Den store kulturdepresjonen

If cultural policy lacks the expertise or means to properly represent our interest and our social self- understanding, the political legitimacy of such policy with regard to content has to be rejected.

The coming Takeover, Arno Brandlhuber arkitekt og byforsker, og Alexander Koch, kurator, teoretiker og gallerist, Berlin. I avisen P/Act for Art, Statements for Cultural Policy, (7 th. Berlin Biennale)

Det offentlige som moderne bedriftsoperatør eller aggressiv igangsetter av tiltak, oppsatt på å fylle hullene i ubrukte samfunnsområder gjelder beviselig også i forvaltning av kunstfeltet. En problemstilling som oppstår når en kommunes saksbehandlere er aktive på alle deler av tegne- og strategibordet, er forvaltningapparatets mulige feilforskyvning og -tolkning av den topologien den befatter seg med. En slik feiltolkning kan gjøre skade. I et indirekte demokrati, og man kan legge til hyperregulert samfunn kan man derfor med fordel belyse offentlige strategier og prosesser som er ment å skulle samhandle med kulturfeltet, der og når de føres.

Kreative Trondheim

If (cultural policy) has gambled away its representative role, this role reverts back to cultural producers.

 

The Coming Takeover, Arno Brandlhuber and Alexander Koch

Trøndelag fortjener tittelen foregangsregion for å ha ført en kulturpolitikk som har gått på bekostning av substans, noe fylkesordføreren tydeliggjorde da han i 2003 omdøpte regionen til Kreative Trøndelag. Begrepet ble innført av regionens offentlige forvaltningsorgan (og ikke av dens befolkning) med ambisjon om å bli den mest attraktive regionen i Europa. Hos den prosentvis lave andelen av befolkningen som til daglig befatter seg med kunstfaglige ambisjoner, oppfattes begrepet som symptom på en luftig politikk med mange mulige og realiserte fallgruver, snarere enn en felles samlende visjon. Det politikerinitierte Kultimathule, med kulturadministrasjon fra fylkeskommunen og kommunen i styre- og gjennomføringposisjon, opplevdes som en innholdsløs fortsettelse i tråd med denne planen. (Samme prosjektgruppe hvis faglige kompetanse dekkes av Trondheim Kunstmuseum og MiST, skal legge fram alternative løsninger for kunsthallprosjektet den 6. desember 2011.)

Konstruerte kommunale «bedrifter» som inaktive IdeCultCity, tidligere omtalt i teksten Potensiell Tæring gir inntrykk av å være et vrengbilde på offentlig næringsstimulering, hvor det formålsstyrtes evne til å administrere den kulturelle opplevelsesindustrien åpenbart mislykkes. (IdeCultCitys stikkord er forøvrig, rocka, industrielt og annerledes arbeidsmiljø, og talentspeiding beskrives som del av ansvarsområdet til en eventuell daglig leder av næringshagen.) Det forestående, offentlig regisserte inkubatorprosjektet hos paraplyaktøren Atelier Ilsvika – som har overtatt der IdeCultCity faset ut – skal pumpe gründernæringen i regionen til nye høyder, og kan tolkes som et eksempel på at en inflasjon av kulturnæringsbedrifter er på trappene. Med den kommunale prosessen med kultur og næringsstiftelsen Svartlamoen og Co friskt i minne kan man spørre seg om aggresiv offentlig forvaltning noen sinne blir klok av skade. Svartlamoen og Co representerer allerede et eksempel på at «kulturnæring» ikke er overførbart på alle typer kunstformer, ei heller at satsningen nødvendigvis vil resultere i akselererende fortjeneste. Den tradisjonelt instrumentelle utsmykkingsordningen i kommunen er et annet eksempel på hvordan midler til potensielt relevante kunstuttrykk tøyles av en administrativt styrt, harmløs industri.

Samlet framstår disse som støyende eksempeler på at det ikke er en logisk følge å overføre andre storbyers suksess-maler på kommuner og fylker som ikke har en godt etablert tradisjon for kunstforståelse. De stiller også spørsmål ved om forvitring av faglig og innholdsmessig fokus som symptom på et New Public Management samfunn i større grad bør tas alvorlig. Den kulturelle bakrusen beskrevet i teksten Third Wave Privatisation (…) av Rebecca Gordon-Nesbitt om den finansielle nedturen i kunstforvaltningen i UK, er et eksempel som i sine fantomsmerter minner om Kreative Trøndelags tilstand de siste ti årene.

