Gamle streker i ny drakt

Just what is it that makes Mr Pushwagners art so different, so appealing?
(fritt etter Richard Hamilton 24.2.1922-13.9.2011)
 

Er Pushwagners kunst så genial som medieoppslagene vil ha oss til å tro? Eller dreier det seg snarere om en gjennomsnittlig talentfull kunstner med en ugjennomsnittlig turbulent livshistorie i bagasjen, hvis dramatikk muligens har fungert som katalysator for hans suksess? Hvem elsker ikke fra-prostituert-til-prinsesse eller i Pushwagners tilfelle, fra rennesteinen-til-stjernene historier?
 
Hariton Pushwagners (f. Terje Brofos, 1940 i Oslo) tegneserielignende arbeider med sine karakteristiske skjelvende, enkle streker badet i sterke farger skyller over Norge som en bølge i disse ukene, med utstillingsåpninger i åtte gallerier i åtte byer i løpet av september. Kunstneren er i tillegg kinoaktuell i dokumentarfilmen av Even Benestad og August Hansen som hadde premiere 2. september. Filmen belyser bare brøkdeler av kunstnerens liv, og jeg satt igjen med mange ubesvarte spørsmål (som eksempelvis hvorfor det gikk så galt når han hadde en så pen kjæreste – hvem er denne Stefan egentlig osv.). Men selv om vi ikke får vite noe om Pushs relasjoner eller arbeidsrutiner, er filmen et vakkert og varmt portrett av en rar og fascinerende mann, som faktisk sier mye fint. For to år siden ble vi kjent med Soft City på Trondheim Sentralstasjon, der vi ble presentert et utdrag av den fargelagte versjonen i kjempeformat. Nesten halvparten av arbeidene på Galleri Ismene er fra samme serie.
 
Historien der originaltegningene til den dystopiske billedromanen forsvinner og plutselig dukker opp igjen 25 år senere er fascinerende. Men holder den dystre fortellingen om et orwellsk samfunn med fremmedgjøring av individet i et post-Fordiansk samfunn? (redaktør Marit Flåtter sine ord) Er en slik modell utdatert i nåtidens kognitive kapitalisme, hvor alle er frilans kunnskapsprodusenter? (Igjen, Marit sine ord). Vel, de fleste jeg har snakket med kjenner seg ikke direkte igjen i Pushwagners dystre og dehumaniserte skrekksamfunn, men en venninne påpekte riktignok at vi må fylle ut selvangivelse … I følge kunstneren var det hans venn, Axel Jensen som kom med oppfordringen om å uttrykke et innhold som folk vil ha, noe som kan meddele det de trenger å høre. Om Pushwagner følte at samfunnet i 1969 var i fare for å ligne den i hans eventyr og ønsket å gi sine samtidige en vekker, så er det ikke nødvendigvis med samme motivasjon han presenterer bildene i dag. Forholdet mellom eller behovet for virkelighet og form er sjelden helt balansert, og tyngdepunktet kan forskyve seg over tid. I tillegg vil kvalitative verksanalyser alltid bære preg av subjektivitet. I et intervju med Terje Thorsen nevner Pushwagner forøvrig brevene til Lord Byron og diktene til Dylan Thomas som sine viktigste inspirasjonskilder, og i begynnelsen av filmen ser vi Pushwagner lese i en bok av Byron.

Selv er jeg mindre opptatt av inspirasjonskilder og tematikk, jeg trekkes mer mot streken, rytmen, fargene og flatene. Jeg fascineres av følsomheten i streken. Den er enkel og skjelven, samtidig kontinuerlig og presis, repetitiv og systematisk. Til tider får kunstneren frem en svimlende dybde i bildene. Det er detaljene som trer ennå sterkere frem når tegningene står isolert fra sin fortellende kontekst, billedromanen på 200 sider. Ofte er de enkleste tegningene de mest uttrykkssterke. Ta for eksempel skikkelsen i The Boss; ansiktet med en munn som ser ut som om den er tegnet opp ned, leggene som er slengt over hverandre og foldene som dannes i dressen. Hendene er vidt forskjellige; den venstre som hviler på lenestolen er klumpete med tykke fingre, mens den høyre har lange elegante pianofingre som peker nedover. Lenestolen er bare en fargeflate, allikevel får man følelsen av at sjefen sitter godt ned i stolen. Alt det unødvendige synes å være rensket bort. Asymmetrien i symmetrien gjør bildet levende.

