunens tidligere oppslag om ABM-senter (Arkiv, Bibliotek, Museum) med kunsthall på Dora, nevnes i Grunnlagsdokumentet, spesielt med tanke på at dokumentet avslutningsvis har et eget avsnitt som oppsummerer prosjekter som Arbeidsgruppens og Styringsgruppens representanter er oppmerksomme på. Her kunne det – om enn bare for å stille den nysgjerriges interesse – ha vært på sin plass med en forklaring på hvorfor disse potensielle lokalitetene ikke nevnes med ett ord i dokumentet. (Både Dora og Rosendal er tidligere blitt omtalt som alternativer på kommunens hjemmesider.)

Et oppsummerende aspekt ved lokalitetsdebatten er den tilbakevendende interessen for Brattøra som aktuelt område (Trafikkhallen/nybygg). Brattøra har vært og kommer til å bli et område i forandring, et område der kultur og næring virker side om side. Rockheim er blitt et signalbygg i området, og visjonen om en kunsthall like ved later til å være noe representantene for Prosjekt Kunsthall har falt for. En sentral plassering på bykartet er selvfølgelig ingen ulempe, men lokalitetsspørsmålet må ikke gå på bekostning av kunsthallens innhold. Slik må argumentet med påskriften ’kunstnerisk utfoldelsespotensiale’ vektes tyngre enn det med påskriftene ’utadrettethet’ og ’publikumspotensial’, for å benytte meg av Grunnlagsdokumentets egne ord. Med et flerfasettert og konfronterende innhold vil kunsthallen bli besøkt uansett om den befinner seg i Brattøra eller Ilsvika, selv om sistnevnte lokalisering ikke like lett trekker til seg den gjengse Hurtigruteturist.

Siden Prosjekt Kunsthall først om noen måneder blir en politisk sak, vil den første interessante vendingen være etableringen av et midlertidig styre (det anbefalte interimstyret) og utslaget av finansieringssøknadene til blant annet Trondheim kommune, Sør Trøndelag Fylkeskommune, Kulturdepartementet og Norsk Kulturråd. Grunnlagsdokumentets forslag til fremdrift f.o.m. 2012 t.o.m. 2015 foreslår blant annet at det i løpet av den kommende høsten bør opprettes et kunsthallkontor – hvis funksjon foreløpig er uavklart – og at det i løpet av neste år bør igangsettes arkitektoniske forprosjekter. En slik utviklingskurve forutsetter i første omgang et kompetent, effektivt og dedikert interimstyre.