Sektor for fornuftsekteskap

De «ville» ideene man opplever lokalt har ikke oppstått i et vakum, men er en del av en kommersialisering og management forståelse overført på kunstfeltet såvel som på andre semi-offentlige tjenester og samfunnsfunksjoner både i Norge og andre velferdsrike land. Kort oppsummert kan utskjelte Richard Floridas teorier fra 90-tallet, og hans bestselger The Rise of the Creative Class (2002), sies å ha spredd seg som lett overførbare sykdommer og forplantet ideer i offentlig kunstforvaltning landet over, i tråd med statens strategier for kultur og næring. Satsningen på kultursminkende merkevarebygging av landsdeler pågår fortsatt med full styrke og har også fått innpass i Kulturløftet, en statlig satsning som har oppslutning blant kunstneres fagorganisasjoner sentralt.

Norske Billedkunstnere skal på sin side – riktignok med hovedvekt på kunstfagets premisser – «Initiere en ordning som fremmer samarbeid mellom kunst og næringsliv» (NBKs handlingsplan for 2011 – 13), istedet for å skape alternative posisjoner. Dette kunne f eks være å satse på utveksling mellom kunnskapsprodusenter og samtidskunstfeltet, i arbeidet mot kommersialisering og med relevans for kunstnerøkonomien i dag.

Kulturminister Anniken Huitfeldt og kulturdepartementet definerer en forsterket satsning på publikumsbredde som nødvendig (vekstøkende og instrumentell) nedslagsfelt for kunsten. Departementet vil innføre tiltak som skal stimulere det private kjøpeleddet i kunstkretsløpet, gjennom f eks skattelette for samleres innkjøp av objektbasert kunst, eller med økt satsning på kulturnæringer som en del av opplevelsesindustrien. Dette viser troskap til strategien rettet mot økonomiske transaksjoner, noe som i sin tur kan fristille statens forpliktelser med tradisjonelle offentlige bevilgningsordninger. Slik kan Kulturløftet oppfattes som en offentlig lovnad hvor kommersialisering og næringslivet benyttes som mal, og mål.

I teksten Kulturnæring uten billedkunst? av Nicolai Strøm-Olsen, publisert i KUNSTforum tidligere i år, minner Strøm-Olsen om kulturdepartementets evne til å utelate billedkunstfeltet i sine bestilte utredninger om kulturnæringene. Årsaken til dette kan være at samtidskunsten i sin natur vil være vanskelig å begrunne markedsmessig, utifra dets åpenbare mangel på vekstpotensial i en finansiell målestokk: Kun en brøkdel av det som faller innenfor samlebetegnelsen samtidskunst lar seg omsette på (institusjonelt) kapitalistisk vis, er objektbasert eller produseres med målsetning om fortjeneste gjennom salg.

Mens man nasjonalt setter i gang tiltak for å stimulere kunstneres næringsvett er det utenfor landets grenser diskusjoner om premissene for eget fagfelt, hvor krav om strukturelle endringer og reformer i statlig kulturpolitikk artikuleres. Dette som en konsekvens av den økte kommersialiseringen av kunsfeltet, eller at en strategisk bruk av kunst for å utforme og realisere politiske, økonomiske og representative interesser, kan komme i konflikt med en forståelse for faglighet og kvalitet.

Funksjonshemmende begrepsbruk

Trondheim kommunes målsetning er å gjøre byen mer attraktiv gjennom (å lokke med) kunst og kultur. Hvis man ser bort i fra den markedsbetente betegnelsen «attraktiv» og kommunens aggressive rolle som prosjekt- og samfunnsutvikler, burde det i praksis bety at man ser verdien av å satse på samtidskunst slik det på organisk vis utvikler seg med fagfeltets egne ‘logiske’ rettesnorer, i en fornuftig balanse med de tradisjonelt intstrumentelle ordningene. Dette eksempelvis for å unngå overstyring eller helt enkelt for å delta i utviklingen av en kunstscene der den oppstår. Gjennom slik praksis kan en kommune føre en ‘effektiv’ politikk som gagner seg selv og feltet samtidig. I realiteten later det til å bety at kulturadministrasjonens agenda er å regissere løpet på egen hånd gjennom en økt grad av konstruerte, kostbare løsninger:

Fra 2012 vil staten gjennom SIVA starte en ny programperiode for drift av inkubatorer som skal ivareta deler av bistandsbehovet til nyetablerte bedrifter med vekstpotensial. (…) Kommunen har i flere år deltatt i prosjektrettet virksomhet for å utvikle en inkubator for nye bedrifter innen kulturnæringene. Et arbeid som går videre som en del av handlingsprogram for kulturnæringene.