Pushwagner tegner visstnok fortsatt hver dag. Allikevel er det nesten utelukkende gammelt materiale som ligger til grunn for arbeidene i utstillingen. Skjønt, ny-interpreterte eller omformulerte som Jan Verner-Carlsson kaller det i forordet i utstilingskatalogen, blir tegningene likevel til noe nytt. Når flatene, mellomrommene, blir fargelagt, skifter strekene fra et introvertert til et mer ekspressivt uttrykk. Storformatet trenger fargene og Push velger fortrinnsvis de sterkeste han kommer over. Gjerne primærfargene rødt, blått og gult sammen med knallpink, rosa og lyseblått. Farger som i sin kombinasjon nesten blir ubehagelige å se på, påtrengende, men som også har en helt egen energi, en energi som kan føles. Assosiasjoner til tegneserier, reklame og Pop art er nærliggende. De fleste arbeidene er digitale trykk (digital graphic artwork), noen serigrafier, noen få er håndkolorerte. Kunstneren jobber tett sammen med en håndfull grafikere i Riga, og fremgangsmåten kan minne om Warhols Factory.
 
Noen arbeider har et lekent og humoristisk-absurd uttrykk som eksempelvis Ciao, der vi blant annet ser et ekorn leke med en badeball og en billedskjerm innfelt i et tre. I serien Summit Meeting inngår Cabriolet bildene og det imponerende og svimlende Selvportrettet, som kunstneren visstnok brukte ett år på å tegne ferdig. I Brain Center, dominerer de nærmest geometriske fargeflatene bildet, og har fått en ornamentlignende struktur påtegnet, linjer og små sirkler – stiliserte stjerner. Kontrasten mellom de alvorlig til groteske motivene fra Soft City og de mer lekne overklasseidyll; The American Dream fantasier synes å være stor og kan knyttes opp mot kontrastene i kunstnerens eget liv. Men ser man nøye etter vil man også oppdage uhyggelige elementer i idyllen og lekne elementer i det alvorlige. I Pushwagners univers er det både plass til blonde bimboer og slemme menn, fine biler og ensomme individer blant massen, alt med en satirisk undertone. Blant Håndkolorerte arbeider er det flere som skiller seg ut. I skildringene fra reiser som går helt tilbake til 50-tallet er streken mer kompleks, mer innviklet og tett, skisseaktig, kanskje også mer tidstypisk. I bilder som Katedralen i Burgos og Posthuset i Madrid er det mest av alt den knallrosa bakgrunnen som vitner om Pushwagners signatur.
 
Kunstneren som geni er et rimelig slitt kunstnersyn, Pushwagner lever snarere opp til The artist as pop star. Utstillingsrekken med kunstneren tilstede ligner ikke så lite en kampanje, tilsvarende hva bestselgende forfattere gjennomfører årlig. Selv blir jeg litt skeptisk av en slik hype. Samtidig viser mediesirkuset rundt hans person oss mekanismer i populærkulturen, og til syvende og sist er det kanskje publikum selv som blir karikert? Det er ikke utenkelig at Push bevisst spiller på dette. Om kvaliteten i arbeidene hans og i kunst generelt kan man alltid krangle. Noen kaller Pushwagners kunst spøkefullt for High Low Art, andre synes fyren er genial. Thomas Hirschhorns mantra lyder: Energy yes! Quality no! og kanskje kan dette kriteriet også være en målestokk for Pushwagners arbeider? Muligens er energien i arbeidene hans svaret på spørsmålet innledningsvis. Kunstneren selv uttaler seg energisk: Det er jævlig gøy å være Pushwagner!
 
PUSHWAGNER
Hariton Pushwagner
Galleri Ismene, 8. 9.- 2.10. 2011