Rådmannens Budsjettforslag, Trondheim kommune kap: Status, rammebetingelser, utfordringer og mål 3.1.4 Samfunnsaktør, side 34 (om kommunens rolle som samfunnsutvikler)

Sitatet over kunne vært skrevet som en parodi på hvordan taktikken med å administrere og pimpe tilsynelatende kreativ næring for finansiell vekst er kostbare omveier, som også resulterer i en funksjonshemmende begrepsforvirring av kunst, kultur og næring. Det er derimot hentet fra rådmannens budsjettforslag, og skal forklare politikere hvorfor kommuen skal fortsette med å videreutvikle sin ‘aktive dødshjelp’ utifra signaler staten gir.

I motsetning til det som må være det offentliges intensjon, kan det erfaringsmessig oppstå utfordringer med å skulle etablere en «ny,» eller relevant kunstscene for aktører i kunstfeltet selv med en sterk overhengende offentlig slagplan tilstede. Kunstfeltet og dets samarbeidspartnere er et interessant forskningsobjekt i så måte fordi den flerårige definerte betegnelsen: Trondheim kunstscenes utviklingspotensial, later til å være en konstant (og ikke dynamisk) tilstand. I mangel på anerkjennelse som det samfunnsmessige eller kunstfaglig sett «attraktive» kan det i kunstens ‘tomrom’ være relevant å belyse i hvilket omfang et kunstfelt har muligheter til å utvikles, eller etterlyse hvorhen kulturpolitikken bidrar til å gjøre byen nettopp mer «attraktiv» for og med kultur. Det at kulturpolitikere skifter quadrennialt og kunstscenens aktører forlater byen raskere enn byråkratene rekker å saksbehandle aktualiserer denne gjentagende problemstillingen.

Are we asking too much?

If (cultural policy) is not able to gage the social productivity of independent cultural practices and to safeguard and promote them through appropriate basic conditions, no political design mandate can be derived from it any longer – also for its own protection. What it retains are only administrative functions. Others should determine the social criteria.

The Coming Takeover, Arno Brandlhuber and Alexander Koch

Et illustrativt eksempel som later til å legge seg i rekken av byråkratisk kontrollerte metoder fra det offentlige, er ved å vise til forvaltning av kommunens kulturfond. Praksisen med Fondet kan eksemplifisere hva slags konsekvenser føringer for regionens kultur- og næringspolitikk har, i dens strategiske bruk av kulturbevilgninger. Saksbehandling i Fondet har tidligere i år blitt belyst i tekster som Kultursminke og Potensiell Tæring.

Kulturfondet som en del av kommunens tilskuddsordninger er interessant også fordi det nylig ble «oppdaget» som en reell søkemulighet, tross at det har vært operativt siden 2004. Det at Fondet, med en samlet pott på flere millioner årlig, utgjør bevilgninger i helt andre størrelsesordner enn de ubetydelige ordningene kunstnere og aktører vanligvis søker fra, er selvfølgelig av relevans. Med kulturfondet skulle det i praksis være en mulighet til å gjennomføre prosjekter av flerårig art og derigjennom representerer det teoretisk sett en anledning til å styrke feltets bærekraftighet, motsette seg kompetanselekkasje til sentrale kunstsentra, med videre. Fondets eksistens kan slik ses på som en potensiell utvei ut av opplevelsen av å operere i kunstens Twilight Zone og om det forvaltes kløktig, bevege seg nærmere en sanntidsopplevelse av det ambisiøse begrepet Kreative Trøndelag, den mest spennende regionen i Europa.

Uten å skulle gå nærmere inn på søker, ArtSceneTrondheim (AST) per se, kan man slå fast at det selvorganiserte initiativet er et eksempel på et prosjekt som har oppstått på tross av regionens kulturpolitikk, snarere enn med. De som leste Kultursminke tidligere i år, fikk muligens med seg at AST insisterte på å få levere søknad til Fondet gjennom å pragmatisk ta dets enkle retningslinjer for hva de er. Fondet kan dekke utgifter til prosjekter i privat eller offentlig regi. Dermed ble ‘samarbeidet’ om å utforme søknad satt i gang ved å trenere den sedvanlige byråkratiske praksisen hvor rådgiver i visuell kunst plukker kandidater etter eget forgodtbefinnende:

Fondet (…) blir i praksis styrt av rådgivere i rådmannens fagstab, som innstiller eller foreslår hvilke prosjekter som skal kunne utformes og legges fram for politikerne. På området visuell kultur er det én rådgiver (…) som ser an potensialet hos kulturaktører og kontakter «kandidater» kommunen selv finner det relevant å samarbeide med. Problematisk nok, i maktkonsentrasjon-øyemed, er man avhengig av å bli fanget opp av rådmannens éne ansatte innenfor kunstfeltet i fagstaben.

Fra Kultursminke

… or asking the wrong questions?

Det vil ikke være riktig å konkludere at saksbehandlere er som andre mennesker, og utifra det slutte at graden av å mestre det å være objektiv i fordeling av offentlige midler kan variere, også i vurdering av et prosjekt som både agonistisk og uten skrupler har belyst temaer som berører kulturbyråkratiet direkte, tross en negasjonspreget saksbehandling hvor korrespondanse mellom partene ikke nødvendigvis faller inn under betegnelsen dialog, eller kommunikativ praksis:

Ang (…) søknaden så har vi sett på den og konkludert med at dere har sendt oss deres svar på det vi mente burde inn i den reviderte søknaden, og vil dermed behandle søknaden slik den nå foreligger.

 Epost fra Roald Birkelund for rådmannen, Trondheim kommune, 24 Aug 2011

Spørsmål som berører habiltiet kunne vært unngått hvis rådgiver i visuell kunst (som sammen med saksbehandler for fondet har fulgt søknaden) hadde erklært seg inhabil i behandling av slike og tilsvarende saker. Viktigere er det å diskutere konsekvenser av at kulturmidler med offentlig instrumentell bevissthet går til kommunalt bearbeidet kunst. Slik risikerer man å få en hovedvekt av «bestillingsverk» framfor kunstprosjekter man ikke hadde byråkratisk eller politisk egenskap til å forutse eller kalkulere på forhånd. Kommunale bestillingsverk kan på sin side, når det skal forholde seg til kvalitetskriterier i sitt eget felt, enten det er på regionalt eller internasjonalt plan, risikere å samsvare dårlig med «attraktiv» innenfor en kunstfaglig- og/eller samfunnsmessig mal.

Det kan samtidig legges til at ArtSceneTrondheim sin søknad som forespeilet endte opp med stempelet «vanskelig målbar størrelse» og ble foreslått avslått av rådmannens saksbehandlere. De hadde riktignok lagt til en merknad om å åpne for muligheten å søke andre tilskuddsordninger, noe som i realiteten er de samme, men langt lavere ordningene som alle utøvere inkludert AST, søker midler fra til vanlig. Med slike lovnader fra det offentlige oppstår det utfordringer med å etablere reelle arbeidsplasser som kan utgjøre en del av en «ny» og relevant kunstscene, og som skal kunne fungere som et tillegg til de få etablerte kunstinstitusjonene og -aktørene i regionen.

På rådhuset

Saksbehandlerne hos rådmannen, Kjersti Lerseth og Roald Birkelund, har allerede vendt tommelen ned som rådmannens innstilling, med det argumentet at prosjektet, ArtSceneTrondheim, er for ferdig som prosjekt. Rådmannen avfeier søknaden med at prosjektet søker støtte til drift, og man kan få inntrykk av en kulturpolitisk utarmingstaktikk når rådmannen ønsker å utsette saken inntil videre, ved å vise til andre tilskuddsordninger.

Fra ArtSceneTrondheims korrespondanse med kulturkomiteen i oktober 2011

 
I etterkant av rådmannens behandling av søknaden, reagerte AST med å argumentere for at prosjektet er verken mer eller mindre drift enn andre prosjekt som rådmannen i samme runde foreslår å bemidle. Med dette prinsippet og argumenter fra andre kunstaktører i bakhånd henvendte vi oss til kulturpolitikerne for å høre hvordan de oppfattet saksbehandlingen, og fikk interessante, motiverende tilbakemeldinger.

En kulturpolitiker poengterte for eksempel at Her kan det se ut som rådmannen bruker Catch 22-argumentasjon ved å si at prosjektet er for ferdig, samtidig som det innenfor retningslinjene skal være mulig å støtte flerårige prosjekt. En annen politiker påpekte at Det er merkelig at ikke aktiviteten til virksomheten har blitt fanget opp før av rådmannen, for å tilrettelegge for søknad på et mye tidligere stadium.

I lys av saksbehandlers enerådende posisjon for å gripe tak i prosjekter er bemerkning fra politiker med på å underbygge vår påstand om at kunstadministrasjonen ikke nødvendigvis gjør jobben de er satt til å forvalte, i tråd med intensjonen å gjøre byen «attraktiv» med kunst. Det virker videre å være en lite gjennomtenkt praksis hvis kommunens administrasjon ikke makter å fange opp eller forstå prosjekter før det innenfor rammene av tilskuddsordningen oppfattes å være for sent. Dette er kritikkverdig med tanke på av at kulturfondet har vært underkommunisert fra kommunens side, fram til i år.

I det påfølgende møtet i kulturkomiteen 1. november 2011, oppsto det som må erkjennes å være en av få magisk obstruktive situasjoner i trøndersk kulturpolitisk historie, hvor en engasjert gjeng komitemedlemmer viste til å ha satt seg inn i saken gjennom tydlige argumentasjon og spørsmål til rådmannens innstilling. En av politikerne påpekte dessuten at Habilitet og uavhengighet til kulturpolitikken som føres i regionen bør fra kommunens side vurderes som en viktig del av virksomheten (AST). Komiteleder Erling Moe, (V) og kommunaldirektør for kultur og næring, Morten Wolden uttalte seg på vegne av innstillingen. De gjorde på sin side det som kan beskrives som en mindre overbevisende jobb for å forklare avgjørelsen:

I tilfelle virksomheten så virker det for mye som de vet hva de holder på med, de legger riktignok nye element til for å formilde sitt uttrykk, men ikke så mange andre ting. Vi synes det er litt for mye tilsetting av nye folk og at de gir inntrykk av å allerede har bestemt seg for hva de skal gjøre. Vi mener at utvikling av prosjekt ikke skal ha det i seg.

Transkribert fra møte i kulturkomiteen, Rådhuset 1. november 2011.

 
For å sette komiteleders argument i sammenheng, er det interessant å legge til at en idrettsturnering «For å sette Trondheim på det internasjonale Golfkartet» på Byneset ble innstilt for å motta midler fra kulturfondet. Det er vanskelig å se for seg at kulturadministrasjonen hadde samme motforestilling: «De gir inntrykk av å allerede ha bestemt seg for hva de skal gjøre» eller «De vet hva de holder på med» da de gikk inn for å støtte (det kommersielle) golfprosjektet. Argumentet sår tvil om saksbehandlernes objektivitet og evne til å behandle ‘uforutsette’ – som i ASTs tilfelle, og avtalte søknader på likt grunnlag, eller med like stor entusiasme.

Leder av kulturkomiteen brukte i samme møte tid på å forklare at Fondets retningslinjer i framtiden skal tydliggjøres på det punktet at det er utviklingsprosjekt og ikke drift som skal støttes: «Det (drift) yter vi ikke, bare litt, i forhold til det profesjonelle feltet.» Og videre at en forbedring av retningslinjene skal igangsettes «For å hjelpe oss og politikere» med forvaltning av midlene i fondet. Dette tyder på at praksisen med fondet ikke har vært avklart, selv for forvaltningsapparatet. I en epostutveksling mellom Roald Birkelund, saksbehandler fondet og undertegnede, informerer han om at det ikke er bestemt pr dags dato hvem som skal lede arbeidet med evaluering av fondet og retningslinjer for dette. (fra epost, 27. september 2011)

Catch 22 – fondet

Saksgangen i kulturfondet har vært en mulighet til å belyse offentlige tåkelagte byråkratiske prosesser som skal samhandle med det feltet det forvalter. Saken har vært viktig for å gå inn i problemstillingen om hvilke type ordninger som i realiteten finnes til å bygge opp flerårige prosjekter fra kunstfaglig hold, også fordi AST er et eksempel på et prosjekt som er legitimert, på tross av å ha regionens offentlige bevilgningshavere i ryggen.

Kulturfondets praksis later til å ha vært styrt av en byråkratisk prosess hvor selvorganiserte aktører ikke kan henvende seg til kulturadministrasjonen for å søke midler fra fondet uten invitasjon fra samme administrasjon. Fondet representerer slik en tilbakeholdt mulighet for bevilgning, parallelt med at kommunen har blitt kritisert for å ha et for stort fokus på egne politikerstyrte kunstaktiviteter i regionen. (Eksempelvis prosjekter som settes igang på bakgrunn av vedtak i formannskapet, som satsning på inkubatorordninger eller kunsthallutredninger, og som bemidles av samme Kulturfond.) Det er betimelig å spørre om denne praksisen har ført til en overstyring og dominans av det feltet saksbehandler er ment å samhandle med, i forvaltning av fondet og med midler som man burde tro var ment å skulle stimulere kunstfeltet.

Kommunaldirektør Morten Wolden var riktignok på frierferd hos kulturbaserte næringer tidligere – men først i år, for å informere om fondets millioner. Hans utspill «Trondheim kommunes kulturfond har en pengesekk på 3 millioner, men mangler gode prosjekter» ble kommentert i Kultursminke.

I følge Brynhild Bye, fotograf Atelier Ilsvika (og styreleder i fagorganisasjonen Trøndelag Bildende Kunstnere) skal teksten ha ført til at:

En positiv effekt av dette «sleivsparket», (kultursminke red.anm) er en igangsettelse av et arbeid i kommunen for å lage tydeligere retningslinjer om fondet i løpet av høsten. Trondheim kommune bekrefter også at fondet gir muligheter til å søke om utviklingsmidler til det frie kunstfeltet.

Innspill, Atelier Ilsvika (20. august 2011)

Det at Kommunaldirektøren deltok på et møte arrangert av fagrådet for kreative og kulturbaserte næringer i næringskonstellasjonen Spikerfabrikken, gir en pekepinn på hvem man ønsker å formidle kulturfondet overfor, og samsvarer med kommunens satsning på kulturnæringer.

Postkulturell Næring

If official policy has no concepts for cultural sustainability, we have to provide them. If it fails to recognize the fact that cultural practices play a role in the critical shaping of a social community and thus in democratic processes of communication, we have to define our role in this process anew and play it actively.

The Coming Takeover, Arno Brandlhuber and Alexander Koch

Med erfaring fra kommunens dominerende praksis hvor man har vært opptatt av å skissere opp ‘Kreative Trondheim’ uten faglig samspill eller innblanding, kan nye retningslinjer for kulturfondet teoretisk sett bety en tapt mulighet for (utvikling av) det selvorganiserte samtidskunstfeltet. Det vil derfor være viktig å fortsette å utfordre rådmannen og hennes administrasjon sin strategiske forvaltning av kunstfeltet i flere og mange runder til, også framover.

Det at Fondet er inne i en formbar periode er slik sett en gylden anledning til å holde fast ved nødvendigheten av at Fondet bør ha rammer som inkluderer organisering av samtidskunst slik at satsningen på denne kunstformen ikke overskygges av kommunens markante kulturnæringfokus, eller henvises til lavere, ubetydlige tilskuddsordninger. Prosjekter av ikke-kommersiell art, eller prosjekter som faller utenfor kommunes instrumentelle linje bør i større grad ha anledning til å søke midler når Fondets nye retningslinjer skal defineres.

Etter en tiårsperiode med Kreative Trøndelag, og en samtidskunstscene hvis potensial er en konstant tilstand, bør det være politisk interesse for å evaluere egne grep på dette området. Det etterlyses en forståelse og kunnskapsopptrappende innsats fra det offentlige om hvordan kunstfeltet fungerer. Kunst kan på samme måte som forskning og kunnskapsproduksjon forøvrig, karakteriseres som transaksjoner av kunnskap – ikke sedler – og her må vi kunne kreve at politikere og deres administrative rådgivere har eller forholder seg til kompetanse som verifiserer kunsten eller næringene utifra dens faglige verdi, snarere enn å bemidle ‘anything goes’ fordi det kan kalkuleres et skissert vekstpotensial i kroner og øre, eller fordi det samsvarer med kommunens Handlingsplan for kulturnæringer 2011-2012, eller andre offentlige forskrifter.

Illustrasjoner:

1. Kommunal Kulturnæringformula, (Talent, Siling, Coachkorps) IdeCultCity, Rapport 2010
2. In Denial (funnet foto)
3. Unnecessary nudity may sell a couple more copies (funnet foto)
4. TapeMeasure (handmade life-scale tools made from Organization paperwork) courtesy of http://autonomousorganization.org/
5. Claire Fontaine, Secret Painting, 2009 (courtesy of the artist(s) and Sorry We’re Closed, Brussels)
6. Robert Therrien, No title (fake white beard), 1999 (courtesy of the artist and Sprüth Magers, Berlin/London)
7. Byråkratisk simultankapasitet, mal (mellom linjene). (Funnet foto)
8. Kjedereaksjon (funnet foto)